– Trodde det skulle være sånn

26. mai 2025

Karoline ble stoffskiftesyk etter barnefødsel.

Å bli mamma snur opp-ned på livet for alle. For Karoline Aakvik mer enn for de fleste.

 

Tekst: Lasse Jangås

 

Ingen hadde forberedt henne på hva som kunne skje. Etter å ha født sitt første barn opplevde Karoline Aakvik utmattelse, hukommelsessvikt, muskelsmerter – og etter hvert sorg.

– Jeg var fryktelig sliten hele tiden, men tenkte at det skulle være sånn. Som førstegangsmor hadde jeg ikke noe å sammenlikne med, sier hun til Thyra.


(Artikkelen fortsetter under bildet)

Noe er galt

Etter fødselspermisjonen begynte hun likevel å jobbe igjen, men Karoline – som alltid hadde hatt full kontroll på alt og mye energi – ble så sliten og vimsete at kollegene reagerte.

– Jeg måtte ha gule lapper med meg for å huske alt. Hvis jeg skulle snakke med sjefen min, som hadde kontor tre meter unna, kunne jeg glemme hva jeg skulle snakke om i løpet av tiden det tok å gå de skrittene, sier hun.

– Det tok likevel lang tid, over ett år etter fødselen, før jeg tenkte at «nå er det noe galt». Det gjorde mannen min også, for jeg bare sov når jeg kom hjem fra jobb – og jeg hadde mye smerter.

 

Legen mistenkte fødselsdepresjon

Så hun oppsøkte fastlegen, som først trodde hun hadde fått en fødselsdepresjon.

– Men jeg visste at det ikke var det. Jeg var ikke deprimert, bare konstant sliten og trøtt, og hadde daglige muskelsmerter.

Legen tok henne på alvor, og det ble da raskt tatt blodprøve. Den viste at Karoline hadde lavt stoffskifte. Hun hadde utviklet Hashimotos tyreoiditt, trolig som følge av graviditeten.

– Da jeg fikk vite at jeg hadde lavt stoffskifte, tenkte jeg at «da er dette greit, det ordner seg med medisinering.» Men det ble en veldig frustrerende periode på mer enn et år med prøving av medisindoser. Formen ble bare verre og verre, sier den sympatiske 32-åringen.

– Jeg sov hele tiden, jeg hadde ikke mer å gå på. Legen sa at det ville gå over, men det gjorde ikke det. Han konstaterte da at siden jeg hadde gått så lang tid umedisinert, hadde jeg utviklet en kronisk utmattelse.

 

Ble ikke trodd

Hun prøvde «alt» for å bli bedre.

– Ja, jeg var veldig på, jeg ønsket jo bli frisk og ville ikke bare «ta det med ro» hele tiden. Så jeg prøvde mange ting, for eksempel fysioterapi og hypnoseterapi.

Men ikke noe av dette hadde særlig effekt for Karoline.

– Jeg opplevde en sorg da. Følte at jeg hadde mistet meg selv. Jeg måtte begrense meg så mye at jeg til slutt ikke visste hvem jeg var lenger. Jeg har alltid vært full av energi og med full kontroll på det meste, men så ble jeg redusert til en helt annen person. Jeg tenkte at «nå blir ikke livet som du hadde sett deg for deg, verken med familie, venner eller jobb.»

Og det hjalp ikke noe særlig at noen av vennene hennes tvilte på at hun i det hele tatt var syk.

– Vennene mine forsto ikke hva jeg led av. «Har du ME?», spurte de, og noen trodde jeg spilte syk kun for å være hjemme. Og det er ikke enkelt å stå i det når folk ikke tror deg, sier Karoline.

– Når du er syk trenger du støtte, sier hun om venninnegjengen hun hadde på den tiden.

– Du har ikke dem lenger?

– Enkelte har jeg fortsatt. Jeg prioriterer de som alltid har støttet meg og vist forståelse, sier hun.


