Vil ha aldersbaserte referanseområder

En ny studie som viser hvor viktig det er å ha aldersbaserte referanseområder for behandling av stoffskiftesykdom, blir ansett som en av årets viktigste på fagfeltet.

Referanseområdene for tyreoideastimulerende hormon (TSH) og fritt tyroksin (FT4), som er kjent for å variere mellom barn og voksne, endrer seg også betydelig med økende alder.

Viktigheten av alderstilpasning

En ny storskala-analyse viser at bruk av standardreferanseområder for eldre pasienter uten aldersjustering fører til betydelig overdiagnostisering og unødvendig behandling av subklinisk eller åpenbar hypotyreose, skriver Medscape, det ledende globale nettstedet for leger og helsearbeidere i verden, i en fersk artikkel.

«Ifølge våre resultater kan vi konkludere med at implementering av aldersspesifikke referanseområder for kvinner over 50 år og menn over 60 år vil føre til færre diagnoser av subklinisk hypotyreose og mindre unødvendig forskrivning av levotyroksin,» rapporterte forfatterne i en studie publisert i Thyroid.

Lite brukt

Til tross for dokumentasjon på at TSH- og FT4-områdene varierer med alderen, rapporterer forfatterne at få laboratorier bruker aldersspesifikke referanseområder annet enn for barn.

For å undersøke dette mer grundig og fastslå aldersspesifikke referanseområder for TSH og FT4 samt hvordan bruken av disse kan påvirke diagnostisering av tyreoideasykdom, gjennomførte førsteforfatter Heleen I. Jansen, PhD, fra Amsterdam UMC, og kolleger en stor, multisenterstudie.

De analyserte 7,6 millioner TSH- og 2,2 millioner FT4-prøver fra 13 laboratorier i Nederland mellom 2008 og 2022.

Hovedfunn i analysen

Prøvene ble tatt fra både innlagte og polikliniske pasienter via allmennleger og lokale sykehus. Fire ulike immunoassay-plattformer (Roche, Abbott, Siemens og Beckman Coulter) ble brukt og analysert som separate datasett.

  • Barn (2–18 år): TSH-nivåene var betydelig høyere mellom 2 og 12 år enn hos voksne, men begynte å avta etter fylte 12 år og ble mer lik voksennivåer mellom 14 og 18 år. FT4-verdiene var mer stabile, med en liten nedgang mellom 12 og 14 år.
  • Voksne (20–100 år): Fra 60 år begynte TSHs øvre referansegrense å øke betydelig, mens de nedre grensene holdt seg stabile frem til 80 år. For kvinner startet endringene tidligere, rundt 50 år, mens de for menn startet rundt 60 år. Øvre FT4-grenser begynte å øke først etter 70 år.

Effekt på diagnostisering

For å evaluere hvordan aldersspesifikke referanseområder kan endre diagnoser sammenlignet med vanlige voksenreferanser, ble disse områdene brukt på Roche-datasettet (194 856 kvinner og 85 215 menn):

  • Diagnoser av subklinisk hypotyreose falt fra 13,1 prosent til 8,6 prosent hos kvinner mellom 50–60 år og fra 22,7 prosent til 8,1 prosent hos kvinner mellom 90–100 år.
  • For menn falt diagnoser fra 10,9 prosent til 7,7 prosent i alderen 60–70 år og fra 27,4 prosent til 9,6 prosent i alderen 90–100 år.
  • Endringer i diagnoser av åpenbar hypotyreose var mindre signifikante, med en reduksjon fra 3,0 prosent til 2,2 prosent blant kvinner mellom 50–60 år og fra 1,7 prosent til 1,4 prosent for menn i samme aldersgruppe.

Implikasjoner for behandling av eldre

Til tross for en økning i subklinisk hypotyreose med alderen, har studier, inkludert store randomiserte kliniske studier, vist at levotyroksin-behandling ikke gir betydelig fordel for pasienter over 65 år med subklinisk hypotyreose, skriver Medscape.

Europeiske retningslinjer anbefaler levotyroksin kun til voksne over 70 år dersom TSH-nivåene overstiger 10 mU/L, eller ved klare symptomer på hypotyreose eller høy risiko for vaskulær sykdom.

Likevel foreskrives levotyroksin fortsatt ofte til eldre uten at disse kriteriene er oppfylt.

Studien fant at behandling med levotyroksin kunne avsluttes hos nesten en tredjedel av eldre pasienter uten konsekvenser for TSH- og FT4-nivåene, særlig hos dem diagnostisert med subklinisk hypotyreose.

Kan redusere antallet

Førsteforfatter Annemieke C. Heijboer understreket at implementering av aldersspesifikke referanseområder kan redusere antallet eldre med subklinisk hypotyreose, noe som vil redusere både stress for pasientene og arbeidsmengden for leger, uten ekstra helserisiko.

– Litt høyere TSH ser faktisk ut til å være en fordel hos eldre personer, sa hun.

Skaper utfordringer

Heijboer påpekte at en nøkkelutfordring ved å diagnostisere hypotyreose nøyaktig, selv med aldersspesifikke referanseområder, er at områdene kan variere avhengig av hvilken metode som brukes.

– De amerikanske retningslinjene anbefaler en høyere øvre grense for normalt TSH hos eldre, sa hun.

– Dessverre angir de også eksakte konsentrasjoner, noe som er problematisk fordi de ulike metodene som brukes i kliniske laboratorier ikke er standardisert. Så i tillegg til aldersspesifikke referanseområder, er det svært viktig med metodespesifikke referanseområder, understreket Heijboer.

Selv om studien gir aldersspesifikke referanseområder for flere av de mest brukte metodene, la hun til:

– Jeg håper at nye retningslinjer ikke lenger vil gi disse absolutte konsentrasjonene."

En av årets viktigste studier

Studien ble ansett som en av årets viktigste i klinisk tyreoideologi og ble presentert i en plenumsøkt på det American Thyroid Assosiations (ATA) møte i 2024.

– Funnene viser virkelig hvor viktig det er å ha aldersbaserte referanseområder, fordi uten de aldersjusterte grensene kan mange pasienter risikere å bli merket som om de har subklinisk tyreoideadysfunksjon, når det i realiteten sannsynligvis er et normalt nivå for dem, sa Jennifer A. Sipos, MD, professor i medisin ved avdelingen for endokrinologi ved Ohio State University, Columbus, Ohio.


Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle
Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.
Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg