Feildiagnostisert

Fastlegen hans mente at Sigurd var utbrent.

– Han antok bare at alt som skjedde med firmaet og konkursen brant meg ut, og undersøkte ikke noe mer enn det. Ingen stoffskifteprøver ble tatt, sier han.

– Jeg forsøkte å si at det ikke føltes som utbrenthet, at jeg kjente at noe var helt feil i kroppen, men jeg klarte ikke å sette ord på det. I ettertid stemmer jo alle symptomer på Graves sykdom. Blodprøver ble imidlertid ikke fulgt opp, enda blodprøver allerede fra 2016 og 2017 viser en klar oppadgående kurve.

Sigurd ble sykmeldt, men plagene ble verre og verre.

– I august 2022 hadde jeg og en kompis vært på konsert med Suzi Quatro i Fredrikstad, og vi kjørte sammen fra Bodø. I bilen på vei hjem kjente jeg at det var noe galt med synet, jeg opplevde en hovenhet og treghet i øynene, forklarer han.

– Og dagen etter at jeg kom hjem, så jeg i speilet at det høyre øyet var på vei ut av hodet.

Hodet skrudd fast i bordet

Han dro umiddelbart til legen, og vikaren som var på jobb slo umiddelbart full alarm.

– Jeg spurte legen om jeg kanskje hadde en tumor, og legen sa at han mistenkte det. Så jeg ble sendt rett i MR, og da fikk jeg virkelig se et helsevesen som fungerer, sier han.

De fant ingen tumor. Derimot fant de et skyhøyt stoffskifte.

– Jeg hadde Graves´. Og den ekstreme kurven de presenterte meg for viste at fastlegen min hadde sovet i timen. Jeg må innrømme at jeg er bitter på denne legen i dag.

Men nå fungerte helsevesenet. Sigurd ble sendt mellom Nordlandssykehuset og UNN i Tromsø – og videre til spesialister på Haukeland sykehus i Bergen i årsskiftet 2022/2023. Først steroidbehandling, men ti behandlinger viste seg ikke tilstrekkelig, han hadde fortsatt sterkt økende hevelse i venstre øyet.

– Da ble det bestemt at de skulle prøve stråling. Det ble laget en ansiktsmaske til meg og hodet mitt ble skrudd fast i bordplata for at jeg ikke skulle kunne bevege meg. Det var enormt viktig at de ikke strålte selve øyet. En veldig tøff behandling, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KNALLHARDT RAMMET: Sigurd Rydland har gått gjennom beinharde år, med smertefull behandling, samtidig som han mistet livsverket sitt og tapte millioner underveis.

Smertefulle operasjoner

Men heller ikke dette hadde tilstrekkelig effekt.

– Det høyre øyet trakk seg tilbake, men så poppet det venstre ut. Det begynte altså med høyre øyet, så ble venstre likevel det hardest rammede. Dette var en så sjelden tilstand at det kom en hel hærskare av studenter til Bergen for å se meg inn i øynene, smiler han.

– En av spesialistene på Haukeland hadde ikke sett dette før, bare lest om det.

Dette var likevel bare begynnelsen på behandlingsmarerittet.

– Sykdommen førte til at øyemuskulaturen hovnet kraftig opp, og da fungerte ikke motorikken. Det ble for trangt i øyehulen, og det gikk spesielt ut over sidesynet og beregningen av avstand. Jeg kolliderte mye med vegghjørner og folk når jeg gikk, og måtte holde meg fast når jeg gikk i trapper. Balansenervene var helt i ubalanse.

Nye operasjoner ventet.

– Først gikk de inn via nesa og rett og slett skavet av bein i øyehulen for å gi øyet mer plass. Da datt øyet inn, og ned. 

Etter dette måtte han gå med lapp over øyet i et drøyt år.

– Er det noe jeg er lei av, så er det folk som spør om jeg prøver å være Kaptein Sabeltann og Sortebill. De prøver jo selvsagt bare å være morsomme og tenker seg ikke om. Men det er begrenset hvor morsomme sånne spøker er når du er i situasjonen jeg var i da, sier han.

– En annen konsekvens av Graves´ er at energitapet gjør deg sliten, som igjen fører til kort lunte. Dette er det mange rundt meg som har måttet tåle. Jeg er så heldig å ha mange gode venner som viste forståelse og tilgivelse.

