– Følte meg som et tomt skall
Kristine fikk Hashimotos som 31-åring:
Da Kristine Aure (35) fikk diagnosen Hashimotos tyreoiditt, raste livet sammen. Fire år senere står hun sterkere enn noen gang.
Tekst: Øystein Eian
Foto: Lasse Jangås
Lierskogen utenfor Asker er omgitt av skog og åser. Her bor Kristine: utdannet personlig trener, sykepleier og med eget livsstilsfirma siden hun var 20.
– Jeg har alltid vært litt duracellkanin, forteller hun til Thyra.
Vinteren 2021 begynte symptomene. En kort spasertur til jobb ble plutselig en kamp.
– Jeg måtte stoppe underveis for å hvile. Jeg skjønte at noe var galt, men presset meg videre.
En morgen klarte hun ikke stå i dusjen. Hun satt på en stol, helt utmattet.
– Alt var tømt. Jeg følte meg som et tomt skall.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
DRAMATISK ENDRING: Det er gått fire år siden Kristine Aure opplevde en dramatisk endring i helsesituasjonen sin. Heldigvis har grepene hun tok ført til et bedre liv i dag. (Foto: Lasse Jangås)
Skyhøye antistoffer
Fastlegen, som Kristine beskriver som trygg og lyttende, tok henne inn umiddelbart. Prøvene viste skyhøye antistoffer og svært lavt stoffskifte.
– Alt var ute av balanse: kortisol, kolesterol, stoffskiftet. Jeg trodde først jeg var deprimert.
Diagnosen var Hashimotos tyreoiditt – en autoimmun, kronisk sykdom der kroppen angriper skjoldbruskkjertelen.
– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte begynne på medisiner og lære meg å leve med en sykdom som ville prege meg resten av livet. Da kom det en slags 360-graders ‘fuck you’-reaksjon. Jeg nektet å akseptere at dette skulle definere livet mitt.
Moren døde ung
Motivasjonen til å kjempe kom ikke bare fra kroppen som sviktet. Kristine har hatt sykdom tett på seg.
– Mamma døde da hun var 49. Hun var syk veldig lenge. Jeg så henne forfalle. Det skulle ikke skje meg. Jeg ville leve livet mitt.
Hun ble sykmeldt. Energien hun hadde, brukte hun på å lese seg opp, blant annet på forskningsartikler.
– Jeg leste alt jeg kom over. Prøvde å forstå hva som skjedde i kroppen min. Jeg ble manisk opptatt av det.
Hun hadde alltid vært helseinteressert, men nå begynte hun å stille nye spørsmål. Hvorfor ble hun syk, til tross for en sunn livsstil?
– Jeg trodde jeg levde sunt. Men det var ekstremt mye stress. Jeg spiste lettprodukter og sukkerfritt. Alt handlet om kalorier – ikke om å gi til kroppen.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
TOK FEIL: Kristine trodde hun levde sunt, men utsatte kroppen sin for ekstremt mye stress. (Foto: Lasse Jangås)
Trygghet for kroppen
Kristine begynte å legge sammen brikkene: evolusjon, fysiologi, nervesystem. Hun forsto at hun måtte gjøre mer enn å spise riktig. Hun måtte skape trygghet for kroppen.
– Vi glemmer stressbiten. Det handler ikke bare om kosthold og tilskudd. Jeg måtte sende trygghetssignaler til kroppen min for å dempe det autoimmune angrepet.
Hun begynte å lytte.
– Jeg måtte lære meg å kjenne kroppen. Hva den trenger. Når den trenger det. Det er ikke lett, men det går.
Desperasjon
I desperasjon forsøkte hun en ketogen diett, som er et strengt lavkarbokosthold.
– Jeg gikk all in. Jeg var ekstremt desperat.
Etter et halvt år hadde antistoffene falt med over 1200 enheter. Men det var ikke bare maten.
– Jeg gjorde mange ting samtidig. Jeg reduserte stress, fjernet kjemikalier i hudpleie, hvilte mer, tok vare på tarmhelsen.
Hun visste at hun trengte hjelp – og søkte den tidlig.
– Jeg snakket med en psykolog og en psykomotorisk fysioterapeut. Sistnevnte har gjort underverker.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
GLAD: Kristine Aure er så å si alltid blid, og ikke minst takknemlig for det hun har. (Foto: Lasse Jangås)
Sluttet i jobben
Kristine forsøkte å gå tilbake til jobben som sykepleier – først 20 prosent, så 30.
– Det gikk ikke. Jeg skjønte at jeg ikke kunne jobbe i akuttmedisin lenger. Det kostet for mye.
Å si opp var tøft.
– Vi trenger penger, alle sammen. Men det jeg gjorde, var ikke bærekraftig for meg. Jeg ville ha det bra, ha overskudd.
Kristine valgte å satse på firmaet hun hadde hatt siden hun var 20. Hun startet dermed ikke helt fra scratch.
Mer nærvær
I dag lever Kristine et liv med langsommere tempo og mer nærvær.
– Jeg føler at jeg lever for første gang. Jeg trodde jeg hadde det bra før, men jeg var inne i et hamsterhjul.
Nå får hun glede av å se sola, kjenne kroppen, drikke kaffe i ro.
– Jeg er mye mer til stede. Det er jeg som bestemmer hvor fort hjulet skal gå.
Hun spiser vanlig mat, sover bedre og beveger seg etter dagsform. Ikke noe program, ikke noe press. Selv om Hashimotos er en kronisk tilstand, føler Kristine seg frisk.
– Jeg vet nå at kroppen min jobber for meg, ikke mot meg. Den prøver bare å holde meg i live. Jeg må gi den verktøyene, sier 35-åringen, som i dag går på en lav dose Levaxin.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
STRESSER NED: Kristine er opptatt av å gi kroppen det den trenger, og merker at det er viktig å unngå stress. (Foto: Lasse Jangås)
– Ta ansvar
Til andre med samme diagnose har hun et tydelig råd:
– Ta ansvar for egen helse. Det er grisetøft og veldig urettferdig. Men også befriende. Til slutt er det bare du som har kontroll over livet ditt.
Hun tror ikke på én løsning, men på nysgjerrighet og små steg.
– Ikke døm deg selv. Ta på deg de nysgjerrige brillene. Lytt til kroppen. Den vet mer enn vi forstår.
Andre innlegg
