– Kombinasjonsbehandling er effektiv

Under en stor konferanse i Chicago nylig var hovedbudskapene at kombinasjonsbehandling er både trygg og effektiv – og at den foretrekkes av svært mange pasienter.

American Thyroid Association (ATA) har nettopp gjennomført sin årlige konferanse i Chicago, og under en sesjon ble LT4/LT3-kombinasjonsbehandling utforsket.
ATA består av medlemmer som er forskere, klinikere og kirurger fra hele verden.

Diskuterte kombinasjonsbehandling

Under sesjonen diskuterte foreleserne de biokjemiske og kliniske forskjellene mellom monoterapi og kombinasjonsbehandling, rapporterer Medscape, det ledende globale nettstedet for leger og helsearbeidere i verden.

I tillegg fikk deltakerne en oppdatering om de felles retningslinjene fra British Thyroid Association angående bruk av LT3 ved hypotyreose.

Ny forskningsartikkel

Levotyroksin (LT4) monoterapi er fortsatt standardbehandlingen for lavt stoffskifte, selv om en del pasienter fortsatt har symptomer på hypotyreose til tross for normale nivåer av TSH)og FT4. Men kombinasjonsbehandling med LT4 og liothyronin (LT3) for å forbedre behandlingen av hypotyreose interesserer stadig flere.

Antonio C. Bianco, MD og PhD ved The University of Texas Medical Branch I Galveston er blant de mest kjente stemmene i stoffskiftefagfeltet, og han har skrevet bøker om blant annet thyroider.

Under konferansen viste han til sin ferske artikkel i The Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism, hvor han undersøkte data fra Longitudinal Study of Adult Health i Brasil (ELSA-Brazil-studien).

Foretrekker kombinasjonsbehandling

Bianco og hans medforfattere analyserte data fra 186 deltakere som startet behandling med LT4 under studien, samt 243 personer som kontinuerlig hadde blitt behandlet med LT4.

De nyere LT4-deltakerne opplevde en reduksjon i TSH på 11–19 prosent, en økning i fritt T4 (FT4) på omtrent 19 prosent, og en reduksjon i fritt T3 (FT3) på 7 prosent.

Omtrent 40 prosent av de nye LT4-pasientene hadde en reduksjon i FT3 på mer enn 10 prosent, sa Bianco, i følge Medscape.

– Dette var assosiert med en økning i triglyserid-nivåer og bruk av lipidsenkende og antidiabetiske medisiner, uttalte han.

– Deltakere som ble kontinuerlig behandlet med LT4, viste en stabil økning i FT4 og en reduksjon i FT3 og TSH-nivåer.

Bianco foreslo å bruke en modell for delt beslutningstaking ved behandling av pasienter med hypotyreose.

– Dobbelt så mange pasienter foretrekker behandling med kombinasjonsterapi sammenlignet med LT4 alene, sa han.

Men hvorfor?

– Pasienter ser ut til å foretrekke kombinasjonsterapi for hypotyreose, men hvorfor?

Det var spørsmålet Jacqueline Jonklaas, MD, PhD, fra Georgetown University i Washington, DC, stilte deltakerne.

– Pasienter som bruker LT4-monoterapi rapporterer redusert helserelatert livskvalitet, humør og nevrokognitiv funksjon, sa Jonklaas, ifølge Medscape.

Mulige årsaker til det hun kalte de kliniske begrensningene ved monoterapi, kan være at LT4 ikke gjenskaper normal skjoldbruskkjertelfysiologi, at genetiske faktorer kan føre til redusert konvertering av T4 til T3, eller til og med at tilsynelatende ikke-relaterte faktorer som bevisstheten om å ha en kronisk tilstand eller at autoimmunitet, uavhengig av skjoldbruskkjertelstatus, kan påvirke livskvaliteten negativt.

Motstridende funn

– Helserelatert livskvalitet ble undersøkt i 14 studier, sa Jonklaas.

