Dette får du som medlem i Stoffskifteforbundet

Medlemswebinar 

Vi tilbyr 6 aktuelle og interessante webinarer i 2026 - gratis for våre medlemmer.

Svaret er skam!

Gravide med dårlig behandlet lavt stoffskifte har en økt risiko på 260 prosent for å få barn på autismespekteret, viser en ny, stor studie. Jo flere trimestre hvor stoffskiftehormonene er i ubalanse, desto mer øker risikoen. Gravide kvinner med godt behandlet hypotyreose har ikke økt risiko for å få barn på autismespekteret. Det er når hormonene er i ubalanse at risikoen øker, ifølge studien fra Ben-Gurion Universitet i Israel. Særlig gjelder dette gravide som har permanent hypotyreose og i tillegg får «svangerskaps-hypotyreose». Stor økning i risiko Studien , som nylig ble publisert i The Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism, viser at screening av gravide er viktig gjennom hele svangerskapet. Jo lenger den gravide har dårlig behandlet hypotyreose (lavt stoffskifte), desto mer øker risikoen for barn på autismespekteret, ifølge forskningsartikkelen. Ett trimester gir en risikoøkning på 1,69, to trimestre 2,39 og alle tre trimestre en risikoøkning på 3,25. – Screening er viktig Forskerne har sett på utfallet av 51.296 fødsler mellom 2011 og 2017, der 8,6 prosent av mødrene hadde nedsatt funksjon i skjoldbruskkjertelen. 1161 hadde kroniske hypotyreose, 1600 hadde svangerskaps-hypotyreose og 1054 hadde begge tilstandene. Kombinasjonen av begge tilstandene økte risikoen. Forskernes konklusjon er tydelig: – Funnene forteller oss at adekvat behandlet hypotyreose ikke kan kobles til autisme, mens vedvarende hormonell ubalanse gjennom trimesterne viser økt risiko. Disse funnene understreker viktigheten av rutinemessig screening og riktig behandling gjennom svangerskapet. Tidligere forskning har vist at lavt stoffskifte i svangerskapet har en rekke mulige skadeeffekter . Det er økt risiko for at barnet kan få forsinket og skadet utvikling av nervesystemet. I tillegg øker faren for at kvinnen kan abortere, utvikle høyt blodtrykk eller svangerskapsforgiftning.

