RO: Reisen var lang, og ikke alt var enkelt, men det var mange øyeblikk med fred. Foto: Privat

Møtte veggen

Friåret var ikke akkurat en impulshandling.

– Nei, det tok fire år fra vi ble enige om å gjøre det til vi faktisk gjennomførte friåret. Mange gjør jo sånt når de er unge og ikke har så mange forpliktelser, og de fleste tenker kanskje at dette ikke er mulig når de er godt voksne. Men det er det, man må bare planlegge godt og passe på timingen, sier Maria Almli (45).

– Ideen ble født da jeg lå i fosterstilling på sofaen for noen år siden. Jeg hadde gått på en smell og var langtidssykemeldt med utmattelse og vond rygg. Livet hadde skjedd med meg også. For mye jobb, for høye krav, dødsfall i familien, samlivsbrudd og kjærlighetssorg, et doktorgradsforsøk, mye reising og altfor mye trening for å bli den beste utgaven av meg selv, for å levere, for å rømme unna. Og brått var jeg en del av den dystre statistikken, samfunnsproblemet som stjeler mennesker fra arbeids- og samfunnsliv, slukker lys og livsglede.

Planlegging, men null planer

Maria ville bevege seg mer igjen, være på tur, leve i fjellet og i skogen, sove under åpen himmel, kjenne mening, være sterk igjen.

Hun har alltid vært et friluftsmenneske og en ivrig jeger, og har blitt portrettert på NRK i deres naturprogrammer. Kjæresten Bjørn er samme type, elsker å være ute.

– Det virket så forlokkende, å ta et år fri fra alt og reise og leve i naturen, sier hun.

– Så vi startet samtaler med arbeidsgivere om permisjon og lot være å pusse opp nittitallsbadet. Friårskontoen i banken vokste trutt av faste trekk og småkjøp vi unnlot å gjøre.

– Og dere planla nøye?

– Forberedelsene var vi nøye med, men jeg bestemte meg fort for at jeg ikke ville binde meg til planer under selve friåret. Det var litt av poenget, at vi skulle kjenne på frihet, sier hun.

– Det var jo planer og punkter i kalenderen, forventninger utenfra og innenfra, påført og selvkreert samvittighet som hadde ført meg til kollaps. Jeg var blitt allergisk mot alt det. Friåret måtte være et virkelig brudd med strukturer som hadde fanget. Et helt år skulle ligge åpent.

Havnet på sykehus

Årene med planlegging var også der for å forsikre seg om at Maria hadde kommet seg helt etter smellen, at hun var i stand til å gå turer og være på reise.

Og hun kom seg, ble sterkere og følte seg bedre. Barna ble voksne og flyttet ut av huset i Steigen i Nordland, og alt gikk etter skjemaet. Ett år igjen.

Så fikk hun Covid-19. Og ble veldig dårlig.

– Jeg tror at mange som har andre sykdommer blir sjukere av korona. Og legen min tok en del tester av meg fordi jeg ble så dårlig, deriblant en sjekk av stoffskifteverdiene mine. Da sa han at det ble funnet høy anti-TPO allerede da jeg møtte veggen noen år tidligere, men det ble jeg enten ikke fortalt eller så fikk jeg det ikke med meg i «tåka» jeg var i. Jeg tror kanskje at stoffskiftesykdommen ble «født» da, av langvarig stressbelastning på kroppen.

Maria fikk diagnosen og ble raskt satt på medisiner. Mye medisiner.

– Ja, altfor mye. En dag jeg var i Trondheim på reise, fikk jeg plutselig skyhøy puls. Så høy at jeg ble kalt inn på legevakta på sykehuset der. Heldigvis forsto legen raskt at jeg fikk altfor høye doser stoffskiftemedisin, og det ble bedre etter det, sier hun.

TIL SJØS: Reisen foregikk til fots, på ski, på hest, med tog og på seilbåt. Her med samboer Bjørn. Foto: Privat.

Indre reise

Året etter, i juli 2023, skulle friåret starte. Maria var bedre regulert med medisiner og tålte moderate turer i naturen.

– Men jeg hadde mistet evnen til å stole på kroppen min, jeg visste ikke helt hvordan den ville reagere i ulike situasjoner, og i tillegg var jeg bekymret for at jeg skulle ødelegge for Bjørn og forventningene han hadde. Han hadde tross alt også tatt permisjon fra sin jobb. Men han er en fantastisk type som klarer å observere hvordan jeg har det, og justere mål og turer etter min form.

