Mosjonsløperen Thea har høyt stoffskifte: «En evig treningsøkt, bare uten endorfiner»

Vesa • 6. oktober 2020

LØPEDILLA: Den helfrelste mosjonsløperen beveger seg sakte men sikkert mot det store målet: Berlin-maraton i 2021. Men denne gangen er terrenget mer utfordrende, med høyt stoffskifte som en del av hennes nye hverdag. Foto: Privat.

Etter en periode med typiske symptomer på høyt stoffskifte, fikk løpeglade Thea Foss Bækkevold (40) en tung start på 2020 da hun fikk påvist Graves’ sykdom. Med favorittsangen «For evigt» av Volbeat på øret, beveger den helfrelste mosjonsløperen seg nå mot det store målet: Berlin-maraton i 2021.


Januar 2020 måtte nemlig Thea legge fra seg de fremtidige planene om å delta på lengre maratondistanser. Da måtte kroppen forholde seg til en annen følelse av å være på høygir. En følelse Thea beskriver som en evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

Ved høyt stoffskifte dannes det for høy produksjon av hormonet tyroksin i skjoldbruskkjertelen. For Thea var de typiske symptomene tilstedeværende. Makspuls og hjertebank selv på rolige turer, konstant tretthet, skjelvinger og varme. Selv i januar gikk hun rundt og svettet i tynn dongerijakke. Den magiske frihetsfølelsen hun fikk av å ta på seg løpeskoene og løpe hvor som helst ble satt på en lang pause. Nå er hun åpen om sin erfaring, slik at hun kan hjelpe de løpeglade som er i en liknende situasjon.

Helfrelst mosjonsløper

Vi beveger oss tilbake til 2012, da Thea mislikte løping, men hadde et mål om å komme seg gjennom en 5 kilometers etappe i Ringeriksmaraton. Før dette kunne hun aldri se for seg å utvikle en interesse for å løpe i fritiden.

– Jeg hatet egentlig løping, men ville gjøre det for svigerforeldrene mine som hvert år arrangerer familielag under stafetten.

Sakte men sikkert fikk Thea mestringsfølelsen på plass. Hun fikk, til sin store overraskelse, sansen for å løpe og ryddet plass til flere maratondistanser på timeplanen, både store og små lokale løp. Etter hvert satte hun seg flere mål samtidig som hun brukte Instagram som treningsdagbok. Hun beskriver følelsen hun får når hun løper som magisk:

– Det er en form for frihetsfølelse. Det å vite at jeg kan ta med meg løpeskoene mine og løpe hvor som helst er magisk. Når jeg løper, lader jeg opp og henter ny energi. Gjennom løpingen har jeg oppdaget hvor fint det faktisk er å være ute om vinteren også. Jeg har fått en ny forkjærlighet for årstidene rett og slett.

Hun husker særlig to arrangementer som skiller seg ut i løpearkivet. Halvmaraton under Oslomaraton i 2014 og Berlin Maraton året etter.

– Det at «lille» meg som hatet løping, nå løp disse distansene var ganske stort. Når jeg løp under Brandenburger Tor i Berlin og hadde kun 200 meter igjen av maraton distansen på 42195 meter, da trillet tårene.

Kræsjstart på 2020: – Kroppen sa stopp!

Fra å ha satt seg et mål til at 2020 skulle bli hennes beste løpeår, til at kroppen plutselig sa stopp, forstod Thea at slett ikke alt kan planlegges. I sitt blogginnlegg på «Runners World Norge», skriver hun blant annet at den største utfordringen var å tilrettelegge den nye hverdagen fra januar, som hun omtaler som en «kræsjstart på 2020». Da måtte kroppen forholde seg til en konstant følelse av å være på høygir. En evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

I januar ble nemlig planene snudd opp ned, da hun fikk prøveresultatene fra fastlegen. Hun fikk påvist Graves’ sykdom. Tap av muskelstyrke, skjelvinger, tretthet og hjertebank preget den nye hverdagen og svekket kondisjonen. Thea følte ikke hun kunne være den firebarnsmoren, kona, venninnen eller kollegaen hun ville være. Fra å ha masse energi og nyte frihetsfølelsen med rask bevegelse i kroppen til å bruke mer ufrivillig tid i sofaen, følte Thea seg fanget i sin egen kropp. Hverdagen ble dyster.

– Endokrinologen min frarådet all fysisk aktivitet fordi kroppen måtte hente seg inn, det var som den konstant var på treningstur, uten ønsket effekt. Det var ganske tungt. Etter jobb orket jeg dessuten ingenting. Hverdagene gikk med til å ligge på sofaen. Følte ikke jeg klarte å være den mammaen, kona, eller venninnen jeg normalt er og det skapte en relativ svart hverdag.

Over halvveis ut i 2020, går Thea nå på faste symptomdempende medisiner og følger legens råd. Mosjonsløperen legger ikke skjul på at hun fremdeles står overfor daglige utfordringer med sykdommen og at hun har et stykke igjen å gå, men at hverdagen er enklere enn før. Nok energi til dans og glede med barna hjemme er blant annet det hun setter særlig pris på. Hun har fremdeles ikke funnet riktig medisinering, så mye faller mulig på plass når stoffskiftet er stabilt. Velviljen og pågangsmotet er likevel tilstedeværende, og Thea opplyser om at hun har tatt rolige steg fremover siden Norge stengte ned i mars.

– Jeg startet rolig med gåturer, og etterhvert som kroppen orket mer la jeg forsiktig ut på løpeturer og begynte smått med hjemmestyrke. Dette skjedde samtidig som Norge stengte ned. Jeg ble permittert fra min daværende jobb, så mulig det gjorde underverker for en sliten kropp. Nå jobber jeg hundre prosent og løper mindre enn før jeg fikk Graves, men jeg løper tross alt.

Nå forsøker hun å finne balansen mellom jobb, hverdag og trening. Det er særlig fokus kosthold og søvn i tillegg, som forhåpentligvis skal få henne opp i velfungerende form igjen.

Viktig med økt kunnskap og åpenhet: – Senk forventningene og gled deg over det du får til etter hvert.

Thea innrømmer at hun slet med å finne informasjon og åpne historier som hadde fokus på positivitet rundt Graves’ sykdom og stoffskifteproblematikk generelt. Selv mener hun at hun fant lite informasjon om høyt stoffskifte og trening etter at hun fikk påvist sykdommen i januar. Hun kjente også mange som slet med stoffskiftet, men det ble oppdaget sent. Derfor ønsker hun å spre kunnskap og håp til andre. Hennes råd til andre løpeglade i en tilsvarende situasjon er klar;

– Snakk med legen/ endokrinologen din og hør når det er anbefalt å starte opptreningen igjen. Høy puls skal man ikke kimse av. Fokuser på å få stoffskiftet under kontroll og ta det gradvis. Senk forventingene og gled deg over det du får til etterhvert. Nå skal jeg innrømme at dette ikke alltid er så lett, men det skader aldri å prøve.

Selv har Thea ingen planer om å legge de neste løpeeventyrene permanent på hylla. Her har hun satt seg konkrete mål for å komme på rett kjøl, men er bevisst på at motgang vil være en del av prosessen.

– Jeg drømmer om både 6 timers-løp og Berlin maraton neste år. Synes dog det er litt vanskelig. Som det har vært frem til nå har det vært litt ett steg frem, to tilbake. Når jeg trapper ned medisin, spretter stoffskiftet opp og jeg må roe litt ned. Er redd for at jeg ikke skal tåle belastningen det er å trene for så lange løp, men jeg gir meg ikke.

Stoffskifteforbundet heier på deg, Thea, og håper vi får se deg løpe til målstreken i neste års Berlin maraton.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 22. juli 2026
En ny studie publisert i tidsskriftet Scientific Reports viser at lave nivåer av stoffskiftehormonet T3 hos intensivpasienter henger sammen med høyere dødelighet. Forskerne understreker imidlertid at lav T3 først og fremst ser ut til å være et tegn på hvor alvorlig syk kroppen er – ikke nødvendigvis et problem i skjoldbruskkjertelen i seg selv. Kroppen skrur ned forbrenningen Når mennesker blir kritisk syke, skjer det store endringer i hormonbalansen. Ett av de vanligste funnene er at nivået av T3 synker. T3 (trijodtyronin) er det mest aktive stoffskiftehormonet i kroppen og påvirker blant annet energiomsetning, temperaturregulering, hjertefunksjon, muskler og hjernens aktivitet. Ved alvorlig sykdom ser kroppen ut til å gå inn i en slags «sparemodus», der stoffskiftet dempes for å redusere energiforbruket. Forskerne forsøkte å finne ut om lav T3 i seg selv kan brukes til å forutsi hvem som har høy risiko for å dø på sykehus. Undersøkte over 200 intensivpasienter Studien brukte data fra den store amerikanske intensivdatabasen MIMIC-IV, og forskerne undersøkte 201 voksne intensivpasienter uten kjent stoffskiftesykdom som hadde fått målt T3 innen 48 timer etter innleggelse. 65 av pasientene hadde lave T3-verdier. Disse pasientene hadde mer organsvikt, flere andre sykdommer, trengte oftere respirator og hadde oftere behov for blodtrykksstøttende medisiner. Forskerne avdekket også at dødeligheten var betydelig høyere i gruppen med lav T3. 24,6 prosent døde under sykehusoppholdet, sammenlignet med 8,1 prosent blant pasienter med normale T3-nivåer. Svakere effekt I utgangspunktet kunne det se ut som om lav T3 var en sterk og selvstendig risikofaktor, men så justerte forskerne analysene for hvor alvorlig syke pasientene faktisk var, blant annet ved hjelp av den såkalte SOFA-scoren, som brukes internasjonalt for å måle organsvikt hos intensivpasienter. Da ble sammenhengen mellom lav T3 og dødelighet langt svakere, og ikke lenger statistisk sikker. Forskerne konkluderer derfor med at lav T3 trolig først og fremst er et biologisk signal om alvorlig sykdom og høy belastning på kroppen. Ikke det samme som vanlig lavt stoffskifte I sin artikkel understreker de også at lav T3 hos intensivpasienter vanligvis ikke bør tolkes som klassisk hypotyreose (lavt stoffskifte). Ved alvorlig sykdom påvirkes nemlig hormonbalansen av faktorer som betennelse, stressreaksjoner, endret energiforbruk og redusert omdanning av T4 til aktivt T3. Lav T3 kan derfor være en del av kroppens naturlige respons på alvorlig sykdom. Støtter ikke automatisk behandling med T3 Ifølge forskerne gir ikke funnene grunnlag for å behandle intensivpasienter med stoffskiftehormoner bare fordi T3 er lavt. Dette er et tema som fortsatt diskuteres internasjonalt, men denne studien peker mot at lav T3 i mange tilfeller er et symptom på alvorlig sykdom – ikke nødvendigvis årsaken til at pasienten blir dårligere. Viktig bidrag til debatten Tidligere forskning har ofte antydet at lav T3 i seg selv kunne være en uavhengig risikofaktor for død hos intensivpasienter, men denne studien nyanserer dette bildet. Når forskerne tok grundig hensyn til sykdomsalvorlighet, ble effekten betydelig mindre. Dermed styrker studien teorien om at T3 først og fremst fungerer som en markør for hvor hardt kroppen er rammet enn som en direkte årsak til dårligere prognose.
Av Kristine Lone 20. juli 2026
Noen elsker yoga. Andre synes det ikke er noe for dem. Uansett hva du tenker om yoga, viser nyere forskning at det kan ha positive effekter både på fysisk og psykisk helse hos personer med lavt stoffskifte. Yoga kan ikke erstatte medisinsk behandling, men kan være et supplement for noen. Det viktigste er alltid at behandlingen er individuelt tilpasset og følges opp av lege. Systematisk oversikt viser positive effekter En systematisk oversiktsstudie har samlet og vurdert resultatene fra åtte studier med til sammen 421 personer med hypotyreose. Forskerne fant at yoga kunne ha en positiv effekt på: Stoffskifteverdier (TSH, T3 og T4) Blodfettverdier og hjertefrekvensvariabilitet (HRV), som sier noe om balansen i det autonome nervesystemet Lungefunksjon Angst og depresjon Livskvalitet Forskerne konkluderer med at yoga kan være et kostnadseffektivt supplement til behandling av hypotyreose. Samtidig understreker de at det trengs flere studier før man vet hvilke pasienter som har størst nytte av denne typen tiltak. Finnes det en type yoga som er best? Oversiktsstudien sammenlignet flere ulike yogaformer og peker ikke på én bestemt type som den beste. Det forskerne derimot fant, var at programmer som kombinerer yogastillinger, pusteøvelser og meditasjon, ser ut til å kunne bidra til bedre stoffskifteverdier, bedre livskvalitet og bedre psykisk helse hos personer med hypotyreose. En annen studie som omtales nedenfor benyttet nettopp en slik kombinasjon. Nettbasert yogaprogram ga gode resultater I den andre studien deltok 134 personer med hypotyreose i et nettbasert yogaprogram over seks måneder. Deltakerne gjennomførte én times trening seks dager i uken. Studien viste blant annet: Bedre psykisk helse, mer energi og bedre egenopplevd helse Bedre fysisk funksjon og følelsesregulering Lavere BMI og blodtrykk Bedre stoffskifteverdier (TSH og T3) Mindre tretthet og stress Økt selvbevissthet Deltakelsen var høy gjennom hele studieperioden. I gjennomsnitt gjennomførte deltakerne 83 prosent av treningsøktene, og 95 prosent oppga at de var fornøyde med programmet. Hva besto programmet av? Yogaprogrammet inneholdt en kombinasjon av: Yogastillinger (asanas) Pusteøvelser (pranayama) Meditasjon Avslapning Programmet varte i seks måneder, med én times økter seks dager i uken. Hvorfor kan yoga ha en effekt? Forskerne peker på flere mulige forklaringer. Redusert stress Pusteøvelser, meditasjon og avspenning kan bidra til å redusere stress og påvirke kroppens stressrespons. Dette kan blant annet føre til lavere nivåer av stresshormonet kortisol, som igjen kan ha betydning for stoffskiftefunksjonen. Mindre betennelse Studier tyder på at yoga kan redusere nivåene av enkelte betennelsesmarkører, samtidig som aktiviteten i deler av immunforsvaret kan påvirkes. Dette kan være spesielt interessant ved autoimmune stoffskiftesykdommer, men det trengs mer forskning før man kan trekke sikre konklusjoner. Bedre balanse i nervesystemet Yoga kan også bidra til bedre balanse i det autonome nervesystemet og øke hjertefrekvensvariabiliteten (HRV), som er et mål på kroppens evne til å håndtere stress. Et supplement, ikke en erstatning Studiene tyder på at yoga kan være et nyttig supplement for noen som lever med lavt stoffskifte. Det betyr ikke at yoga kan erstatte medisinsk behandling, men at det kan inngå som en del av en helhetlig tilnærming sammen med riktig behandling, fysisk aktivitet og andre gode levevaner. Det er samtidig viktig å huske at forskningen fortsatt er begrenset. Selv om resultatene er lovende, trengs det flere og større studier før man kan si sikkert hvem som har størst nytte av yoga ved hypotyreose.
Av Lasse Jangaas 15. juli 2026
Ny forskning viser tydelig sammenheng mellom lavt stoffskifte og SIBO 
Se flere innlegg