(Artikkelen fortsetter under bildet)

Endelig hjelp å få

I 2022 ble hun henvist til Klinikk for stressmestring i Haugesund.

– Det var veldig fint. Jeg møtte mange andre i samme situasjon og lærte mye om hva som skjer i kroppen ved utmattelse. Jeg lærte meg også at det finnes noen verktøy man kan bruke for å kunne få det bedre.

– Hvilke verktøy er det?

– Det viktigste er kanskje å finne balansen. Mange tror at de må slutte med ting fordi de gjør dem slitne, men jeg lærte at jeg kan gjøre alt jeg vil, bare jeg finner balansen og ikke overdriver. Små doser og nok hvile, smiler hun.

Det ble veien ut for Karoline Aakvik. Litt etter litt bygget hun seg opp til å klare mer. I sykeperioden ble Instagram en ny hobby, som hun pleiet når hun hadde et snev av overskudd.

– Det var jo noe jeg kunne gjøre fra senga, og en fin ting for å unngå og gå helt på veggen, smiler hun.

– Men da opplevde jeg at noen ble mistenksomme. De stilte spørsmål ved at jeg kunne legge ut ting på Instagram, men ikke gå på jobb. Så jeg begynte å fronte stoffskiftesykdom på Instagram; at det trengs mer kunnskap og mer forskning, ikke minst for å finne bedre behandlingsmuligheter. Det trengs.

 

Stoppet av systemet

Etter hvert kjente hun at hun hadde nok krefter til å gå tilbake i jobb, til barnehagen hvor hun hadde vært avdelingsleder. Hun trappet mer og mer opp i stillingen, og klarte til slutt å jobbe i 40 prosent.

– Da forsto jeg var som trigget symptomene, at jeg ikke hadde godt av stress, støy og følelsen av å være på hele tiden. Og for å ta konsekvensene av det, forsto jeg at jeg måtte skifte jobb.

Men da møtte hun byråkratiet på sitt verste.

– Systemet er sånn at hvis du har en høy utdannelse fra før, får du ikke omskoleringsmulighet av NAV. Det var i hvert fall det jeg fikk beskjed om. Jeg hadde en bachelor, og da fikk jeg ikke tilbud om omskolering. Så jeg gikk ut av NAV-systemet og sa opp jobben min – rett og slett for å berge helsa.

 

Takknemlig

32-åringen fikk bruk for Instagram-interessen og alt hun hadde lært, og fikk seg en 50-prosentstilling innenfor markedsføring hvor hun kunne jobbe hjemmefra. Etter hvert fikk bedriften økonomiske problemer, og hun mistet jobben, men i dag har hun jobb et annet sted.

– Jeg jobber nå i 80 prosent med noe både jeg og kroppen min trives med, og så har jeg eget kontor, så det er betydelig mindre støy nå, sier Karoline, som er svært takknemlig for hvordan arbeidslivet hennes er i dag.

 

Betydningen av kommunikasjon

Heldigvis har hun en mann som har støttet og stilt opp imponerende godt etter at hun ble syk.

– I starten var det utfordrende, for det var ikke lett for ham heller å tilpasse seg en ny hverdag. Det er jo ikke så rart. Men vi snakket godt sammen og jeg fikk informert ham om hvordan livet var for meg med sykdommen. Og det er nok det viktigste; at man har en god kommunikasjon i forholdet. Vi ble enige om å finne ut av dette sammen, og hvordan den nye hverdagen skulle være. Han tok mer av ansvaret hjemme, slik at jeg skulle få mulighetene til å bli bedre, og mitt råd er å verne om den støtten. I lengden lønner det seg, sier hun.

 

Savner mer informasjon

Nå har det gått seks år siden hun ble mor og livet er lysere enn på lenge, men Karoline skulle ønske hun ble informert om at stoffskifteproblemer kan oppstå i forbindelse med graviditet og fødsel. Hadde hun visst mer om dette, ville hun kanskje ha reagert på «faresignalene» og kunne fått hjelp raskere. Det ville spart henne for mye.

– Det blir jo ikke informert om noen steder. Jeg har et veldig godt forhold til både lege og helsestasjonen jeg går på, og har ikke lyst til å kritisere dem. De gjør så godt de kan og har nok heller ikke fått tilstrekkelig med kunnskap om dette. Men for meg kunne mye vært unngått om jeg hadde fått informasjon om at man må være litt obs på dette enten fra jordmor, helsestasjonen eller sykehuset jeg fødte på.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det jo ganske bra. Men ikke som før. Jeg klarer mer, men merker også at jeg har en sykdom og at smertene ikke er borte. Jeg må lage meg et regnskap over hva jeg kan gjøre for å komme meg gjennom uka, i frykt for at jeg overdriver og blir sykere igjen. Men passer på balansen og tar hensyn til kroppens signaler, sier hun.

– Og så er det jo tvilen som sitter i om at jeg kanskje ikke bør bli gravid igjen. Det har vært en lang og frustrerende kamp, og det betyr så mye for meg å kunne jobbe.

– Det er en reell tanke for deg?

– Ja, vi har jo ikke fått flere barn.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 15. april 2026
Trenger deltakere til banebrytende studie på lavt stoffskifte
Av Lasse Jangaas 13. april 2026
– Ta deg ei natt på hotell for å sove ut, foreslo fastlegen da Karianne var utkjørt. Så viste det seg at hun hadde en TSH på over 150. Tekst og foto: Lasse Jangås – Jeg var heldig som opplevde en drøm av et svangerskap. Fødselen var riktignok tøff, men jeg hentet meg ganske fort inn etterpå, sier Karianne Andreassen (32) fra Tromsø. Gradvis forverring Hun er profesjonell danser, utdannet ved London Studio Centre i England, og jobbet i England og Skottland i flere år før hun i 2019 flyttet til Oslo. – Albert ble født i juni i 2024, og i løpet av seinsommeren og tidlig på høsten begynte jeg å få energien tilbake. Jeg gledet meg til å reise på turné med en soloforestilling i november, minnes hun. Men slik skulle det ikke gå. – Jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og måtte etter hvert sove med Albert hver gang han trengte en lur. Men det utviklet seg så gradvis at det ikke var så lett å merke fra dag til dag. I jula reiste hun hjem til Tromsø, og familien reagerte umiddelbart på hvordan Karianne så ut. – Søsteren min jobber i helsevesenet og spurte med én gang om jeg var syk. Og når jeg ser på bilder av meg fra den jula, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg var veldig pløsete og hoven i ansiktet. Klarte ikke å gå til legen Etter at hun kom tilbake til Oslo på nyåret i fjor ble det bare verre. – Jeg orket omtrent ingenting, ville bare sove. Jeg hadde bestilt legetime, men da dagen kom, ringte jeg for å avbestille. Jeg orket ikke, tenkte det var bedre at jeg brukte den tida på å sove, sier hun. Det skulle dessverre bli enda verre. – Noen uker senere fikk jeg et voldsomt panikkanfall, hvor jeg gråt og hikstet og ikke klarte å snakke. I denne perioden følte hun seg også alene. De andre i barselgruppa hennes sa at det nok kom til å bli bedre. – Men det gjorde det jo ikke. Og jeg følte på en skam over at jeg var den eneste som ikke fikk det til. De andre tok med seg barna på babysvømming og andre aktiviteter, men jeg hadde ikke en sjanse til å delta på sånt. Jeg orket rett og slett ikke. Karianne reiste i stedet tilbake til Tromsø. Familien reagerte igjen på formen hennes og søsteren hennes ga henne et skjema hun kunne fylle ut for å se om hun kanskje led av fødselsdepresjon. – Da var det ganske ille fatt med meg. Jeg var så sliten at jeg måtte bytte hånd mens jeg pusset tennene. Og fødselspermisjonen nærmet meg slutten. Jeg skulle snart begynne å jobbe igjen, med to krevende forestillinger om dagen... (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Av Lasse Jangaas 26. mars 2026
Kunstig intelligens (KI) har allerede gjort sitt inntog i helsesektoren. En ny studie viser at KI-assistert ultralyd også kan øke presisjonen ved diagnostisering og skille mellom god- og ondartede knuter på skjoldbruskkjertelen. Forskerne analyserte data fra 28 studier med til sammen over 130.000 pasienter og mer enn 150.000 skjoldbruskkjertelknuter, og resultatene viser at KI-systemer har høy diagnostisk nøyaktighet når det gjelder å skille mellom godartede og ondartede knuter. Sensitivitet (evne til å oppdage sykdom): ca. 89 % Spesifisitet (evne til å utelukke sykdom): ca. 84 % Dette betyr at teknologien i stor grad klarer å identifisere både de som faktisk har kreft og de som ikke har det. Bedre analyse av medisinske bilder KI-systemene analyserer ultralydbilder av skjoldbruskkjertelen, og særlig såkalte dyp-læringsmodeller (deep learning) utmerker seg, fordi de kan oppdage komplekse mønstre i bildene som kan være vanskelige å se for det menneskelige øyet. I motsetning til tradisjonelle metoder, som er avhengige av forhåndsdefinerte kriterier og subjektive vurderinger, lærer disse modellene direkte fra store datamengder. Dette gjør dem bedre egnet til å håndtere komplekse og nyanserte medisinske data. Studien tyder på at KI-verktøyene fungerer spesielt godt for pasienter over 50 år, kvinner og på knuter som er under 20 mm i diameter. Kan redusere unødvendige inngrep Denne forbedringen i diagnostikk også kan bidra til å redusere overbehandling. Oppdagelse av knuter på skjoldbruskkjertelen øker i omfang med bedre verktøy, og i dag oppdages mange små knuter som kanskje aldri ville utviklet seg til alvorlig sykdom. Ved hjelp av KI kan leger i større grad unngå unødvendige biopsier og operasjoner, og følge enkelte pasienter med aktiv overvåking i stedet for behandling. Fortsatt utfordringer Selv om resultatene er lovende, peker forskerne på flere store utfordringer: Studiene varierer mye i kvalitet og metode. De ulike KI-modellene varierer i presisjonsnivå. KI-systemer må fortsatt kvalitetssikres og brukes sammen med leger. I tillegg reiser teknologien spørsmål om personvern, ansvar og etikk som må avklares før bred implementering. Forskerne understreker også i sin artikkel at kunstig intelligens foreløpig bør brukes som et støtteverktøy, ikke som en erstatning for klinisk vurdering. Legens kompetanse vil fortsatt være avgjørende i diagnostikk og behandling. Veien videre, uttaler forskerne, bør være at forskningen fokuserer på å utvikle mer avanserte og presise modeller, kombinerer ulike typer data (bilder, genetikk, kliniske opplysninger) og tester teknologien i større og mer varierte pasientgrupper. Etterlyser tolkningsmodeller – I tillegg er tolkningsmodeller fortsatt en betydelig forskningsutfordring. Per i dag er mange forskere usikre på hvor pålitelige KI-modeller er. Som såkalte «black box»-systemer mangler de innsyn i hvordan diagnoser og beslutninger tas, noe som skaper et forståelsesgap mellom leger og modeller og svekker tilliten i klinisk praksis, skriver forskerne i artikkelen. – «Forklarbar kunstig intelligens» (interpretable AI) er en samlebetegnelse for verktøy og metoder som hjelper mennesker med å forstå og tolke prediksjonene fra maskinlæringsalgoritmer. Dette omfatter både forklarbare modeller og brukervennlige grensesnitt. Slike løsninger kan bidra til økt nøyaktighet, rettferdighet og åpenhet i diagnostiske modeller, og til bedre forståelse av beslutninger basert på kunstig intelligens.
Se flere innlegg