Det ble mange varierte turer. Vandreturer, rideturer, seiltur, rotur, skitur, jakt og interrail i Europa.

– Men vel så mye skildrer boka min indre reise i løpet et sånt år, med mye fri tid til å tenke gjennom tingene en gang til. Hvordan havnet jeg der, og hvordan går alt, særlig samvittigheten når det føles som om kjæresten og turpartneren hele tiden må ta hensyn til at jeg må gå litt saktere, hvile litt oftere? 

Brøt barrierer

– Hva syns du at du fikk ut av friåret?

– Veldig mye, og på mange måter. Eventyr og minner. Enda mer motivasjon til å «gripe dagen», som jeg egentlig alltid har prøvd å gjøre. Målet er jo å ha det bra, så bare man tar hensyn til helsa, må man kose seg med det man liker å gjøre. Og gjøre det mye, smiler hun.

– Jeg brøt også noen barrierer i meg selv. Jeg tror at bekymringstanker er en del av det å ha lavt stoffskifte og Hashimotos, og jeg hadde mange bekymringer før jeg skulle gjøre ting, for jeg hadde jo vært mye på legevakta de siste årene. Men jeg ble flinkere og flinkere til å legge bekymringene til side i løpet av året, og det gikk for eksempel helt greit da jeg fikk korona på nytt og ble veldig dårlig igjen mens vi befant oss nede i Italia. 

Hun ble også bedre kjent med seg selv igjen på andre områder.

– Ja, jeg trodde jo jeg var godt kjent med meg selv, men var kanskje litt for opptatt av meg selv og helsa mi. Jeg hadde godt av å vende blikket ut igjen, og jeg lærte å stole mer på meg selv og leve som jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg har pakket meg selv ut igjen.

I boka beskriver hun det slik:

«Jeg trodde jeg var oppgjort, hadde tenkt gjennom det meste. Jeg hadde ingen anelse om at så mye fri, avstand til det etablerte, uvilkårlig innebar stadig hyppigere stopp på mentale perronger i livet jeg hadde antatt jeg var forbi. Barndom, ungdom, voksenliv, hendelser, faser og følelser. På vandreturer, over bølgene, på hesteryggen og i togsetet for minner forbi og ble knytt sammen. På andre sida av friåret står jeg helere og stødigere.»

Ble annerledes

Friåret var slett ikke uten utfordringer, og det ble annerledes enn hun hadde trodd på forhånd.

– Jeg trodde friåret skulle bli ei øy, en isolert opplevelse, et hvileskjær midt i livet. Det var

slik jeg hadde tenkt om begivenheter og faser i livet til nå, hadde sett dem som isolerte øyer, egne prosjekt. Det ble ikke slik med friåret, skriver hun.

– Kintsugi, den japanske tradisjonen for å sette sammen biter og skår til hele, fine kopper og kar, er en bedre beskrivelse. Som kintsugi-lim i gull eller sølv har tid til å knytte sammen delene, faser og følelser i livet, fått renne i meg. Tid nok har satt sammen brokene, minner, mønstre og bortgjemte uoppgjortheter. Gyllen tid har satt ulike deler av meg sammen til et sterkere hele.

Veien videre

I dag anser hun seg som frisk. Hun har fortsatt Hashimotos, men er godt medisinert og fungerer bra i hverdagen.

– Nå skal jeg begynne å jobbe 100 prosent igjen, for første gang på ni år.

Hun har også opparbeidet seg mot til endring igjen. Slik var hun før også, for hun har en mildt sagt variert bakgrunn, som sosiolog, skribent, bygdeforsker og biblioteksjef, for å nevne noe.

– Jeg har sagt opp jobben min i Steigen. Jeg flytter til Sandnessjøen og skal begynne i ny jobb, som kommunikasjonsrådgiver hos Distriktssenteret. Jeg kjenner ingen der og skal bo på hybel. Det blir kjempeartig. Som å være ung igjen, ler hun.

– Og Bjørn?

– Bjørn har fått seg jobb i Bodø, så vi må reise til hverandre for å møtes.

Men han står fortsatt ved sida av meg, og vår felles bagasje er på ulikt vis fylt av opplevelser, mestring, steder, folk, kjærlighet og takknemlighet. Det føles veldig fint.