– To studier viste at kombinasjonsterapi var overlegen på flere mål, og to studier viste at kombinasjonsterapi var overlegen på et mindre antall mål. Det betyr at 10 studier ikke viste noen overlegenhet av kombinasjonsterapi.

Hun beskrev disse funnene som motstridende:

– Når vi sammenligner kombinasjonsterapi med monoterapi, klarer vi ikke å påvise en forskjell i livskvalitet, men det ser tydelig ut til å være en preferanse for kombinasjonsterapi når vi ser på meta-analyser, sa hun.

– Det er mulig at det finnes en parameter for livskvalitet som vi ikke fanger opp med våre nåværende måleinstrumenter, eller at det finnes en annen immateriell fordel ved kombinasjonsterapi.

Felles britiske retningslinjer for T3

Kristien Boelaert, MD, PhD, fra University of Birmingham, Storbritannia, ga deltakerne en oversikt over de felles retningslinjene fra British Thyroid Association for bruk av T3 ved hypotyreose. Hovedpunktene i retningslinjene, publisert i 2023, inkluderer:

Før man vurderer en prøvebehandling med LT3, må diagnosen primær hypotyreose bekreftes med en TSH-verdi ≥ 10 og/eller lav FT4-verdi. I tillegg bør samtidige sykdommer (komorbiditet) utelukkes som årsak til vedvarende symptomer.
Før kombinasjonsbehandling startes, bør TSH-nivåene være målbare og innenfor referanseområdet. Vurder å redusere LT4-dosen før oppstart av LT3 hos pasienter med ikke-målbare TSH-nivåer.
For å starte kombinasjonsbehandling, erstatt LT3 med omtrent 1/17 av den nåværende LT4-dosen og reduser LT4 med tre ganger LT3-dosen.
Planlegg en prøveperiode på 3–6 måneder med kombinasjonsbehandling, samtidig som TSH-nivåene holdes innenfor referanseområdet, før behandlingseffekten vurderes.
Overvåk responsen kun med TSH. Tolk målte serum-FT3-nivåer i sammenheng med dosering, tid og hyppighet av LT3-behandlingen.

Retningslinjene anbefaler også at leger ikke rutinemessig skal avslutte LT3-behandling hos pasienter som føler seg bra på kombinasjonsbehandling og har passende serum-TSH-nivåer. LT3 bør ikke brukes som monoterapi eller under graviditet. Dessuten anbefales ikke bruk av tørket skjoldbruskkjertelekstrakt fra gris, som ikke er lisensiert i Storbritannia, ifølge Boelaert.

Ikke et krav

Boelaert la til kontekst som kliniker i et land med et nasjonalt helsevesen:
– I Storbritannia skjer oppfølgingen alltid sammen med pasientens fastlege. Jeg starter passende pasienter på en prøvebehandling med kombinasjonsterapi i 6 måneder, sa hun.
– Etter det, hvis pasienten har nytte av behandlingen og skjoldbruskkjertelfunksjonen er innenfor ønsket område, vil fastlegen ta over forskrivning og oppfølging."
Boelaert understreket at retningslinjene er valgfrie:
– Da vi skrev retningslinjene, følte vi et sterkt behov for at vi måtte gjøre det klart at det ikke er noe krav for klinikere i National Health Service å foreskrive kombinasjonsterapi, sa hun.
– Hvis legen mener det ikke er i pasientens beste interesse eller har betydelige bekymringer rundt det, er det helt greit å ikke foreskrive LT3.

Andre innlegg

Ny forskning på Graves:

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026

Tarmfloraen kan spille en rolle

Sov bedre på 28 dager

Av Kristine Lone • 29. september 2026

Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.

Ny norsk forskning: Fant tegn på at blodprøven ikke forteller alt

Av Lasse Jangaas • 29. september 2026

En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?

Se flere innlegg