– Alle gravide burde få informasjon om risikoen

Aracely fikk varig hypotyreose etter barnefødsel.

En barnefødsel forandret Aracely Rojas´ helse for alltid. Først to år senere oppdaget legen at hun hadde lavt stoffskifte.


Tekst: Lasse Jangås

 

Det har nå gått fire år siden hun fødte sin datter, men fortsatt er det langt igjen til helsesituasjonen kan sammenliknes med hvordan hun hadde det før.

– Jeg er bedre enn jeg var veldig lenge, men det er et godt stykke igjen til «normalen», sier hun.

 

Fikk ingen informasjon

Aracely Rojas fra Bergen har et godt forhold til helsestasjonen sin, og ønsker ikke å henge dem ut. Men hun skulle ønske noen informerte henne om risikoen for å utvikle postpartum tyreoiditt, som rammer opp mot hver tiende kvinne som føder. For de fleste av disse normaliseres stoffskifte av seg selv, men for opp mot 2000 av dem vil stoffskiftet forbli lavt.

– Jeg fikk ingen informasjon om at dette kunne skje, og jeg synes det er viktig at gravide får slik informasjon. Både fordi det gir en forklaring på hvorfor man har det så ille og fordi man kan få startet behandling mye fortere, hun.


Tøff overgang 

For Aracely ble overgangen til morsrollen tøff.

– Jeg ble kjempetrøtt etter fødselen, og kunne bokstavelig talt sove hele døgnet hvis jeg hadde mulighet. Jeg forsto ikke hva som foregikk og ble veldig urolig.

– Hva slags symptomer hadde du?

– I tillegg til at jeg ble ekstremt trøtt og sliten, gikk jeg mye opp i vekt og jeg merket at håret mitt ble veldig annerledes. Alt var veldig tungt og jeg manglet fullstendig energi.

– Hva sa legen din om dette?

– Jeg fikk beskjed om at det bare var slik det skulle være. Men jeg tenkte jo at det ikke bare kunne være sånn. Det samme gjorde familien min, som ikke forsto hvorfor jeg var så konstant sliten og trøtt.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)



Medisiner resten av livet 

Det skulle ta lang tid før legen tok en test av tilstanden hennes.

– Ja, det tok vel to år før jeg tok blodprøven som viste at jeg hadde lavt stoffskifte.

Nå har 35-åringen varig lavt stoffskifte, og må gå på medisiner resten av livet.

– Jeg går på Levaxin nå, og det har hjulpet en del. Men jeg synes ikke oppfølgingen jeg har fått i helsevesenet og kunnskapen deres om stoffskiftesykdom er så god. Det er lite informasjon å få, og vi trenger jo å få vite mer.


Mangler energi 

Nå har hun fått ny fastlege, og Aracely håper at hun med det får et nytt og bedre blikk på tilstanden sin.

– I dag fungerer jeg greit, men jeg kunne jo veldig gjerne tenkt meg mer energi. Jeg vil så gjerne være mer som før, at jeg orker mer og får til flere ting, sier hun.

Flere vi i Thyra har snakket med har mistet vennskap som følge av lange perioder med utmattelse.

– Jeg har også hatt slike perioder, hvor jeg har måttet avlyse veldig mange ting fordi jeg ikke har orket. Verken jeg eller vennene mine forsto hva som skjedde, og det ble vanskelig å opprettholde et sosialt liv og relasjonen til vennene mine. Men heldigvis fant vi jo ut av det, at det var en forklaring, og jeg har fortsatt de samme vennene, sier Aracely.


Vil ha ut informasjon 

Hun kom seg gjennom den verste perioden, før hun fikk medisiner, men det kostet henne mye.

– Det føles veldig unødvendig at jeg måtte gå så lenge i dårlig form og så urolig for hva som skjedde. For meg har det gått fordi jeg har så gode folk rundt meg, men det har hatt en påvirkning på livet mitt, helt klart.

– Gikk det også utover evnen til å være mor da det sto på som verst?

– Nei, jeg brukte alle kreftene jeg hadde på datteren min, så hun har hatt det bra. Men da var det ikke mer igjen til noe annet.

Nå håper Aracely Rojas at gravide skal få informasjon om risikoen for å få det samme som henne.

– Jeg var på helsestasjonen i går, og tok det opp med dem. Men de sa at det hadde større fokus på å informere om andre alvorlige ting, som diabetes.


Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle
Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.
Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg