Marias lange reise med Hashimotos ble bok

Etter å ha blitt rammet hardt av Hashimotos, stablet Maria Almli seg på beina og tok seg en tur.

På ett år.


Tekst: Lasse Jangås

Foto: Karoline O. A. Pettersen


Sammen med mannen sin, Bjørn, tok hun et friår fra alt; jobb og hus, hamsterhjul og rutiner i hverdagen.

Så reiste de. Og reiste. Til fots og på hesteryggen, på ski og i båt og tog. I friluft i Norge, på interrail i Europa.

Og nå er boka hennes ferdig; «Dagbok fra et friår».

– Den er verken en syte- eller skrytebok, eller et glansbilde fra et friår. Det er en bunnløst ærlig personlig beretning, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hvordan det er å leve med autoimmun sykdom, og særlig stoffskifteproblemer. Jeg håper også at den kan gi noen håp om hva som er mulig bare man går litt saktere og tar ett skritt om gangen. 

 

Bunnløst ærlig

Hun synes det er rart at det er så lite litteratur om mennesker med stoffskiftesykdom, med tanke på hvor mange som har det.

– Jeg jobber som biblioteksjef og har lest mye, men har aldri en bok der hovedpersonen har stoffskiftesykdom, sier hun.

Den ble annerledes enn hun hadde tenkt i starten.

– Ja, jeg trodde lenge at jeg skrev en friluftsbok eller reisebok, men jeg innser nå at jeg mer har skrevet en bok om mestring og motivasjon, følelser, betraktninger og refleksjoner om å være på tur og til stede i livet.

RO: Reisen var lang, og ikke alt var enkelt, men det var mange øyeblikk med fred. Foto: Privat


Møtte veggen

Friåret var ikke akkurat en impulshandling.

– Nei, det tok fire år fra vi ble enige om å gjøre det til vi faktisk gjennomførte friåret. Mange gjør jo sånt når de er unge og ikke har så mange forpliktelser, og de fleste tenker kanskje at dette ikke er mulig når de er godt voksne. Men det er det, man må bare planlegge godt og passe på timingen, sier Maria Almli (45).

– Ideen ble født da jeg lå i fosterstilling på sofaen for noen år siden. Jeg hadde gått på en smell og var langtidssykemeldt med utmattelse og vond rygg. Livet hadde skjedd med meg også. For mye jobb, for høye krav, dødsfall i familien, samlivsbrudd og kjærlighetssorg, et doktorgradsforsøk, mye reising og altfor mye trening for å bli den beste utgaven av meg selv, for å levere, for å rømme unna. Og brått var jeg en del av den dystre statistikken, samfunnsproblemet som stjeler mennesker fra arbeids- og samfunnsliv, slukker lys og livsglede.

 

Planlegging, men null planer

Maria ville bevege seg mer igjen, være på tur, leve i fjellet og i skogen, sove under åpen himmel, kjenne mening, være sterk igjen.

Hun har alltid vært et friluftsmenneske og en ivrig jeger, og har blitt portrettert på NRK i deres naturprogrammer. Kjæresten Bjørn er samme type, elsker å være ute.

– Det virket så forlokkende, å ta et år fri fra alt og reise og leve i naturen, sier hun.

– Så vi startet samtaler med arbeidsgivere om permisjon og lot være å pusse opp nittitallsbadet. Friårskontoen i banken vokste trutt av faste trekk og småkjøp vi unnlot å gjøre.

– Og dere planla nøye?

– Forberedelsene var vi nøye med, men jeg bestemte meg fort for at jeg ikke ville binde meg til planer under selve friåret. Det var litt av poenget, at vi skulle kjenne på frihet, sier hun.

– Det var jo planer og punkter i kalenderen, forventninger utenfra og innenfra, påført og selvkreert samvittighet som hadde ført meg til kollaps. Jeg var blitt allergisk mot alt det. Friåret måtte være et virkelig brudd med strukturer som hadde fanget. Et helt år skulle ligge åpent.


Havnet på sykehus

Årene med planlegging var også der for å forsikre seg om at Maria hadde kommet seg helt etter smellen, at hun var i stand til å gå turer og være på reise.

Og hun kom seg, ble sterkere og følte seg bedre. Barna ble voksne og flyttet ut av huset i Steigen i Nordland, og alt gikk etter skjemaet. Ett år igjen.

Så fikk hun Covid-19. Og ble veldig dårlig.

– Jeg tror at mange som har andre sykdommer blir sjukere av korona. Og legen min tok en del tester av meg fordi jeg ble så dårlig, deriblant en sjekk av stoffskifteverdiene mine. Da sa han at det ble funnet høy anti-TPO allerede da jeg møtte veggen noen år tidligere, men det ble jeg enten ikke fortalt eller så fikk jeg det ikke med meg i «tåka» jeg var i. Jeg tror kanskje at stoffskiftesykdommen ble «født» da, av langvarig stressbelastning på kroppen.

Maria fikk diagnosen og ble raskt satt på medisiner. Mye medisiner.

