LØPEDILLA: Den helfrelste mosjonsløperen beveger seg sakte men sikkert mot det store målet: Berlin-maraton i 2021. Men denne gangen er terrenget mer utfordrende, med høyt stoffskifte som en del av hennes nye hverdag. Foto: Privat.

Etter en periode med typiske symptomer på høyt stoffskifte, fikk løpeglade Thea Foss Bækkevold (40) en tung start på 2020 da hun fikk påvist Graves’ sykdom. Med favorittsangen «For evigt» av Volbeat på øret, beveger den helfrelste mosjonsløperen seg nå mot det store målet: Berlin-maraton i 2021.

Januar 2020 måtte nemlig Thea legge fra seg de fremtidige planene om å delta på lengre maratondistanser. Da måtte kroppen forholde seg til en annen følelse av å være på høygir. En følelse Thea beskriver som en evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

Ved høyt stoffskifte dannes det for høy produksjon av hormonet tyroksin i skjoldbruskkjertelen. For Thea var de typiske symptomene tilstedeværende. Makspuls og hjertebank selv på rolige turer, konstant tretthet, skjelvinger og varme. Selv i januar gikk hun rundt og svettet i tynn dongerijakke. Den magiske frihetsfølelsen hun fikk av å ta på seg løpeskoene og løpe hvor som helst ble satt på en lang pause. Nå er hun åpen om sin erfaring, slik at hun kan hjelpe de løpeglade som er i en liknende situasjon.

Helfrelst mosjonsløper

Vi beveger oss tilbake til 2012, da Thea mislikte løping, men hadde et mål om å komme seg gjennom en 5 kilometers etappe i Ringeriksmaraton. Før dette kunne hun aldri se for seg å utvikle en interesse for å løpe i fritiden.

– Jeg hatet egentlig løping, men ville gjøre det for svigerforeldrene mine som hvert år arrangerer familielag under stafetten.

Sakte men sikkert fikk Thea mestringsfølelsen på plass. Hun fikk, til sin store overraskelse, sansen for å løpe og ryddet plass til flere maratondistanser på timeplanen, både store og små lokale løp. Etter hvert satte hun seg flere mål samtidig som hun brukte Instagram som treningsdagbok. Hun beskriver følelsen hun får når hun løper som magisk:

Hun husker særlig to arrangementer som skiller seg ut i løpearkivet. Halvmaraton under Oslomaraton i 2014 og Berlin Maraton året etter.

– Det at «lille» meg som hatet løping, nå løp disse distansene var ganske stort. Når jeg løp under Brandenburger Tor i Berlin og hadde kun 200 meter igjen av maraton distansen på 42195 meter, da trillet tårene.

Kræsjstart på 2020: – Kroppen sa stopp!

Fra å ha satt seg et mål til at 2020 skulle bli hennes beste løpeår, til at kroppen plutselig sa stopp, forstod Thea at slett ikke alt kan planlegges. I sitt blogginnlegg på «Runners World Norge», skriver hun blant annet at den største utfordringen var å tilrettelegge den nye hverdagen fra januar, som hun omtaler som en «kræsjstart på 2020». Da måtte kroppen forholde seg til en konstant følelse av å være på høygir. En evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

I januar ble nemlig planene snudd opp ned, da hun fikk prøveresultatene fra fastlegen. Hun fikk påvist Graves’ sykdom. Tap av muskelstyrke, skjelvinger, tretthet og hjertebank preget den nye hverdagen og svekket kondisjonen. Thea følte ikke hun kunne være den firebarnsmoren, kona, venninnen eller kollegaen hun ville være. Fra å ha masse energi og nyte frihetsfølelsen med rask bevegelse i kroppen til å bruke mer ufrivillig tid i sofaen, følte Thea seg fanget i sin egen kropp. Hverdagen ble dyster.

– Endokrinologen min frarådet all fysisk aktivitet fordi kroppen måtte hente seg inn, det var som den konstant var på treningstur, uten ønsket effekt. Det var ganske tungt. Etter jobb orket jeg dessuten ingenting. Hverdagene gikk med til å ligge på sofaen. Følte ikke jeg klarte å være den mammaen, kona, eller venninnen jeg normalt er og det skapte en relativ svart hverdag.

Over halvveis ut i 2020, går Thea nå på faste symptomdempende medisiner og følger legens råd. Mosjonsløperen legger ikke skjul på at hun fremdeles står overfor daglige utfordringer med sykdommen og at hun har et stykke igjen å gå, men at hverdagen er enklere enn før. Nok energi til dans og glede med barna hjemme er blant annet det hun setter særlig pris på. Hun har fremdeles ikke funnet riktig medisinering, så mye faller mulig på plass når stoffskiftet er stabilt. Velviljen og pågangsmotet er likevel tilstedeværende, og Thea opplyser om at hun har tatt rolige steg fremover siden Norge stengte ned i mars.

– Jeg startet rolig med gåturer, og etterhvert som kroppen orket mer la jeg forsiktig ut på løpeturer og begynte smått med hjemmestyrke. Dette skjedde samtidig som Norge stengte ned. Jeg ble permittert fra min daværende jobb, så mulig det gjorde underverker for en sliten kropp. Nå jobber jeg hundre prosent og løper mindre enn før jeg fikk Graves, men jeg løper tross alt.

Nå forsøker hun å finne balansen mellom jobb, hverdag og trening. Det er særlig fokus kosthold og søvn i tillegg, som forhåpentligvis skal få henne opp i velfungerende form igjen.

Viktig med økt kunnskap og åpenhet: – Senk forventningene og gled deg over det du får til etter hvert.

Thea innrømmer at hun slet med å finne informasjon og åpne historier som hadde fokus på positivitet rundt Graves’ sykdom og stoffskifteproblematikk generelt. Selv mener hun at hun fant lite informasjon om høyt stoffskifte og trening etter at hun fikk påvist sykdommen i januar. Hun kjente også mange som slet med stoffskiftet, men det ble oppdaget sent. Derfor ønsker hun å spre kunnskap og håp til andre. Hennes råd til andre løpeglade i en tilsvarende situasjon er klar;

Selv har Thea ingen planer om å legge de neste løpeeventyrene permanent på hylla. Her har hun satt seg konkrete mål for å komme på rett kjøl, men er bevisst på at motgang vil være en del av prosessen.

– Jeg drømmer om både 6 timers-løp og Berlin maraton neste år. Synes dog det er litt vanskelig. Som det har vært frem til nå har det vært litt ett steg frem, to tilbake. Når jeg trapper ned medisin, spretter stoffskiftet opp og jeg må roe litt ned. Er redd for at jeg ikke skal tåle belastningen det er å trene for så lange løp, men jeg gir meg ikke.

Stoffskifteforbundet heier på deg, Thea, og håper vi får se deg løpe til målstreken i neste års Berlin maraton.