Innlegg av Erik K McKenzie, rammet av Graves´ Jeg heter Erik, er 46 år og har levd - og lever - et aktivt liv som danser og musiker. De siste ti årene har jeg også vært en av de 5-10 % i Norge som er rammet av stoffskiftesykdom, hvorav 22 % er menn (tall fra 2020). På det ytre plan har det å bli kjent med denne sykdommen betydd å bli nærmere kjent med helsevesenet. På det indre plan har det tvunget meg å lytte bedre til kroppen, samt å gjøre noen vanskelige valg. Det var 2016, og jeg var egentlig hos legen på grunn av noe annet, da jeg i en bisetning fortalte at jeg etter en skitur, og etter en sweatlodge/badstu, hadde opplevd høy puls og kraftige skjelveanfall. Legen begynte å stille spørsmål om dette kunne komme av angst, og med hjertet hamrende i brystet begynte jeg å undre: Er det sånn her det føles å ha angst? At det er kroppen som liksom blir engstelig? Dette ville heller ikke vært første gang at noen med stoffskiftesykdom hadde blitt feildiagnostisert og satt på angstdempende eller antidepressiva, men min lege var grundig og fikk raskt konstatert, gjennom blodprøver, at årsaken til min hjertebank og skjelving var abnormalt høye nivåer av stoffskiftehormonene trijodtyrin (T3) og tyroksin (T4). Gravalvorlig Det første man ofte gjør er å synes synd på seg selv. Hvorfor meg? Er verden likevel ikke et rettferdig sted? Men om den likevel er det, kunne man jo like gjerne spørre, hvorfor ikke meg? Endokrinologene informerte at sykdommens navn var Graves. Var ikke sykdommen ille nok som den var, uten at de trengte å gi den dette dystre navnet? Hashimotos hørtes i det minste litt japansk og eksotisk ut. Mot legenes råd begynte jeg å google sykdommen, men jeg lærte raskt å deaktivere bilder, for ikke å bli stirret ned av øyne som nesten poppet ut av PC´en. – Jeg sier fra om du begynner å se ut som en fisk, sa kona mi. – Akkurat det der er det bare jeg som får spøke med, svarte jeg. Fornektelsen Medisinene jeg ble foreskrevet (Neo-Mercazole) reduserte stoffskiftehormonene, og på kort sikt virket det som om problemet var løst. Tommel opp, all good – og jeg fortsatte livet mitt. Men selv om jeg de neste åtte årene prøvde hardt å overse sykdommen, var det likevel ikke til å komme unna at noe var annerledes. Jeg lever av å stå på scenen og å undervise. Kroppen er jobben min, og nå merket jeg at den begynte å oppføre seg uforutsigbart, at jeg ikke lenger kunne stole på mine prestasjoner. Før hadde jeg vært god til å håndtere store arbeidsmengder, men nå reagerte systemet mitt på stress på en måte som jeg ikke kunne puste meg ut av. Etter teppefall, i stedet for å hilse på kjente blant publikum, måtte jeg nå bli liggende på gulvet i nesten en time mens jeg ventet på at pulsen skulle roe seg. Mens jeg prøvde å synge dattera mi i søvn kunne jeg merke at hjertet slo voldsomme og forstyrrende bølger inn i stemmen min. I et fåfengt forsøk på å forstå hva som foregikk, og for å ha en viss kontroll over medisineringen, begynte jeg selv å overvåke puls og blodprøver og å loggføre grafer. Fremdeles hadde jeg et håp om at sykdommen ville gå over av seg selv. At kroppen skulle motbevise alt legene sa, at den ville finne en magisk løsning sånn at alt ville bli som før. Kroppen vi tar for gitt Kroppen, og tilgangen vi har til den gjennom livene våre, vil alltid være et mysterie for meg. Denne undringen var også en hovedgrunn til at jeg valgte å studere dans og bevegelse. Stoffskiftet og skjoldbruskkjertelen hadde jeg derimot aldri reflektert noe særlig over, eller at dette var noe som kunne komme i ubalanse. Og når hverdagen ruller over deg med alle sine krav, er det litt som når du setter deg i bilen: Du vil ganske enkelt at den skal kjøre. Akkurat hvordan bilen hver dag driver deg framover tenker de fleste ikke så mye på – inntil den plutselig en dag ikke gjør det lenger. Medisinering Neo-Mercazole har den kjente potensielle bivirkningen at medisinen kan svekke produksjonen av hvite blodceller i beinmargen. På grunn av dette har jeg vært varsom med dosering, og jeg anslår at jeg på egen risiko, og i løpet av ti år, totalt har tatt en tredjedel av dosene som har blitt foreskrevet. Dette har sannsynligvis ført til et generelt høyere stoffskifte enn normalt, og er ikke noe jeg nødvendigvis vil anbefale på generell basis. Min skepsis mot medisinene er delvis også en reaksjon på legenes tilsynelatende iver etter å medisinere. Særlig har jeg vært kritisk til block and replace strategien; altså at man tar så høye doser Neo-Mercazole at man får lavt stoffskifte, og dermed må kompensere med andre medisiner for å få stoffskiftet opp igjen. Da en endokrinolog anbefalte at jeg skulle begynne med block and replace, kom min egen loggføring til nytte, og siden jeg kunne påvise at grafene antydet at mitt lave nivå av hvite blodceller så ut til å være upåvirket av medisinering, gikk endokrinologen tilbake på sin anbefaling. Jeg har fremdeles til gode å høre overbevisende argumentasjon for denne strategien. Ikke skyt budbringeren Seks år etter jeg at fikk Graves´ hadde verden vært gjennom en pandemi, og russerne hadde gått til angrep på Ukraina. Mens verdens øyne var rettet mot atomanlegget i Zaporizjza, og vi i Norge ble minnet om å ha jod-tabletter i våre beredskapslagre, hadde jeg fått min egen lille atomtrussel å forholde meg til: Etter flere tilbakefall med høyt stoffskifte anbefalte endokrinologene såkalt «permanent behandling»: Ved å innta radioaktivt jod settes skjoldbruskkjertelen ut av stand til å produsere stoffskiftehormoner, og etterhvert som kroppen går tom for stoffskiftehormoner blir man avhengig av syntetiske hormoner. Min første reaksjon var: Blir ikke dette som å «skyte budbringeren»? Skjoldbruskkjertelen følger jo bare instruksjonene den får fra hormonsystemet, og er sånt sett bare en uskyldig varsler om at noe er galt. Jeg takket nei til radioaktivt jod, men i mitt stille sinn tenkte jeg, i en blanding av forvirring og skam, at dersom Zaporizjza skulle gå i lufta, så fikk jeg heller dra nytte av den radioaktiviteten