– Har ingen å snakke med

Mange menn snakker ikke høyt om sin stoffskiftesykdom, fordi omgivelsene reagerer med vantro over at de har fått en «kvinnfolksykdom».
Vi lover: Sigurds Rydlands historie gjør inntrykk.


Tekst og foto: Lasse Jangås

 

– Min fastleges sløvhet har på mange måter ødelagt mye av livet mitt.

For noen få år siden ble Sigurd plutselig rammet knallhardt av stoffskiftesykdom. Og midt under den dramatiske kampen mot sykdommen, gikk bedriften han eide konkurs. Han tapte nesten alt av sparepenger – mange millioner kroner.

Mellom mange smertefulle operasjoner røk også ekteskapet, han måtte slåss for samvær med datteren sin i det polske rettssystemet og opplevde deretter alle foreldres skrekk; at barnet hans ble mobbet og trakassert på skolen.

 

Tapte livsverket

Han har det bedre nå. Ikke helt bra, men bedre. Finnmarkingen med nordlandske røtter, Sigurd har forlengst gjort Bodøværing av seg, men vi møter ham under Stoffskifteforbundets tillitsvalgtkonferanse i Oslo.

– Jeg vet ikke helt når det startet, men sett i ettertid vil jeg tro at jeg fikk sykdommen i 2017 eller 2018, sier han.

De påfølgende årene, 2019 og 2020, gikk han flere ganger til legen fordi han var helt utladet, tom for krefter, svettetokter og frostfornemmelser om hverandre.

– I 2020 sto jeg i en tøff tid med ny oppstartet fabrikk i Bodø da pandemien kom. Firmaet vårt drev med eksport av klippfisk til Brasil, og vi hadde nettopp eksportert klippfisk for 20 millioner da pandemien brøt ut. Nedstengingen i Brasil var vel så hard som her hjemme, og ingen betalte. All fisken havnet på lager og da land etter land stengte ned og ingen spiste ute på restaurant lenger.

Det endte i en stor konkurs, og i kjølvannet falt også flere selskaper.

– Jeg tapte ikke alt, men det meste av det jeg har bygget opp gjennom et hektisk yrkesliv, sier 56-åringen.

– Men det nytter ikke å gråte over spilt melk.

 

(Artikkelen fortsetter under bildet)



Feildiagnostisert

Fastlegen hans mente at Sigurd var utbrent.

– Han antok bare at alt som skjedde med firmaet og konkursen brant meg ut, og undersøkte ikke noe mer enn det. Ingen stoffskifteprøver ble tatt, sier han.

– Jeg forsøkte å si at det ikke føltes som utbrenthet, at jeg kjente at noe var helt feil i kroppen, men jeg klarte ikke å sette ord på det. I ettertid stemmer jo alle symptomer på Graves sykdom. Blodprøver ble imidlertid ikke fulgt opp, enda blodprøver allerede fra 2016 og 2017 viser en klar oppadgående kurve.

Sigurd ble sykmeldt, men plagene ble verre og verre.

– I august 2022 hadde jeg og en kompis vært på konsert med Suzi Quatro i Fredrikstad, og vi kjørte sammen fra Bodø. I bilen på vei hjem kjente jeg at det var noe galt med synet, jeg opplevde en hovenhet og treghet i øynene, forklarer han.

– Og dagen etter at jeg kom hjem, så jeg i speilet at det høyre øyet var på vei ut av hodet.

 

Hodet skrudd fast i bordet

Han dro umiddelbart til legen, og vikaren som var på jobb slo umiddelbart full alarm.

– Jeg spurte legen om jeg kanskje hadde en tumor, og legen sa at han mistenkte det. Så jeg ble sendt rett i MR, og da fikk jeg virkelig se et helsevesen som fungerer, sier han.

De fant ingen tumor. Derimot fant de et skyhøyt stoffskifte.

– Jeg hadde Graves´. Og den ekstreme kurven de presenterte meg for viste at fastlegen min hadde sovet i timen. Jeg må innrømme at jeg er bitter på denne legen i dag.

Men nå fungerte helsevesenet. Sigurd ble sendt mellom Nordlandssykehuset og UNN i Tromsø – og videre til spesialister på Haukeland sykehus i Bergen i årsskiftet 2022/2023. Først steroidbehandling, men ti behandlinger viste seg ikke tilstrekkelig, han hadde fortsatt sterkt økende hevelse i venstre øyet.