– Ja, altfor mye. En dag jeg var i Trondheim på reise, fikk jeg plutselig skyhøy puls. Så høy at jeg ble kalt inn på legevakta på sykehuset der. Heldigvis forsto legen raskt at jeg fikk altfor høye doser stoffskiftemedisin, og det ble bedre etter det, sier hun.


TIL SJØS: Reisen foregikk til fots, på ski, på hest, med tog og på seilbåt. Her med samboer Bjørn. Foto: Privat.


Indre reise

Året etter, i juli 2023, skulle friåret starte. Maria var bedre regulert med medisiner og tålte moderate turer i naturen.

– Men jeg hadde mistet evnen til å stole på kroppen min, jeg visste ikke helt hvordan den ville reagere i ulike situasjoner, og i tillegg var jeg bekymret for at jeg skulle ødelegge for Bjørn og forventningene han hadde. Han hadde tross alt også tatt permisjon fra sin jobb. Men han er en fantastisk type som klarer å observere hvordan jeg har det, og justere mål og turer etter min form.

Det ble mange varierte turer. Vandreturer, rideturer, seiltur, rotur, skitur, jakt og interrail i Europa.

– Men vel så mye skildrer boka min indre reise i løpet et sånt år, med mye fri tid til å tenke gjennom tingene en gang til. Hvordan havnet jeg der, og hvordan går alt, særlig samvittigheten når det føles som om kjæresten og turpartneren hele tiden må ta hensyn til at jeg må gå litt saktere, hvile litt oftere? 


Brøt barrierer

– Hva syns du at du fikk ut av friåret?

– Veldig mye, og på mange måter. Eventyr og minner. Enda mer motivasjon til å «gripe dagen», som jeg egentlig alltid har prøvd å gjøre. Målet er jo å ha det bra, så bare man tar hensyn til helsa, må man kose seg med det man liker å gjøre. Og gjøre det mye, smiler hun.

– Jeg brøt også noen barrierer i meg selv. Jeg tror at bekymringstanker er en del av det å ha lavt stoffskifte og Hashimotos, og jeg hadde mange bekymringer før jeg skulle gjøre ting, for jeg hadde jo vært mye på legevakta de siste årene. Men jeg ble flinkere og flinkere til å legge bekymringene til side i løpet av året, og det gikk for eksempel helt greit da jeg fikk korona på nytt og ble veldig dårlig igjen mens vi befant oss nede i Italia. 

Hun ble også bedre kjent med seg selv igjen på andre områder.

– Ja, jeg trodde jo jeg var godt kjent med meg selv, men var kanskje litt for opptatt av meg selv og helsa mi. Jeg hadde godt av å vende blikket ut igjen, og jeg lærte å stole mer på meg selv og leve som jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg har pakket meg selv ut igjen.

I boka beskriver hun det slik:

«Jeg trodde jeg var oppgjort, hadde tenkt gjennom det meste. Jeg hadde ingen anelse om at så mye fri, avstand til det etablerte, uvilkårlig innebar stadig hyppigere stopp på mentale perronger i livet jeg hadde antatt jeg var forbi. Barndom, ungdom, voksenliv, hendelser, faser og følelser. På vandreturer, over bølgene, på hesteryggen og i togsetet for minner forbi og ble knytt sammen. På andre sida av friåret står jeg helere og stødigere.»


Ble annerledes

Friåret var slett ikke uten utfordringer, og det ble annerledes enn hun hadde trodd på forhånd.

– Jeg trodde friåret skulle bli ei øy, en isolert opplevelse, et hvileskjær midt i livet. Det var

slik jeg hadde tenkt om begivenheter og faser i livet til nå, hadde sett dem som isolerte øyer, egne prosjekt. Det ble ikke slik med friåret, skriver hun.

– Kintsugi, den japanske tradisjonen for å sette sammen biter og skår til hele, fine kopper og kar, er en bedre beskrivelse. Som kintsugi-lim i gull eller sølv har tid til å knytte sammen delene, faser og følelser i livet, fått renne i meg. Tid nok har satt sammen brokene, minner, mønstre og bortgjemte uoppgjortheter. Gyllen tid har satt ulike deler av meg sammen til et sterkere hele.

 

Veien videre

I dag anser hun seg som frisk. Hun har fortsatt Hashimotos, men er godt medisinert og fungerer bra i hverdagen.

– Nå skal jeg begynne å jobbe 100 prosent igjen, for første gang på ni år.

Hun har også opparbeidet seg mot til endring igjen. Slik var hun før også, for hun har en mildt sagt variert bakgrunn, som sosiolog, skribent, bygdeforsker og biblioteksjef, for å nevne noe.

– Jeg har sagt opp jobben min i Steigen. Jeg flytter til Sandnessjøen og skal begynne i ny jobb, som kommunikasjonsrådgiver hos Distriktssenteret. Jeg kjenner ingen der og skal bo på hybel. Det blir kjempeartig. Som å være ung igjen, ler hun.

– Og Bjørn?

– Bjørn har fått seg jobb i Bodø, så vi må reise til hverandre for å møtes.

Men han står fortsatt ved sida av meg, og vår felles bagasje er på ulikt vis fylt av opplevelser, mestring, steder, folk, kjærlighet og takknemlighet. Det føles veldig fint.


Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle
Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.
Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg