– Følte meg som et tomt skall

17. juli 2025

Kristine fikk Hashimotos som 31-åring:

Da Kristine Aure (35) fikk diagnosen Hashimotos tyreoiditt, raste livet sammen. Fire år senere står hun sterkere enn noen gang.


Tekst: Øystein Eian

Foto: Lasse Jangås

 

Lierskogen utenfor Asker er omgitt av skog og åser. Her bor Kristine: utdannet personlig trener, sykepleier og med eget livsstilsfirma siden hun var 20.

– Jeg har alltid vært litt duracellkanin, forteller hun til Thyra.

Vinteren 2021 begynte symptomene. En kort spasertur til jobb ble plutselig en kamp.

– Jeg måtte stoppe underveis for å hvile. Jeg skjønte at noe var galt, men presset meg videre.

En morgen klarte hun ikke stå i dusjen. Hun satt på en stol, helt utmattet.

– Alt var tømt. Jeg følte meg som et tomt skall.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

DRAMATISK ENDRING: Det er gått fire år siden Kristine Aure opplevde en dramatisk endring i helsesituasjonen sin. Heldigvis har grepene hun tok ført til et bedre liv i dag. (Foto: Lasse Jangås)


Skyhøye antistoffer

Fastlegen, som Kristine beskriver som trygg og lyttende, tok henne inn umiddelbart. Prøvene viste skyhøye antistoffer og svært lavt stoffskifte.

– Alt var ute av balanse: kortisol, kolesterol, stoffskiftet. Jeg trodde først jeg var deprimert.

Diagnosen var Hashimotos tyreoiditt – en autoimmun, kronisk sykdom der kroppen angriper skjoldbruskkjertelen.

– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte begynne på medisiner og lære meg å leve med en sykdom som ville prege meg resten av livet. Da kom det en slags 360-graders ‘fuck you’-reaksjon. Jeg nektet å akseptere at dette skulle definere livet mitt.

 

Moren døde ung

Motivasjonen til å kjempe kom ikke bare fra kroppen som sviktet. Kristine har hatt sykdom tett på seg.

– Mamma døde da hun var 49. Hun var syk veldig lenge. Jeg så henne forfalle. Det skulle ikke skje meg. Jeg ville leve livet mitt.

Hun ble sykmeldt. Energien hun hadde, brukte hun på å lese seg opp, blant annet på forskningsartikler.

– Jeg leste alt jeg kom over. Prøvde å forstå hva som skjedde i kroppen min. Jeg ble manisk opptatt av det.

Hun hadde alltid vært helseinteressert, men nå begynte hun å stille nye spørsmål. Hvorfor ble hun syk, til tross for en sunn livsstil?

– Jeg trodde jeg levde sunt. Men det var ekstremt mye stress. Jeg spiste lettprodukter og sukkerfritt. Alt handlet om kalorier – ikke om å gi til kroppen.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

TOK FEIL: Kristine trodde hun levde sunt, men utsatte kroppen sin for ekstremt mye stress. (Foto: Lasse Jangås)


Trygghet for kroppen

Kristine begynte å legge sammen brikkene: evolusjon, fysiologi, nervesystem. Hun forsto at hun måtte gjøre mer enn å spise riktig. Hun måtte skape trygghet for kroppen.

– Vi glemmer stressbiten. Det handler ikke bare om kosthold og tilskudd. Jeg måtte sende trygghetssignaler til kroppen min for å dempe det autoimmune angrepet.

Hun begynte å lytte.

– Jeg måtte lære meg å kjenne kroppen. Hva den trenger. Når den trenger det. Det er ikke lett, men det går.

 

Desperasjon

I desperasjon forsøkte hun en ketogen diett, som er et strengt lavkarbokosthold.

– Jeg gikk all in. Jeg var ekstremt desperat.

Etter et halvt år hadde antistoffene falt med over 1200 enheter. Men det var ikke bare maten.

– Jeg gjorde mange ting samtidig. Jeg reduserte stress, fjernet kjemikalier i hudpleie, hvilte mer, tok vare på tarmhelsen.

Hun visste at hun trengte hjelp – og søkte den tidlig.

– Jeg snakket med en psykolog og en psykomotorisk fysioterapeut. Sistnevnte har gjort underverker.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

GLAD: Kristine Aure er så å si alltid blid, og ikke minst takknemlig for det hun har. (Foto: Lasse Jangås)


Sluttet i jobben

Kristine forsøkte å gå tilbake til jobben som sykepleier – først 20 prosent, så 30.

– Det gikk ikke. Jeg skjønte at jeg ikke kunne jobbe i akuttmedisin lenger. Det kostet for mye.

Å si opp var tøft.

– Vi trenger penger, alle sammen. Men det jeg gjorde, var ikke bærekraftig for meg. Jeg ville ha det bra, ha overskudd.

Kristine valgte å satse på firmaet hun hadde hatt siden hun var 20. Hun startet dermed ikke helt fra scratch.

 

Mer nærvær

I dag lever Kristine et liv med langsommere tempo og mer nærvær.

– Jeg føler at jeg lever for første gang. Jeg trodde jeg hadde det bra før, men jeg var inne i et hamsterhjul.

Nå får hun glede av å se sola, kjenne kroppen, drikke kaffe i ro.

– Jeg er mye mer til stede. Det er jeg som bestemmer hvor fort hjulet skal gå.

Hun spiser vanlig mat, sover bedre og beveger seg etter dagsform. Ikke noe program, ikke noe press. Selv om Hashimotos er en kronisk tilstand, føler Kristine seg frisk.

– Jeg vet nå at kroppen min jobber for meg, ikke mot meg. Den prøver bare å holde meg i live. Jeg må gi den verktøyene, sier 35-åringen, som i dag går på en lav dose Levaxin.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

STRESSER NED: Kristine er opptatt av å gi kroppen det den trenger, og merker at det er viktig å unngå stress. (Foto: Lasse Jangås)


– Ta ansvar

Til andre med samme diagnose har hun et tydelig råd:

– Ta ansvar for egen helse. Det er grisetøft og veldig urettferdig. Men også befriende. Til slutt er det bare du som har kontroll over livet ditt.

Hun tror ikke på én løsning, men på nysgjerrighet og små steg.