– Da ble det bestemt at de skulle prøve stråling. Det ble laget en ansiktsmaske til meg og hodet mitt ble skrudd fast i bordplata for at jeg ikke skulle kunne bevege meg. Det var enormt viktig at de ikke strålte selve øyet. En veldig tøff behandling, sier han.

 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KNALLHARDT RAMMET: Sigurd Rydland har gått gjennom beinharde år, med smertefull behandling, samtidig som han mistet livsverket sitt og tapte millioner underveis.


Smertefulle operasjoner

Men heller ikke dette hadde tilstrekkelig effekt.

– Det høyre øyet trakk seg tilbake, men så poppet det venstre ut. Det begynte altså med høyre øyet, så ble venstre likevel det hardest rammede. Dette var en så sjelden tilstand at det kom en hel hærskare av studenter til Bergen for å se meg inn i øynene, smiler han.

– En av spesialistene på Haukeland hadde ikke sett dette før, bare lest om det.

Dette var likevel bare begynnelsen på behandlingsmarerittet.

– Sykdommen førte til at øyemuskulaturen hovnet kraftig opp, og da fungerte ikke motorikken. Det ble for trangt i øyehulen, og det gikk spesielt ut over sidesynet og beregningen av avstand. Jeg kolliderte mye med vegghjørner og folk når jeg gikk, og måtte holde meg fast når jeg gikk i trapper. Balansenervene var helt i ubalanse.

Nye operasjoner ventet.

– Først gikk de inn via nesa og rett og slett skavet av bein i øyehulen for å gi øyet mer plass. Da datt øyet inn, og ned. 

Etter dette måtte han gå med lapp over øyet i et drøyt år.

– Er det noe jeg er lei av, så er det folk som spør om jeg prøver å være Kaptein Sabeltann og Sortebill. De prøver jo selvsagt bare å være morsomme og tenker seg ikke om. Men det er begrenset hvor morsomme sånne spøker er når du er i situasjonen jeg var i da, sier han.

– En annen konsekvens av Graves´ er at energitapet gjør deg sliten, som igjen fører til kort lunte. Dette er det mange rundt meg som har måttet tåle. Jeg er så heldig å ha mange gode venner som viste forståelse og tilgivelse.

 

 (Artikkelen fortsetter under bildet)

SMERTEFULLT: Sigurd var igjennom flere operasjoner der legene flyttet muskler i øyet med skalpell, nål og tråd mens han var våken.


Berget synet

Operasjonen var ikke nok til å fikse problemet.

– De måtte skave av mer bein. Så de gikk inn i tinningen og skavet av «taket» i øyehulen. Det berget synet mitt. Men samsynet var borte, og dermed også koordinasjonen av øynene, forklarer han.

Dermed fulgte nye – og svært smertefulle – operasjoner.

– Ja, jeg fikk to operasjoner der de flyttet muskler i øyet med skalpell, nål og tråd mens jeg var våken. Det var et poeng at jeg skulle være våken for at de skulle kunne se at det de gjorde ble riktig, men det var ganske forferdelig, medgir Sigurd.

Under denne lange prosessen har han også fått fjernet skjoldbruskkjertelen. I dag har han derfor lavt stoffskifte, og medisineres med Levaxin. Det virker sånn passelig.

– Jeg har veldig ulike dager. Noen gode og noen dårlige. Jeg blir ofte sliten av ingenting, og har i hvert fall lært meg at hvis jeg har en god dag, så må jeg ikke ta meg ut, for da tømmer jeg batteriet. Så jeg må ha vett til å roe ned når jeg har en god dag for å lagre energi til en dårlig dag.

 

Tabu for menn

Så har det, som for mange andre, dukket opp følgeproblemer av stoffskiftesykdommen.

– Jeg har blitt beinskjør også, som følge av all medisinen jeg har tatt.

Det siste er en ekstra bør å bære på i forhold til andre.

– Mange menn kvier seg for å snakke om sin stoffskiftesykdom. Det er litt tabu å ha det andre oppfatter som en «kjærringsykdom». Og når du i tillegg er beinskjør, har du jo dobbelt opp. Da er man ikke «helt mann».

For Sigurd er ikke dette et stort problem.

– Nei, jeg er mann nok, og jeg har jo ikke akkurat fått mensen, ler han.

– Jeg har ikke problemer med å snakke om det, jeg er av natur en åpen person. Jeg skulle bare ønske jeg hadde noen å snakke med som var i samme situasjon. Men det har jeg ikke funnet enda, sier han.

