– Trodde det skulle være sånn

Karoline ble stoffskiftesyk etter barnefødsel.

Å bli mamma snur opp-ned på livet for alle. For Karoline Aakvik mer enn for de fleste.

 

Tekst: Lasse Jangås

 

Ingen hadde forberedt henne på hva som kunne skje. Etter å ha født sitt første barn opplevde Karoline Aakvik utmattelse, hukommelsessvikt, muskelsmerter – og etter hvert sorg.

– Jeg var fryktelig sliten hele tiden, men tenkte at det skulle være sånn. Som førstegangsmor hadde jeg ikke noe å sammenlikne med, sier hun til Thyra.


(Artikkelen fortsetter under bildet)

Noe er galt

Etter fødselspermisjonen begynte hun likevel å jobbe igjen, men Karoline – som alltid hadde hatt full kontroll på alt og mye energi – ble så sliten og vimsete at kollegene reagerte.

– Jeg måtte ha gule lapper med meg for å huske alt. Hvis jeg skulle snakke med sjefen min, som hadde kontor tre meter unna, kunne jeg glemme hva jeg skulle snakke om i løpet av tiden det tok å gå de skrittene, sier hun.

– Det tok likevel lang tid, over ett år etter fødselen, før jeg tenkte at «nå er det noe galt». Det gjorde mannen min også, for jeg bare sov når jeg kom hjem fra jobb – og jeg hadde mye smerter.

 

Legen mistenkte fødselsdepresjon

Så hun oppsøkte fastlegen, som først trodde hun hadde fått en fødselsdepresjon.

– Men jeg visste at det ikke var det. Jeg var ikke deprimert, bare konstant sliten og trøtt, og hadde daglige muskelsmerter.

Legen tok henne på alvor, og det ble da raskt tatt blodprøve. Den viste at Karoline hadde lavt stoffskifte. Hun hadde utviklet Hashimotos tyreoiditt, trolig som følge av graviditeten.

– Da jeg fikk vite at jeg hadde lavt stoffskifte, tenkte jeg at «da er dette greit, det ordner seg med medisinering.» Men det ble en veldig frustrerende periode på mer enn et år med prøving av medisindoser. Formen ble bare verre og verre, sier den sympatiske 32-åringen.

– Jeg sov hele tiden, jeg hadde ikke mer å gå på. Legen sa at det ville gå over, men det gjorde ikke det. Han konstaterte da at siden jeg hadde gått så lang tid umedisinert, hadde jeg utviklet en kronisk utmattelse.

 

Ble ikke trodd

Hun prøvde «alt» for å bli bedre.

– Ja, jeg var veldig på, jeg ønsket jo bli frisk og ville ikke bare «ta det med ro» hele tiden. Så jeg prøvde mange ting, for eksempel fysioterapi og hypnoseterapi.

Men ikke noe av dette hadde særlig effekt for Karoline.

– Jeg opplevde en sorg da. Følte at jeg hadde mistet meg selv. Jeg måtte begrense meg så mye at jeg til slutt ikke visste hvem jeg var lenger. Jeg har alltid vært full av energi og med full kontroll på det meste, men så ble jeg redusert til en helt annen person. Jeg tenkte at «nå blir ikke livet som du hadde sett deg for deg, verken med familie, venner eller jobb.»

Og det hjalp ikke noe særlig at noen av vennene hennes tvilte på at hun i det hele tatt var syk.

– Vennene mine forsto ikke hva jeg led av. «Har du ME?», spurte de, og noen trodde jeg spilte syk kun for å være hjemme. Og det er ikke enkelt å stå i det når folk ikke tror deg, sier Karoline.

– Når du er syk trenger du støtte, sier hun om venninnegjengen hun hadde på den tiden.

– Du har ikke dem lenger?

– Enkelte har jeg fortsatt. Jeg prioriterer de som alltid har støttet meg og vist forståelse, sier hun.


(Artikkelen fortsetter under bildet)

Endelig hjelp å få

I 2022 ble hun henvist til Klinikk for stressmestring i Haugesund.

– Det var veldig fint. Jeg møtte mange andre i samme situasjon og lærte mye om hva som skjer i kroppen ved utmattelse. Jeg lærte meg også at det finnes noen verktøy man kan bruke for å kunne få det bedre.

– Hvilke verktøy er det?

– Det viktigste er kanskje å finne balansen. Mange tror at de må slutte med ting fordi de gjør dem slitne, men jeg lærte at jeg kan gjøre alt jeg vil, bare jeg finner balansen og ikke overdriver. Små doser og nok hvile, smiler hun.

Det ble veien ut for Karoline Aakvik. Litt etter litt bygget hun seg opp til å klare mer. I sykeperioden ble Instagram en ny hobby, som hun pleiet når hun hadde et snev av overskudd.

– Det var jo noe jeg kunne gjøre fra senga, og en fin ting for å unngå og gå helt på veggen, smiler hun.

– Men da opplevde jeg at noen ble mistenksomme. De stilte spørsmål ved at jeg kunne legge ut ting på Instagram, men ikke gå på jobb. Så jeg begynte å fronte stoffskiftesykdom på Instagram; at det trengs mer kunnskap og mer forskning, ikke minst for å finne bedre behandlingsmuligheter. Det trengs.

 

Stoppet av systemet

Etter hvert kjente hun at hun hadde nok krefter til å gå tilbake i jobb, til barnehagen hvor hun hadde vært avdelingsleder. Hun trappet mer og mer opp i stillingen, og klarte til slutt å jobbe i 40 prosent.

