Hun kjemper som en skjoldmøy

17. februar 2026

– mot kroppen og systemet 

Christel Meyer (36) lever med tre diagnoser som kolliderer med hverandre – og med et helsevesen hun ikke lenger stoler på. Stoffskiftet hennes kollapser én uke i måneden.


Christel vokste opp i Tromsø. Nå bor hun i en liten bygd, langt unna både byliv og spesialister. Hun er utdannet førskolelærer, har en bachelor i ledelse og teamarbeid – og en master i spesialpedagogikk.

– Jeg har mer enn nok kompetanse. Men med helsa mi har utdanningen vært mer til hinder enn hjelp. Jeg vet hva de burde ha spurt om, hva de burde teste, og jeg blir likevel ikke trodd, sier hun.


Til legen en gang i måneden

Christel ble syk som tenåring.

– Jeg var 17 da det begynte. Jeg trodde jeg hadde influensa én uke i måneden. Jeg var sengeliggende, hadde sår hals, var tett i hodet og kunne sove i 18 timer før jeg klarte å kvikne litt til. Jeg skjønte etter hvert at dette ikke kunne være tilfeldig.

Men ingen hørte etter, sier hun.

– Jeg har gått til legen minst én gang i måneden i 19 år. Jeg fikk høre at det var fordi jeg jobbet i barnehage og gikk mye. «Det kan være hva som helst», sa de. Men det var det ikke.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

HELT VANLIG – PÅ UTSIDEN: Christel Meyer – her i «sivil» – bor i en liten bygd og lever et stille liv, men har hatt helseplager i mange år. Foto: Privat


Fra bueskyting til håndsydde drakter

For noen år siden, midt i denne evige runddansen med legekontorer og ventelister, fant historieinteresserte Christel noe som ga livet mening.

– Jeg begynte litt tilfeldig på et bueskytingskurs i Tromsø, som var knyttet til et lokalt vikinglag. Det fantes ikke så mye annet enn viking-reenactment i Nord-Norge. Etter hvert ble det utvidet til middelalder og senere perioder.

Hun beskriver miljøet som inkluderende, levende og dypt menneskelig.

– Det folk flest vet om vikinger, kommer fra filmer, men det vi driver med, er basert på arkeologi. Vi formidler håndverk og historie, og vi skiller klart mellom hva vi faktisk vet, og hva vi antar om hvordan folk levde i vikingtiden.

Det ble en livsstil og et fristed.

– Når arrangementene stenger for publikum, er det bare oss igjen – vi som har den samme lidenskapen. Da blir det mye sang, musikk og et fellesskap som gir ro og mening.

For Christel ble det en måte å overleve på.

– Vi lever ute i historiske telt, med rekonstruerte, funnbaserte gjenstander, gjerne uten moderne utstyr. Det blir primitivt, men også befriende. Du fokuserer på å spise, holde deg varm og ta vare på folk rundt deg. Det er sunt for hodet.


«For veltalende til å ha ADHD»

Samtidig som hun levde et aktivt friluftsliv, raste kroppen innvendig.

– Det eneste jeg kan sammenligne det med, er narkolepsi. Jeg klarer ikke å holde meg våken. Jeg føler meg av og til dement. Hadde noen bare tatt blodprøvene på riktig tidspunkt, kunne nok mye vært annerledes.

I januar 2021 ble det endelig påvist subklinisk lavt stoffskifte. Da hadde hun hatt fem fastleger på fire år og skulle snart få sin sjette. Denne fastlegen henviste Christel til gynekolog.

– Det var gynekologen som til slutt tok stoffskifteprøver, egentlig på grunn av barnløshet, forteller hun.

Senere ble diagnosen endret til hypotyreose. Så kom ADHD-diagnosen i 2022. I august 2025 fikk hun påvist mastcelleaktiveringssyndrom. Det er en sjelden tilstand som gjør at kroppen reagerer allergisk på mat, drikke, lukt, stress, varme og kulde, uten at man egentlig er allergisk.

– Ved første ADHD-utredning fikk jeg høre at jeg ikke kunne ha ADHD, fordi jeg er for veltalende, har høy utdanning, jobb og venner. Da måtte det være det lave stoffskiftet som gjorde meg hyperaktiv i tre uker og sengeliggende i én.