– Men kanskje det er noen som leser dette, som har opplevd å ha Graves´ med påfølgende øyesykdom? Da vil jeg gjerne komme i kontakt med dem, hvis de trenger noen å snakke og utveksle erfaringer med. Jeg tenker det vil være svært verdifullt å høre hvordan andre legger til rette for å leve livene sine best mulig med denne sykdommen.

– Fortrinnsvis menn?

– Jeg vil snakke med alle, jeg, men det hadde jo vært helt fantastisk om jeg kunne snakket med en mann i tilsvarende situasjon.

 

Lysere nå

Det går bedre med helsa nå enn for noen få år siden. Det gjør det også med livet ellers, etter noen tøffe år. I 2022 ble han separert fra kona, og i 2019 måtte han hente datteren fra et tidligere forhold hjem fra Polen.

– Jeg oppdaget at moren hennes misbrukte rus, og dro til Polen og fikk rettens medhold i å ta over omsorgsretten til min datter.

Den kampen vant han, men datteren skulle oppleve mobbing og trakassering da hun begynte på norsk skole og naturligvis ennå ikke kunne språket.

– Det vonde for henne er over nå. Hun er blitt 17, går på videregående og har 6 i norsk. Hun snakker helt flytende og er politisk aktiv som leder av Nordland Unge Venstre. Et veldig fint menneske som jeg er kjempestolt over, sier Sigurd Rydland.

– Når det var på det mørkeste var jeg inne på å «slå av lyset», men kjærligheten til barna mine var nok det som fikk meg på andre tanker.

Det han har vært gjennom preger ham naturligvis fortsatt. Men den sympatiske 56-åringen har aldri mistet humoren og selvironien som er en del av ham – og mange andre nordpå:

– Fordelen med alt dette, er at fjerningen av kjertelen gjorde at jeg mistet sangstemmen. Det er det mange som er veldig glade for.

STOLT: Sigurd er veldig stolt av datteren sin, som allerede har oppnådd mye, sin unge alder til tross. Barna hans var ekstremt viktige da han var på det sykeste. Foto: Privat


Andre innlegg

Løft en lege!

Av Mette Kaaby • 7. september 2026
Husker du komikeren Shabana Rehman som skapte nasjonal furore da hun løftet mulla Krekar? Da hun satte ham pent ned igjen på scenegulvet i Oslo, hadde hun forandret Norge. Jeg kommer tilbake til henne. Det er mange slags løft. Vi trenger et skikkelig kunnskapsløft blant fastleger på områdene diagnostisering og alternativer til standardbehandling, og bruk av flere biomarkører enn TSH. Slik det er nå er variasjonene i kunnskap for store, og konsekvensene for den enkelte pasient ikke akseptable. Selv om standardbehandling med levotyroksin på hypotyreose kan normalisere hormonnivåene, fortsetter mange pasienter å ha symptomer. Vi vet at samme behandling ikke fungerer på alle! Derfor bør legen heller ikke se seg blind på blodprøveresultatene alene, men lytte til hva pasienten selv opplever. Og disse pasientene bør få tilbud om en kompetent utredning og alternative behandlinger. De trenger å kunne fortsette livet sitt. Mange opplever å gå lenge uten diagnose. De får symptomer bagatellisert eller feilforklart av sin lege. Symptomer som søvnplager, nedstemthet, tretthet og hjernetåke forveksles med overgangsplager, livsendringer og depresjon. Kvinner som nettopp har født, får feilforklart dette som fødselsdepresjon. Muskel- og leddsmerter er vanlige årsaker til sykefravær. Hvor mange av disse skyldes stoffskiftsymptomer? Å stå alene i møtet med sin lege med de samme symptomene som gang etter gang blir bagatellisert, bortforklart eller møtt med en tom verktøykasse, er hardt og det er nedbrytende. Når dette foregår over år, opplever mange å miste arbeidsevne, og det gjør noe med ens livskvalitet, selvfølelse og trygghet. Med mer kunnskap kan fastleger legge opp standardiserte forløp for behandlingsalternativer. Kunnskap om kombinasjonsbehandling med både T4 og T3 eller T3 alene, bør være noe alle leger har. Ikke slik det er nå, hvor dette varierer enormt. Vi har tilstrekkelig forskning som viser at kombinasjonsbehandling både er trygt, og at det fungerer veldig effektivt for noen. Dette er altså ikke behandlinger som passer for alle, og vi vet ikke hvorfor det er slik. Men vi vet at det ikke er skadelig å forsøke. En god sideeffekt av kombinasjonsbehandling er at det kan redusere risiko for demens. Likevel vegrer mange fastleger seg. Alternativet for pasienten en høyst usikker jakt på en kompetent second opinion fra en annen lege, eller å åpne lommeboka for en privatlege med erfaring på feltet. Vi trenger fastleger som kan gjøre en vurdering av pasientens helhetlige situasjon, og som kan tilby en individuelt tilpasset behandling. Som har forståelse for mer sammensatte lidelser og for eksempel kan vurdere utmattelsestilstander. Utmattelse er blant de symptomene som ligger på topp når det gjelder sykefravær. Vi trenger fastleger som kan betrakte hypotyreose som en multisystemisk tilstand og vurderer den i forhold til andre sykdommer og symptomer (psykiske sykdommer, autoimmune og kardiologiske tilstander, mage/tarmsykdommer). Vi krever at alle allmennpraktikere skal ha en bred og oppdatert kompetanse på diagnostisering og behandling. Dette er ikke et ønske, men et krav. For sykefraværet er for høyt, og de personlige omkostningene for store, og mye av dette skyldes plager som er stoffskifterelatert. Hvorfor går kunnskapshevinga så tregt og hvor ligger motstanden? Vi er innforstått med at vitenskapelige, regulatoriske og helseøkonomiske prosesser tar tid. Men vi kan vanskelig beskyldes for å være utålmodige! Stoffskifteforbundet har i tiår etter tiår banket på Legeforeningens, Endokrinologisk forenings og Helsedirektoratets dør, og Skil (Senter for kvalitet i legetjenester), NEL (Norsk Elektronisk Legehåndbok), helseforetakene og utdanningsansvarlige. Vi har invitert oss selv inn til møter om behovet for mer kompetanse og anerkjennelse av behandlingsalternativer, men de store gjennomslagene lar vente på seg. Selv om vi viser til resultater fra kliniske studier, store studier og erfaringer fra andre nordiske land som kan underbygge pasientenes behov. Det er ikke nok. Vi har ennå ikke lykkes i å stå sammen om hva fastlegene skal tilby alle dem som fremdeles har symptomer. Og vi møter heller ingen iver etter å justere de faglige anbefalingene eller å gjøre medisin som kan virke for en mindre gruppe pasienter, lettere tilgjengelig. Hvis man er så uheldig at man fortsatt har symptomer når standardmedisin kommer til kort, så blir kunnskapen om andre behandlingsalternativer likevel ikke anerkjent og delt i tilstrekkelig grad. Dette skyldes at helsemyndighetens kriterier står i veien, og pasientenes individuelle erfaringer skyves bort. Uten at kriteriene tar høyde for kompleksiteten som hormonene setter i spill og de individuelle variasjonene, og man lytter til pasientene selv, så mister vi store helsegevinster. Symptomene vinner. Tilbake til Shabana Rehman. Da hun som kvinne løftet mulla Krekar i 2004, løftet hun ikke bare en selvhøytidelig mann, men hun utfordret makt og autoritet og skapte debatt om frihet og kultur.  Kanskje er det ikke bare et kunnskapsløft for fastleger vi trenger? Kanskje er det nødvendig at vi pirker i den faglige kulturen, makten og autoriteten som har etablert seg blant faglig ekspertise og beslutningstakere, og som lammer fastlegenes behov for økt kompetanse?

Hvorfor «normalt» stoffskifte ikke nødvendigvis betyr det samme for alle

Av Lasse Jangaas • 1. september 2026
Hva betyr det egentlig at en blodprøve er «normal»? En ny studie fant sammenheng mellom nivået av fritt T4 og hjerneslag, også hos mennesker som har stoffskifteverdier innenfor normalområdet. Hvor mye forteller egentlig et referanseområde om hvordan den enkelte pasient har det? Den nye studien gir ingen fasit på hvordan stoffskiftet skal behandles, men reiser interessante spørsmål om hva en «normal» blodprøve egentlig forteller. I medisinen er vurderingen av hva som er normalt som regel basert på blodprøver. Referanseområder for TSH, fritt T4 (FT4) og eventuelt fritt T3 er viktige verktøy når leger skal utrede og følge opp sykdom i skjoldbruskkjertelen. Men et referanseområde forteller først og fremst hvor en stor andel av en bestemt befolkning befinner seg når det gjelder en bestemt blodprøve. Og normalområdet er stort. Det betyr ikke nødvendigvis at alle verdier innenfor området er like optimale for alle mennesker. En ny studie publisert i Scientific Reports i juli 2026 illustrerer hvorfor dette er et interessant spørsmål. Store forskjeller – selv innenfor «normalt» Forskerne analyserte data fra 6 932 voksne som deltok i den amerikanske helseundersøkelsen NHANES. Deltakerne som inngikk i analysen, ble regnet som euthyroide, altså med skjoldbruskkjertelverdier innenfor de definerte normalområdene.. Forskerne ville undersøke om variasjoner i skjoldbruskkjertelfunksjonen innenfor dette normalområdet kunne være forbundet med hjerneslag. Resultatet var interessant: Personer med høyere FT4 hadde større sannsynlighet for å ha hatt hjerneslag. Sammenhengen besto også etter at forskerne justerte for en rekke andre faktorer som kan påvirke risikoen for hjerneslag. Det betyr ikke at høy FT4 fører til hjerneslag. Dette er en tverrsnittstudie, og den kan derfor ikke fastslå årsak og virkning, eller hva som kom først. Men funnet var interessant nok til at forskerne undersøkte det videre. Funnet for FT4 holdt seg Forskerne gjennomførte flere analyser for å undersøke hvor robust resultatet var. De brukte blant annet andre aldersgrenser og aldersspesifikke referanseområder for TSH hos eldre. Og fant fortsatt en sammenheng mellom FT4 og tidligere hjerneslag. Resultatet ble også undersøkt i en uavhengig klinisk gruppe. Her var FT4 fortsatt statistisk signifikant forbundet med hjerneslag, noe som gjør FT4-funnet mer interessant enn om det bare hadde dukket opp i én enkelt analyse. Studien undersøkte altså ikke først og fremst hva som skjer ved åpenbart høyt stoffskifte, men om det kan være forskjeller også innenfor det som i dag regnes som normalt. «Innenfor normalområdet» er ikke en diagnose Vi understreker at studien ikke sier at høyere FT4 nødvendigvis er farlig. Studien viser en sammenheng, men ikke at det å redusere FT4 til et lavere nivå vil forhindre hjerneslag. Den sier heller ikke at personer som bruker levotyroksin bør endre dosen sin eller at en bestemt FT4-verdi er riktig eller gal for den enkelte. Og den viser ikke at referanseområdene bør endres. Studien gir derimot et eksempel på at biologiske forskjeller kan ha betydning også blant mennesker som er euthyroide. Blodprøven er viktig – men er ikke hele pasienten Studien føyer seg inn i en større forskningsdiskusjon om hva «normalt stoffskifte» egentlig betyr. Et referanseområde beskriver hva som er vanlig i en befolkning. Det betyr ikke nødvendigvis at alle mennesker fungerer optimalt på nøyaktig samme nivå. To personer kan ha blodprøver innenfor det samme referanseområdet, men være forskjellige når det gjelder alder, genetikk, annen sykdom, legemiddelbruk og en rekke andre biologiske forhold. Og de kan oppleve helsen sin vesentlig forskjellig. Studien sier ikke at blodprøver bør bli mindre viktige. Tvert imot vil TSH og FT4 fortsette å være sentrale verktøy i diagnostikk og oppfølging av sykdom i skjoldbruskkjertelen. Men den sier noe om at «normalområdet» er stort og at alle verdier innenfor området ikke nødvendigvis har samme betydning for alle mennesker – og ikke minst:  At prøvesvar bør ses i sammenheng med pasientens opplevelse av egen tilstand. Forskerne understreker i sin artikkel at prospektive studier trengs for å fastslå årsakssammenheng . NB! Studiens artikkel er en såkalt unedited version, som vil si at den kan bli gjenstand for redigering på et senere tidspunkt. Kilde: Sun W, Zhou M, Zhou W et al. Elevated FT4 is associated with prevalent stroke in euthyroid adults: a cross-sectional study. Scientific Reports, publisert 18. juli 2026. Studien er basert på data fra NHANES 2007–2012 og inkluderte 6 932 euthyroide voksne. FT4 var assosiert med tidligere hjerneslag både i hovedanalysen og i en uavhengig valideringsgruppe.

Stoffskifteforbundet oppretter brukerutvalg

Av Lasse Jangaas • 24. august 2026
– Blir viktig i vårt arbeid framover, sier generalsekretær Mette Kaaby
Se flere innlegg