– Ikke døm deg selv. Ta på deg de nysgjerrige brillene. Lytt til kroppen. Den vet mer enn vi forstår.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 15. april 2026
Trenger deltakere til banebrytende studie på lavt stoffskifte
Av Lasse Jangaas 13. april 2026
– Ta deg ei natt på hotell for å sove ut, foreslo fastlegen da Karianne var utkjørt. Så viste det seg at hun hadde en TSH på over 150. Tekst og foto: Lasse Jangås – Jeg var heldig som opplevde en drøm av et svangerskap. Fødselen var riktignok tøff, men jeg hentet meg ganske fort inn etterpå, sier Karianne Andreassen (32) fra Tromsø. Gradvis forverring Hun er profesjonell danser, utdannet ved London Studio Centre i England, og jobbet i England og Skottland i flere år før hun i 2019 flyttet til Oslo. – Albert ble født i juni i 2024, og i løpet av seinsommeren og tidlig på høsten begynte jeg å få energien tilbake. Jeg gledet meg til å reise på turné med en soloforestilling i november, minnes hun. Men slik skulle det ikke gå. – Jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og måtte etter hvert sove med Albert hver gang han trengte en lur. Men det utviklet seg så gradvis at det ikke var så lett å merke fra dag til dag. I jula reiste hun hjem til Tromsø, og familien reagerte umiddelbart på hvordan Karianne så ut. – Søsteren min jobber i helsevesenet og spurte med én gang om jeg var syk. Og når jeg ser på bilder av meg fra den jula, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg var veldig pløsete og hoven i ansiktet. Klarte ikke å gå til legen Etter at hun kom tilbake til Oslo på nyåret i fjor ble det bare verre. – Jeg orket omtrent ingenting, ville bare sove. Jeg hadde bestilt legetime, men da dagen kom, ringte jeg for å avbestille. Jeg orket ikke, tenkte det var bedre at jeg brukte den tida på å sove, sier hun. Det skulle dessverre bli enda verre. – Noen uker senere fikk jeg et voldsomt panikkanfall, hvor jeg gråt og hikstet og ikke klarte å snakke. I denne perioden følte hun seg også alene. De andre i barselgruppa hennes sa at det nok kom til å bli bedre. – Men det gjorde det jo ikke. Og jeg følte på en skam over at jeg var den eneste som ikke fikk det til. De andre tok med seg barna på babysvømming og andre aktiviteter, men jeg hadde ikke en sjanse til å delta på sånt. Jeg orket rett og slett ikke. Karianne reiste i stedet tilbake til Tromsø. Familien reagerte igjen på formen hennes og søsteren hennes ga henne et skjema hun kunne fylle ut for å se om hun kanskje led av fødselsdepresjon. – Da var det ganske ille fatt med meg. Jeg var så sliten at jeg måtte bytte hånd mens jeg pusset tennene. Og fødselspermisjonen nærmet meg slutten. Jeg skulle snart begynne å jobbe igjen, med to krevende forestillinger om dagen... (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Av Lasse Jangaas 26. mars 2026
Kunstig intelligens (KI) har allerede gjort sitt inntog i helsesektoren. En ny studie viser at KI-assistert ultralyd også kan øke presisjonen ved diagnostisering og skille mellom god- og ondartede knuter på skjoldbruskkjertelen. Forskerne analyserte data fra 28 studier med til sammen over 130.000 pasienter og mer enn 150.000 skjoldbruskkjertelknuter, og resultatene viser at KI-systemer har høy diagnostisk nøyaktighet når det gjelder å skille mellom godartede og ondartede knuter. Sensitivitet (evne til å oppdage sykdom): ca. 89 % Spesifisitet (evne til å utelukke sykdom): ca. 84 % Dette betyr at teknologien i stor grad klarer å identifisere både de som faktisk har kreft og de som ikke har det. Bedre analyse av medisinske bilder KI-systemene analyserer ultralydbilder av skjoldbruskkjertelen, og særlig såkalte dyp-læringsmodeller (deep learning) utmerker seg, fordi de kan oppdage komplekse mønstre i bildene som kan være vanskelige å se for det menneskelige øyet. I motsetning til tradisjonelle metoder, som er avhengige av forhåndsdefinerte kriterier og subjektive vurderinger, lærer disse modellene direkte fra store datamengder. Dette gjør dem bedre egnet til å håndtere komplekse og nyanserte medisinske data. Studien tyder på at KI-verktøyene fungerer spesielt godt for pasienter over 50 år, kvinner og på knuter som er under 20 mm i diameter. Kan redusere unødvendige inngrep Denne forbedringen i diagnostikk også kan bidra til å redusere overbehandling. Oppdagelse av knuter på skjoldbruskkjertelen øker i omfang med bedre verktøy, og i dag oppdages mange små knuter som kanskje aldri ville utviklet seg til alvorlig sykdom. Ved hjelp av KI kan leger i større grad unngå unødvendige biopsier og operasjoner, og følge enkelte pasienter med aktiv overvåking i stedet for behandling. Fortsatt utfordringer Selv om resultatene er lovende, peker forskerne på flere store utfordringer: Studiene varierer mye i kvalitet og metode. De ulike KI-modellene varierer i presisjonsnivå. KI-systemer må fortsatt kvalitetssikres og brukes sammen med leger. I tillegg reiser teknologien spørsmål om personvern, ansvar og etikk som må avklares før bred implementering. Forskerne understreker også i sin artikkel at kunstig intelligens foreløpig bør brukes som et støtteverktøy, ikke som en erstatning for klinisk vurdering. Legens kompetanse vil fortsatt være avgjørende i diagnostikk og behandling. Veien videre, uttaler forskerne, bør være at forskningen fokuserer på å utvikle mer avanserte og presise modeller, kombinerer ulike typer data (bilder, genetikk, kliniske opplysninger) og tester teknologien i større og mer varierte pasientgrupper. Etterlyser tolkningsmodeller – I tillegg er tolkningsmodeller fortsatt en betydelig forskningsutfordring. Per i dag er mange forskere usikre på hvor pålitelige KI-modeller er. Som såkalte «black box»-systemer mangler de innsyn i hvordan diagnoser og beslutninger tas, noe som skaper et forståelsesgap mellom leger og modeller og svekker tilliten i klinisk praksis, skriver forskerne i artikkelen. – «Forklarbar kunstig intelligens» (interpretable AI) er en samlebetegnelse for verktøy og metoder som hjelper mennesker med å forstå og tolke prediksjonene fra maskinlæringsalgoritmer. Dette omfatter både forklarbare modeller og brukervennlige grensesnitt. Slike løsninger kan bidra til økt nøyaktighet, rettferdighet og åpenhet i diagnostiske modeller, og til bedre forståelse av beslutninger basert på kunstig intelligens.
Se flere innlegg