– Da forsto jeg var som trigget symptomene, at jeg ikke hadde godt av stress, støy og følelsen av å være på hele tiden. Og for å ta konsekvensene av det, forsto jeg at jeg måtte skifte jobb.

Men da møtte hun byråkratiet på sitt verste.

– Systemet er sånn at hvis du har en høy utdannelse fra før, får du ikke omskoleringsmulighet av NAV. Det var i hvert fall det jeg fikk beskjed om. Jeg hadde en bachelor, og da fikk jeg ikke tilbud om omskolering. Så jeg gikk ut av NAV-systemet og sa opp jobben min – rett og slett for å berge helsa.

 

Takknemlig

32-åringen fikk bruk for Instagram-interessen og alt hun hadde lært, og fikk seg en 50-prosentstilling innenfor markedsføring hvor hun kunne jobbe hjemmefra. Etter hvert fikk bedriften økonomiske problemer, og hun mistet jobben, men i dag har hun jobb et annet sted.

– Jeg jobber nå i 80 prosent med noe både jeg og kroppen min trives med, og så har jeg eget kontor, så det er betydelig mindre støy nå, sier Karoline, som er svært takknemlig for hvordan arbeidslivet hennes er i dag.

 

Betydningen av kommunikasjon

Heldigvis har hun en mann som har støttet og stilt opp imponerende godt etter at hun ble syk.

– I starten var det utfordrende, for det var ikke lett for ham heller å tilpasse seg en ny hverdag. Det er jo ikke så rart. Men vi snakket godt sammen og jeg fikk informert ham om hvordan livet var for meg med sykdommen. Og det er nok det viktigste; at man har en god kommunikasjon i forholdet. Vi ble enige om å finne ut av dette sammen, og hvordan den nye hverdagen skulle være. Han tok mer av ansvaret hjemme, slik at jeg skulle få mulighetene til å bli bedre, og mitt råd er å verne om den støtten. I lengden lønner det seg, sier hun.

 

Savner mer informasjon

Nå har det gått seks år siden hun ble mor og livet er lysere enn på lenge, men Karoline skulle ønske hun ble informert om at stoffskifteproblemer kan oppstå i forbindelse med graviditet og fødsel. Hadde hun visst mer om dette, ville hun kanskje ha reagert på «faresignalene» og kunne fått hjelp raskere. Det ville spart henne for mye.

– Det blir jo ikke informert om noen steder. Jeg har et veldig godt forhold til både lege og helsestasjonen jeg går på, og har ikke lyst til å kritisere dem. De gjør så godt de kan og har nok heller ikke fått tilstrekkelig med kunnskap om dette. Men for meg kunne mye vært unngått om jeg hadde fått informasjon om at man må være litt obs på dette enten fra jordmor, helsestasjonen eller sykehuset jeg fødte på.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det jo ganske bra. Men ikke som før. Jeg klarer mer, men merker også at jeg har en sykdom og at smertene ikke er borte. Jeg må lage meg et regnskap over hva jeg kan gjøre for å komme meg gjennom uka, i frykt for at jeg overdriver og blir sykere igjen. Men passer på balansen og tar hensyn til kroppens signaler, sier hun.

– Og så er det jo tvilen som sitter i om at jeg kanskje ikke bør bli gravid igjen. Det har vært en lang og frustrerende kamp, og det betyr så mye for meg å kunne jobbe.

– Det er en reell tanke for deg?

– Ja, vi har jo ikke fått flere barn.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.
Av Lasse Jangaas • 12. oktober 2026
– Jeg lå i senga og lette etter grunner til å stå opp eller fortsette livet. Det eneste som greide å få meg opp, var at jeg ikke kunne etterlate samboeren min alene. Tekst og foto: Lasse Jangås Oda Amalie Bakkalia havnet på et mørkt og fryktelig sted etter å ha født sitt første barn i 2024. Først etter seks måneder i mørket var det en psykolog som spurte: – Du har sjekket stoffskiftet ditt? Det hadde hun ikke. Alle trodde det dreide seg om en fødselsdepresjon, og ingen fortalte Oda at den dype depresjonen kunne skyldes stoffskiftesykdom. – Fødselen var i seg selv ganske krevende, både for datteren min og meg. Hun ble forløst med vakuum, 5-6 drag, og fikk en smertefull skade på nakken sin, forteller Oda. – Skaden oppdaget vi egentlig ved at ammingen ble problematisk og at jeg fikk store, åpne sår på brystet. Oda oppsøkte derfor helsestasjonen for å få undersøkt hva som var galt i datterens nakke. – Da fikk vi vite at hun i forbindelse med forløsningen hadde fått avrevne muskelfibre i den skrå halsmuskelen, som hadde resultert i tilstanden muskulær torticollis. Torticollis er en feilstilling av nakken, som vises ved at hodet er vridd eller bøyd til den ene siden, mens haken ofte peker mot motsatt side. – Vi måtte trille ned til helsestasjonen minst tre ganger i uka for behandling, og hun skrek mye i denne perioden, både fordi hun hadde vondt og fordi hun var sulten. Det var veldig krevende for meg å stå i det at hun hadde det så vondt, minnes Oda. Samtidig ble hun omhyllet av et mørke hun aldri hadde opplevd tidligere. – Jeg merket jo helt siden fra fødselen at ting ikke var helt som det skulle psykisk, for min del. Det var en kaotisk periode, alt føltes veldig tomt, jeg var fryktelig sliten og hadde mange mørke tanker, sier hun. Det var da hun lurte på om det var noen vits i å fortsette livet. (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle
Se flere innlegg