 (Artikkelen fortsetter under bildet)

SMERTEFULLT: Sigurd var igjennom flere operasjoner der legene flyttet muskler i øyet med skalpell, nål og tråd mens han var våken.

Berget synet

Operasjonen var ikke nok til å fikse problemet.

– De måtte skave av mer bein. Så de gikk inn i tinningen og skavet av «taket» i øyehulen. Det berget synet mitt. Men samsynet var borte, og dermed også koordinasjonen av øynene, forklarer han.

Dermed fulgte nye – og svært smertefulle – operasjoner.

– Ja, jeg fikk to operasjoner der de flyttet muskler i øyet med skalpell, nål og tråd mens jeg var våken. Det var et poeng at jeg skulle være våken for at de skulle kunne se at det de gjorde ble riktig, men det var ganske forferdelig, medgir Sigurd.

Under denne lange prosessen har han også fått fjernet skjoldbruskkjertelen. I dag har han derfor lavt stoffskifte, og medisineres med Levaxin. Det virker sånn passelig.

– Jeg har veldig ulike dager. Noen gode og noen dårlige. Jeg blir ofte sliten av ingenting, og har i hvert fall lært meg at hvis jeg har en god dag, så må jeg ikke ta meg ut, for da tømmer jeg batteriet. Så jeg må ha vett til å roe ned når jeg har en god dag for å lagre energi til en dårlig dag.

Tabu for menn

Så har det, som for mange andre, dukket opp følgeproblemer av stoffskiftesykdommen.

– Jeg har blitt beinskjør også, som følge av all medisinen jeg har tatt.

Det siste er en ekstra bør å bære på i forhold til andre.

– Mange menn kvier seg for å snakke om sin stoffskiftesykdom. Det er litt tabu å ha det andre oppfatter som en «kjærringsykdom». Og når du i tillegg er beinskjør, har du jo dobbelt opp. Da er man ikke «helt mann».

For Sigurd er ikke dette et stort problem.

– Nei, jeg er mann nok, og jeg har jo ikke akkurat fått mensen, ler han.

– Jeg har ikke problemer med å snakke om det, jeg er av natur en åpen person. Jeg skulle bare ønske jeg hadde noen å snakke med som var i samme situasjon. Men det har jeg ikke funnet enda, sier han.

– Men kanskje det er noen som leser dette, som har opplevd å ha Graves´ med påfølgende øyesykdom? Da vil jeg gjerne komme i kontakt med dem, hvis de trenger noen å snakke og utveksle erfaringer med. Jeg tenker det vil være svært verdifullt å høre hvordan andre legger til rette for å leve livene sine best mulig med denne sykdommen.

– Fortrinnsvis menn?

– Jeg vil snakke med alle, jeg, men det hadde jo vært helt fantastisk om jeg kunne snakket med en mann i tilsvarende situasjon.

Lysere nå

Det går bedre med helsa nå enn for noen få år siden. Det gjør det også med livet ellers, etter noen tøffe år. I 2022 ble han separert fra kona, og i 2019 måtte han hente datteren fra et tidligere forhold hjem fra Polen.

– Jeg oppdaget at moren hennes misbrukte rus, og dro til Polen og fikk rettens medhold i å ta over omsorgsretten til min datter.

Den kampen vant han, men datteren skulle oppleve mobbing og trakassering da hun begynte på norsk skole og naturligvis ennå ikke kunne språket.

– Det vonde for henne er over nå. Hun er blitt 17, går på videregående og har 6 i norsk. Hun snakker helt flytende og er politisk aktiv som leder av Nordland Unge Venstre. Et veldig fint menneske som jeg er kjempestolt over, sier Sigurd Rydland.

– Når det var på det mørkeste var jeg inne på å «slå av lyset», men kjærligheten til barna mine var nok det som fikk meg på andre tanker.

Det han har vært gjennom preger ham naturligvis fortsatt. Men den sympatiske 56-åringen har aldri mistet humoren og selvironien som er en del av ham – og mange andre nordpå:

– Fordelen med alt dette, er at fjerningen av kjertelen gjorde at jeg mistet sangstemmen. Det er det mange som er veldig glade for.

STOLT: Sigurd er veldig stolt av datteren sin, som allerede har oppnådd mye, sin unge alder til tross. Barna hans var ekstremt viktige da han var på det sykeste. Foto: Privat