Christel mente den medisinske begrunnelsen ikke hang på greip.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

VIKINGSJEL I HELSEKRIG: Som viking er Christel langt unna ventelister og avvisninger. Foto: Saltr vikingmarked


«Dette holder på å ta livet av meg»

For Christel ble møtet med spesialistene et medisinsk kaos.

– Jeg har seks ganger lavere stoffskifte én uke i måneden og første dag av mensen. Likevel vil alle sette én fast Levaxin-dose, som om jeg har en vanlig stoffskiftesykdom. Det førte til at jeg var overmedisinert i tre uker og kraftig undermedisinert i én. I tillegg måtte jeg utredes for blødninger fra endetarmen, der det ble konkludert med at Levaxin måtte være årsaken.

Hun opplever å ha fått mange motstridende råd.

– Den ene spesialisten sier jeg ikke har stoffskifteproblemer. Den andre sier jeg må stå på én dose, en dose som gjør meg alvorlig syk. Til slutt sa jeg: «Dette holder på å ta livet av meg.»

Først da hun selv begynte å tilpasse dosen etter syklusen, merket hun noe bedring.

– Men fortsatt er det ingen som vil teste den uka jeg faktisk er dårlig. De tar prøver tre uker etter og sier alt er normalt. 


Fra skjoldmøy til sengeliggende

For noen år siden kollapset hun helt.

– To uker før vi skulle arrangere vikingmarked i Bodø, måtte jeg i begravelse i Tromsø. Da sluttet skjoldbruskkjertelen min å fungere.

Hun har vært primus motor for festivaler og arrangementer, og hun har brukt vikingmiljøet til integrering og inkludering.

– Vi samarbeidet med det lokale flyktningmottaket og ulike hjelpeorganisasjoner i Bodø, slik at sårbare familier fikk et inkluderende møte med norsk kulturarv. Det har vært noe av det mest givende jeg har gjort.

Men helsen har tvunget Christel til å bremse.

– Et år falt alle arrangementene på den uka jeg er helt nede. Og så har jeg ADHD og går skyhøyt oppe de andre ukene. Du må ha kontroll på syklusen for å fungere. Kroppen overstyrer både p-piller og spiral, som er de eneste løsningene spesialistene har hatt – til tross for at det ikke hadde noen effekt i over ti år før diagnosen ble satt.  

Foto: Saltr vikingmarked


«Hva i Guds navn skal til?»

Christel opplever at leger har trukket på skuldrene og skjøvet henne videre. 

– Jeg sto på blodstoppende medisiner fordi jeg ikke sluttet å blø. Jeg spurte rett ut: «Hva i Guds navn skal til for at man blir trodd og undersøkt? Jeg holder på å blø i hjel hver måned.»

Christels nåværende fastlege henviste henne til to offentlige endokrinologer.

– Den ene sa jeg ikke hadde et stoffskifteproblem og måtte tas av medisiner umiddelbart. Den andre sa jeg måtte stå på fast dose. Ingen av dem tok meg inn til undersøkelse, til tross for nye blodprøver som bekreftet lavt stoffskifte enda en gang. Ingen ville undersøke hormonene ordentlig, sier hun.

Mastcelleaktiveringsyndrom, ADHD og lavt stoffskifte påvirker hele kroppen hennes: hormoner, nervesystem og immunforsvar.

– Men legene sier bare: «Kroppen skal ikke reagere sånn, så da kan det ikke være sånn.»


Fastlege i en annen landsel

Christel beskriver hvordan det endelig føles å bli møtt – etter nesten to tiår med mistro, som hun selv kaller det.

– Da jeg hadde oppstartssamtale med en mastcellespesialist som faktisk trodde på meg, begynte jeg å gråte. Jeg var så vant til å bli overkjørt.

Hun sier alle opplevelsene har satt dype spor. 

– Jeg har utviklet angst for å møte helsepersonell. Jeg har blitt behandlet ganske stygt mange ganger. Det har gjort noe med meg.

Christel har beholdt fastlegen sin, selv om kontoret ligger tolv timer unna.

– Hun er den eneste som har prøvd å hjelpe meg. Men selv hun møter veggen når hun prøver å få meg videre i systemet.


Hvordan kunne livet sett ut?

Christel er i dag helt ute av jobb.

– Selv med hver av de tre diagnosene jeg har, er det et under at jeg har fått til det jeg har gjort.

Hun tenker på alt hun har mistet.

– Skolegangen min ble preget av sykdommen. Jeg begynte å streve allerede da. De siste 20 årene har jeg levd på siste sparebluss – både fysisk og psykisk.

– Hvis jeg hadde fått hjelp da det startet, hadde kanskje livet mitt sett helt annerledes ut. Det er litt utilgivelig at ikke én av disse livsomveltende diagnosene ble avdekket av de nærmere 20 legene jeg har vært i kontakt med før fylte 30 år. 

Hun håper historien hennes kan gjøre en forskjell.

– Du skal ikke måtte ha flaks for å bli tatt på alvor. Det handler om holdninger. Om å lytte. Om å stille de riktige spørsmålene og gjøre noe med svarene.

– Jeg trenger en endokrinolog som faktisk undersøker meg den uka stoffskiftet er lavt. Ikke tre uker etter. Jeg trenger en som ikke bare antar. Som ikke bare sier at det er en følelse jeg har, som om det hele er noe jeg innbiller meg.


Galgenhumor

Til tross for alt har Christel beholdt humoren.

– Jeg er egentlig ganske rolig, men jeg har nådd punktet der jeg ikke finner meg i mer. Jeg sier ifra. Galgenhumoren er det eneste man har igjen når alt annet raser.

Hun har sett hvordan dårlig helse og dårlig hjelp rammer andre.

– Jeg har jobbet i Røde Kors og utdanningssektoren og møtt mennesker i alle aldre og i vanskelige livssituasjoner. Helse spiller inn overalt. Hvis de som ikke har mine ressurser, blir møtt på samme måte som meg, hvordan går det da med dem? spør Christel.

Stoffskiftelege:

– Christels historie viser hvor lite vi leger forstår av kvinnehelse

Allmennlege Lars Omdal mener Christels historie rommer mange av utfordringene kvinner møter i helsevesenet. Han sier bildet er komplekst og krever grundig medisinsk utredning.

Omdal er allmennlege med over 25 års klinisk erfaring, med spesiell interesse for hormoner. Han er kjent for arbeidet sitt på stoffskiftefeltet.


Høna og egget

Omdal understreker at han ikke har hatt Christel som pasient og kun bygger vurderingen sin på det hun selv forteller i Thyra. Likevel mener legen at symptomene peker mot et «nevroimmunologisk mønster», som samsvarer med flere syklusrelaterte lidelser:

– Hun beskriver en veldig tydelig syklisitet i de nevroimmune symptomene – én uke per syklus. Det gir en klar mistanke om hormonrelaterte, inflammatoriske prosesser, sier han.

Omdal sier en rekke spørsmål må stilles for å avklare hvilke mekanismer som kan ligge bak: 

– Hva er hva bak symptomene hennes? Hva betyr immunsystemet, betennelsesprosesser, hormonsvingninger og stoffskifte – og hva er høna og egget? spør han.

Og fortsetter:

– Hun beskriver utmattelse, hjernetåke og en influensalignende følelse, som er typiske nevroimmune symptomer. Det er en lur beskjed fra immunsystemet til hjernen om å ta det med ro ved en infeksjon. Men når denne responsen ikke slår seg av, blir den en kronisk plage.


Flere stoffskiftespørsmål

Omdal spør seg om Christel noen gang er blitt utredet for endometriose.

– Det er en vanlig tilstand, men altfor ofte oversett. Mange kvinner med endometriose har syklisk utmattelse og psykiske symptomer, og det er en kjent årsak til barnløshet.

Han har også flere spørsmål knyttet til stoffskiftediagnosen: 

– Er det påvist anti-TPO-antistoffer? Hvordan har T4-behandling påvirket henne? Hormonene varierer gjennom syklus, men det er ikke vanlig å dosejustere T4 etter hormonsvingningene – selv om Christels erfaring kan peke på at det kanskje burde vurderes hos noen.


Kvinnehelse og kompleksitet

Avslutningsvis løfter Omdal blikket: 

– Christels historie illustrerer kompleksiteten i mange kvinners helseutfordringer. Og hvor dårlig vi leger ofte forstår det. Medisinen er etter min mening fortsatt underutviklet på sentrale kvinnefelt.

Han etterlyser «enorme løft» innen forskning på tilstander som premenstruelt syndom (PMS), premenstruell dysforisk lidelse (PMDD), endometriose, polycystisk ovariesyndrom (PCOS), fibromyalgi, stoffskiftesykdommer og nevroimmune lidelser som ME, som er vanligere hos kvinner. 

– Vi må forstå kvinners fantastiske og komplekse biologi, hva som får systemet til å bikke ut av balanse, og hva som bidrar til å gjenopprette den.

Andre innlegg

– Dagens behandling er ikke tilstrekkelig for alle

Av Lasse Jangaas • 9. februar 2026
– La oss være åpne for at det finnes noe mer enn Levaxin, sier lege Betty Ann Bjerkreim, en av få som forsker på lavt stoffskifte i Norge. Tekst og foto: Lasse Jangås Doktorgradsprosjektet hennes fra noen få år tilbake viste at en del av pasientene som fortsatt opplevde symptomer når de gikk på Levaxin (T4), fikk det bedre når de fikk Liothyronin (T3). – Hovedfunnet er at ren Liothyronin-behandling gir bedre livskvalitet, men det gjenstår fremdeles å komme frem til hvorfor, sa Bjerkreim da forskningen var ferdig for noen få år siden. Vil finne ut hvorfor Nå vil hun forske mer på hvorfor noen pasienter med hypotyreose har restsymptomer når de går på standardbehandling (T4), og dermed bidra til forbedret og personrettet behandling som kan føre til økt livskvalitet, mestring og funksjon for mange med hypotyreose. – At mange pasienter opplever å ha vedvarende plager og symptomer på lavt stoffskifte, til tross for at blodprøver viser et nivå av stoffskiftehormoner innenfor normalområdet, tyder på at dagens behandling ikke er tilstrekkelig for alle og at det er et gap mellom blodprøveverdier og hvordan pasienten faktisk har det. – Unødvendig skepsis Kombinasjonsbehandling (T4+T3) eller ren T3-behandling er fortsatt et tema som skaper debatt, til tross for at en overveldende mengde forskning viser at behandlingen er både trygg og effektiv. Helsedirektoratet strammet i år inn på fastlegenes mulighet til å skrive ut Liothyronin, noe som igjen kan forsterke inntrykket en del fastleger har om at behandlingen ikke er helt «stueren». – Det er jo synd at det eksisterer skepsis mot bruk av Liothyronin, for det er gjort forskning som viser at det er et trygt og godt alternativ for en del av de som ikke blir helt friske av Levaxin. Det er dessuten absolutt et lovlig og godkjent legemiddel som har vært i bruk i mange år, sier Betty Ann Bjerkreim. – Gjennom min egen forskning har jeg sett at en del av de som ikke kommer i mål med Levaxin får det mye bedre med Liothyronin, enten alene eller i kombinasjon med Levaxin. Og hvis man utelukker muligheten til å prøve ut Liothyronin, risikerer vi at mange mennesker har det elendig i hverdagen uten at de trenger å ha det slik. En del av dem mister dessuten arbeidsevne og muligheten til å delta i samfunnet. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Lovende studie på T3 med langsom frigjøring

Av Lasse Jangaas • 3. februar 2026
I en randomisert klinisk studie fra Iran har forskere sett på effekten av kombinasjonsbehandling med LT4 og SRT3 (slow release T3) for mennesker med lavt stoffskifte, med lovende resultater. – Den nye kombinasjonen av SRT3- og LT4-behandling førte til en betydelig økning i serum-T3 og i forholdet mellom T3 og fT4 hos pasienter med hypotyreose, sammenlignet med pasienter som fikk LT4-monoterapi, skriver forskerne i sin artikkel . Forskjell på T3 Utgangspunktet for studien var at en del pasienter ikke føler at de blir friske nok av ren T4-behandling (f.eks. Levaxin), og at man i stedet for å prøve kombinasjonsbehandling med T4 og vanlig T3 (liotyronin), ville undersøke hvordan en gruppe pasienter reagerte på såkalt «slow release T3», altså T3 med langsom frigjøring. Utfordringen med vanlig T3 er at den har kort halveringstid og gir svingninger i blodverdinivåene gjennom døgnet. Slow release T3 frigjør hormonet mer gradvis. Lovende resultater En gruppe pasienter fikk 15 mikrogram SRT3 og 75 mikrogram T4 daglig, mens kontrollgruppen fikk 100 mikrogram T4 daglig. Etter åtte uker viste kombinasjonsgruppen at de fikk økt T3 i blodet, redusert TSH og et T3/T4-forhold (ratio) tilsvarende friske personer. Liten studie Funnene omtales som lovende, men det er grunn til å understreke at studien er liten. Totalt ble 32 kvinner med hypotyreose undersøkt, halvparten i «kombinasjonsgruppen» og halvparten i «standardgruppen». Studien målte dessuten bare laboratorieverdier, mens symptomer og livskvalitet ikke ble undersøkt. Pasientene er heller ikke fulgt opp over tid. Det er imidlertid verdt å merke seg at de samme forskerne nå er i gang med en større studie med lenger oppfølgingstid. Slow release T3 Produksjon av SRT3 er relativt ny og under utvikling. Flere produsenter jobber nå intenst med å lage SRT3 som har best mulig effekt på mennesker. I 2024 konkluderte en av verdens fremste eksperter på kombinasjonsbehandling, Antonio Bianco, med følgende i en forskningsartikkel : – Behandling av pasienter med hypotyreose med LT4 gjenoppretter ikke normal tyreoideahormonbalanse. Selv om dette ikke ser ut til å være et problem for de fleste pasienter, har omtrent 10–20 % av pasientene ikke full nytte av LT4-behandling alene, og disse kan få bedring ved kombinasjonsbehandling med LT4 og LT3. Mer enn 20 prospektive randomiserte kontrollerte studier som har sammenlignet LT4+LT3 med LT4 alene, har vist at kombinasjonsbehandlingen er både trygg og effektiv. Sikkerheten er også bekreftet i retrospektive analyser på befolkningsnivå. Farmasøytiske selskaper arbeider nå, etter faglige retningslinjer, med å utvikle langtidsvirkende sammensetninger av LT3, samt nye strategier for å forsterke T3-signalering på en vevsspesifikk måte. Det er også utviklet thyreoidea-organoider som enkelt kan transplanteres, og som er i stand til å gjenopprette tyreoideahormonnivåer hos mus som har fått fjernet skjoldbruskkjertelen.

– Har ingen å snakke med

Av Lasse Jangaas • 26. januar 2026
Mange menn snakker ikke høyt om sin stoffskiftesykdom, fordi omgivelsene reagerer med vantro over at de har fått en «kvinnfolksykdom». Vi lover: Sigurds Rydlands historie gjør inntrykk. Tekst og foto: Lasse Jangås – Min fastleges sløvhet har på mange måter ødelagt mye av livet mitt. For noen få år siden ble Sigurd plutselig rammet knallhardt av stoffskiftesykdom. Og midt under den dramatiske kampen mot sykdommen, gikk bedriften han eide konkurs. Han tapte nesten alt av sparepenger – mange millioner kroner. Mellom mange smertefulle operasjoner røk også ekteskapet, han måtte slåss for samvær med datteren sin i det polske rettssystemet og opplevde deretter alle foreldres skrekk; at barnet hans ble mobbet og trakassert på skolen. Tapte livsverket Han har det bedre nå. Ikke helt bra, men bedre. Finnmarkingen med nordlandske røtter, Sigurd har forlengst gjort Bodøværing av seg, men vi møter ham under Stoffskifteforbundets tillitsvalgtkonferanse i Oslo. – Jeg vet ikke helt når det startet, men sett i ettertid vil jeg tro at jeg fikk sykdommen i 2017 eller 2018, sier han. De påfølgende årene, 2019 og 2020, gikk han flere ganger til legen fordi han var helt utladet, tom for krefter, svettetokter og frostfornemmelser om hverandre. – I 2020 sto jeg i en tøff tid med ny oppstartet fabrikk i Bodø da pandemien kom. Firmaet vårt drev med eksport av klippfisk til Brasil, og vi hadde nettopp eksportert klippfisk for 20 millioner da pandemien brøt ut. Nedstengingen i Brasil var vel så hard som her hjemme, og ingen betalte. All fisken havnet på lager og da land etter land stengte ned og ingen spiste ute på restaurant lenger. Det endte i en stor konkurs, og i kjølvannet falt også flere selskaper. – Jeg tapte ikke alt, men det meste av det jeg har bygget opp gjennom et hektisk yrkesliv, sier 56-åringen. – Men det nytter ikke å gråte over spilt melk. (Artikkelen fortsetter under bildet)
Se flere innlegg