som eventuelt skulle komme min vei. I facebook-grupper kan jeg se at radioaktiv behandling, eller kirurgisk fjerning av kjertelen, har hjulpet mange å bli blitt kvitt sine plager. Men jeg har også sett at mange sliter med blant annet tiltakende øyeproblemer og vanskeligheter med å finne riktig dosering. Og når «permanent behandling» ikke tar hensyn til den kroniske inflammasjonen/betennelsen, er det kanskje ikke så rart om ting ikke blir «som før»? Hvite flekker på hendene For min egen del var det trusselen om radioaktiv utsletting av kjertelen som tvang meg til å ta sykdommen på alvor. Er man autoimmun har man også større sjanse for å utvikle andre autoimmune sykdommer, og en begynnende vitiligo hadde gjort seg gjeldende på hendene mine. Med vitiligo begynner immunforsvaret å angripe pigmentproduksjonen i huden, og hvite flekker var i ferd med å vokse fram på hendene mine. Hver morgen mens jeg kjørte til barnehager for å spille teater var flekkene i synsfeltet mitt. Jeg ville gjemme meg, men sykdommen fant meg uansett hvor jeg var. Ett ord kom stadig til meg i denne perioden – patologi – og jeg tenkte tanker som «nå blir jeg fort eldre» og «dette er begynnelsen på slutten.» Mat som medisin Siden jeg fikk påvist Graves har jeg flere ganger diskutert kosthold med endokrinologene. Svaret var alltid at «dette er genetisk og ikke noe du kan fikse selv». Det nærmeste jeg har kommet et kostholdsråd fra en endokrinolog, var en som dristet seg til å vise til forskning som viser at sukker kan føre til høynet betennelsesnivå – på generelt grunnlag, vel å merke. En annen endokrinolog braste ut at «det spiller ingen rolle hva du spiser». Det fikk meg til å tenke på kostholdspyramiden som vi lærte om på barneskolen. Hvordan kan det ikke spille noen rolle hva vi spiser? Her er et tankeeksperiment: Neste gang du er på Ahus, still deg under det høye taket i pasientområdet, midt blant spesialutdannet personell og det mest moderne forskningen har gitt oss av medisiner, hjelpemidler og datateknologi. Hvis du skulle kjenne sulten melde seg, legg merke hva du har av tilbud rundt deg. Og når det er alt som tilbys, ja, hvorfor skulle du ikke ta deg ei pølse eller en croissant på Narvesen hvis det uansett ikke spiller noen rolle hva du spiser? Infrastrukturen og tilbudet i sykehuset sier mye om prioriteringene i helsevesenet vårt. Det er et konkret bilde på en manglende bevissthet om at det i høyeste grad spiller en rolle hva vi putter i kroppene våre. Årsak og virkning Legevitenskapen forklarer stoffskiftesykdommene Graves´ og Hashimotos med autoimmunitet. Ved en slags «genetisk glipp» utvikler kroppens adaptive immunsystem antistoffer mot nye fremmedlegemer i kroppen, antistoffer som utilsiktet også rammer skjoldbruskkjertelen. Idet skjoldbruskkjertelen blir svekket, er resultatet enten senkning av stoffskiftehormoner (Hashimotos), eller at for mange hormoner frigjøres (Graves). Årsakene til autoimmunitet er det visstnok for tynt vitenskapelig grunnlag til å konstatere noe om. Dr Amy Myers, som har personlig erfaring med Graves, viser til at det i gjennomsnitt tar atten år før resultater fra forskning når ut i allmennpraksisen, og i boka «The Thyroid Connection» (2021) viser hun til at årsaken i de fleste tilfellene kan spores til lekk tarm: Når proteiner slipper inn i kroppens vev uten først å være brutt ned, behandler kroppens immunsystem disse som den trusselen som de jo er, nemlig ved å utvikle antistoffer som er siktet mot disse proteinene. Jo flere av disse proteinene som er i omløp, desto flere antistoffer produserer kroppen. I molekulær oppbygning har glutenproteinet flere likheter med proteinene som skjoldbruskkjertelen består av. En teori er derfor at immunforsvaret ikke klarer å differensiere mellom de to, og har dermed – ved et uhell – utviklet et våpen som er designet for å angripe skjoldbruskkjertelen. De tre hvite Ifølge Dr Myers er proteinene gluten og kasein (som finnes i melk) de to vanligste grunnene til autoimmun reaksjon knyttet til stoffskifte. I tillegg fungerer sukker som en katalysator som øker det generelle betennelsesnivået i kroppen, som endokrinologen min var inne på. Selv om man må ta høyde for individuelle variasjoner, og at det potensielt kan være flere eller andre matvarer som kroppen reagerer negativt på, så vil det å kutte ned på disse tre matvarene sannsynligvis gi størst sjans for positiv effekt. Å gi slipp på en del av seg selv Nå var jeg kommet til et punkt hvor leger og spesialister ga meg tydelig beskjed om at alt utenom «permanent behandling» var på eget ansvar. Fra et kostholdsperspektiv kunne jeg ikke tenke meg en mer radikal endring enn å drikke radioaktivt vann. I sammenligning skulle man tro at det å kutte gluten skulle være en enkel sak. Men friheten til å spise hva jeg vil satt som et grunnfjell i meg, det var en viktig del av min identitet. For at jeg skulle godta restriksjoner oppdaget jeg at måtte gi slipp på en del av meg selv. Jeg har sett mange som med god grunn er oppgitte, frustrerte eller rett ut drittlei av å ha stoffskiftesykdom. Plutselig er det som om noe stort, meningsløst og veldig brysomt har stilt seg i veien mellom deg og livet ditt – noe som selv legene ikke helt forstår seg på. Selv om jeg nok ikke har vært i nærheten av de plagene som mange opplever, så ble jeg klar over at også jeg hadde denne holdningen til sykdommen: At den er en ond fiende som må bekjempes, i en krig hvor kroppen min er slagmarken. Og siden jeg er autoimmun, så er jeg bokstavelig talt i krig mot meg selv. Men hva om vi er kroppene våre? Hva om man ikke ser på sykdommen som en fremmed fiende, men som en tilstand, en situasjon som har oppstått fordi noe har vært i ubalanse over tid? Hva om vi stopper opp og spør oss selv, hvordan kom jeg hit, og hvordan kan jeg spille på lag med kroppen min og prøve å gjøre ting annerledes enn det jeg har gjort? Gradvis forøkte jeg å legge bort fiendebildet, og erstatte det med en nysgjerrighet: Hva er det egentlig kroppen min forsøker å fortelle meg?

Therese ble både stoffskifte- og hjerteoperert

1 års engasjement • Søknadsfrist: 12. desember 2025 Stoffskifteforbundet søker nå en pålitelig, strukturert og serviceorientert administrasjonsmedarbeider som ønsker å være en viktig del av vårt lille, men engasjerte team. Dette er en stilling for deg som liker varierte oppgaver, har gode digitale ferdigheter og trives med å bistå medlemmer, frivillige og kollegaer. Vi jobber for å gjøre hverdagen bedre for mennesker med sykdom i skjoldbruskkjertelen – og som administrasjonsmedarbeider vil du ha en sentral rolle i å støtte organisasjonens drift, arrangementer og kommunikasjon med våre medlemmer. Arbeidsoppgaver I denne rollen vil du blant annet ha ansvar for: Besvare e-post og telefoner innenfor avtalte tidsrom Håndtere post og generelle administrative oppgaver Medlemsservice og brukerstøtte gjennom vårt CRM-system, Cornerstone Oppfølging av fakturaer og klargjøring av reiseregninger Administrativ støtte knyttet til arrangementer og aktiviteter Å være en støttespiller for resten av teamet i ulike oppgaver når behovet oppstår Dette er en stilling for deg som liker å ha kontroll, trives med å hjelpe andre og setter pris på en arbeidshverdag med variasjon. Kvalifikasjoner Vi søker en person som: Er pålitelig, strukturert og har høy grad av selvstendighet Har gode IKT-kunnskaper Gjerne har erfaring fra CRM-systemet Cornerstone Har svært gode kommunikasjonsferdigheter, både skriftlig og muntlig Trives med medlemskontakt og serviceoppgaver Personlig egnethet vil bli vektlagt. Vi kan tilby Fleksibel arbeidstid Delvis hjemmekontor Et positivt, energisk og inkluderende arbeidsmiljø Moderne lokaler sentralt i Oslo Mulighet for ekstra prosjektarbeid på timebasis for riktig kandidat Du vil bli en del av en organisasjon som jobber tett med både fagmiljøer, frivillige og medlemmer og bidra til en viktig samfunnsoppgave. Søknad sendes til: mette@stoffskifte.org Frist: 12. desember 2025 tiltredelse: Etter avtale Lønn etter avtale Kontaktinformasjon For spørsmål om stillingen, ta gjerne kontakt: Mette Kaaby, Generalsekretær mette@stoffskfite.org 976 13 730 Om Stoffskifteforbundet Stoffskifteforbundet er en landsdekkende interesseorganisasjon for personer med sykdom i skjoldbruskkjertelen og deres pårørende. Vi jobber for bedre helsetjenester, økt kunnskap og et sterkere fellesskap blant våre medlemmer. Forbundet har 26 lokallag over hele landet, og administrasjonen holder til i Oslo.

Etter å ha blitt rammet hardt av Hashimotos, stablet Maria Almli seg på beina og tok seg en tur. På ett år. Tekst: Lasse Jangås Foto: Karoline O. A. Pettersen Sammen med mannen sin, Bjørn, tok hun et friår fra alt; jobb og hus, hamsterhjul og rutiner i hverdagen. Så reiste de. Og reiste. Til fots og på hesteryggen, på ski og i båt og tog. I friluft i Norge, på interrail i Europa. Og nå er boka hennes ferdig; «Dagbok fra et friår». – Den er verken en syte- eller skrytebok, eller et glansbilde fra et friår. Det er en bunnløst ærlig personlig beretning, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hvordan det er å leve med autoimmun sykdom, og særlig stoffskifteproblemer. Jeg håper også at den kan gi noen håp om hva som er mulig bare man går litt saktere og tar ett skritt om gangen. Bunnløst ærlig Hun synes det er rart at det er så lite litteratur om mennesker med stoffskiftesykdom, med tanke på hvor mange som har det. – Jeg jobber som biblioteksjef og har lest mye, men har aldri en bok der hovedpersonen har stoffskiftesykdom, sier hun. Den ble annerledes enn hun hadde tenkt i starten. – Ja, jeg trodde lenge at jeg skrev en friluftsbok eller reisebok, men jeg innser nå at jeg mer har skrevet en bok om mestring og motivasjon, følelser, betraktninger og refleksjoner om å være på tur og til stede i livet.

En helt ny studie fra Kina viser at mange unge jenter som utsetter seg for ikke-suicidal selvskading har høyere TSH-verdier og lavere T3, T4 og FT3 enn kontrollgruppen. Forskerne fra Yan’an University i Kina ville undersøke sammenhengen mellom ikke suicidal selvskading, såkalt NSSI (non-suicidal self-injury), og skjoldbruskkjertelhormoner hos kvinnelig ungdom med psykiske lidelser. Til sammen 289 unge jenter med psykiske lidelser deltok i studien, og resultatene deres ble sammenliknet med 285 unge jenter uten sykdom. Alle ble testet med blodprøver som målte FT3, FT4, T4, T3 og TSH. Økende problem NSSI opptrer oftest hos ungdom, og jenter er mer utsatt enn gutter. I Kina er betydelig flere jenter enn gutter representert i statistikken, et mønster som gjenkjennes også i vestlige land. – Gjentakelsesfrekvensen er høy, og stigende for hvert år for ikke-suicidal selvskading, sier forskerne i sin artikkel. – Dette skader den fysiske og mentale helsen for ungdom, og flere studier har vist en sammenheng mellom depresjon og selvskading, og at mennesker som skader seg selv har en større sjanse for å utvikle depresjon. Tydelig sammenheng Forskerne viser også til at flertallet av ungdommene i studien deres slet med depresjon og bipolar lidelse enn schizofreni. – Sammenliknet med pasienter med schizofreni, hadde unge jenter med depresjon og bipolar lidelse flere tilfeller av selvskading, oftest på håndledd og hender, skriver de. – De siste tiårene har antallet ungdom med mentale lidelser økt, og eksisterende studier har fokusert på endringer i det nevroendokrine systemet og utvikling av mental sykdom. Studier har vist at det er en definitiv korrelasjon mellom nivået av skjoldbruskkjertelhormoner (hovedsakelig T3, FT4, TSH og parathyroideahormon) og utbredelse av depresjon. Det er også en korrelasjon mellom alvorlighetsgraden av depresjon og unormal skjoldbruskkjertelfunksjon. Flere med lavt stoffskifte – Dataene i vår studie avslører at blant kvinnelige ungdommer med NSSI var det flere pasienter med lavt stoffskifte, og disse opplevde forskjellig grad av depresjon eller bipolar lidelse. Derfor sier vår studie at ikke-suicidal selvskading blant kvinnelig ungdommer med depresjon eller bipolar lidelse kan være koblet til lave skjoldbruskkjertelhormonnivåer. UNDER: Tabell fra forskningsartikkelen.