Stoffskifteforbundet arrangerte konferanse på Litteraturhuset i Oslo

ERFARING: Jeg har aldri møtt en person som har blitt uføretrygdet og som ikke har lyst til å fungere i samfunnet, sa fastlege og samfunnsdebattant Kaveh Rashidi. (Foto: Lasse Jangås) 

KAVEH RASHIDI pekte i sin innledning på at det er vanskelig å slippe til dersom du ikke er helt frisk. 

– Vi ønsker dette 100 prosent-mennesket i arbeidslivet, og jeg tror det er veldig mange med kroniske sykdommer som føler dette på kroppen. «Ok, jeg har 20 prosent mindre kapasitet enn når jeg er på topp, og da er jeg verdt null, da?» Da er det vanskeligere å komme tilbake når man har vært fullt sykmeldt. Jeg skulle ønske at kunne NAV være der og se det friske i folk, og hjelpe folk i arbeid. 

Rashidi viste til statistikken som forteller at svært mange blir friskmeldte når de har gått sykmeldte i nøyaktig ett år. 

– Da mister de en tredel av inntekten hvis de ikke begynner å jobbe igjen, og det betyr at det ikke er sykdommen som bestemmer, men byråkratiet. Disse menneskene har et potensial til å bidra, men det er ikke noe hjelp å få noe sted. Det er ingen som ser det friske i folk, for i Norge er vi mer opptatte av å ha dette todelte synet: Enten er du syk eller så er du frisk, sa han. 

HAN STILTE ALTSÅ spørsmål ved om systemet er godt nok. 

– Jeg vet ikke om vi har et etablert støtteapparat for denne problemstillingen «du er ikke 100 prosent, men du har noe å bidra med. Hvordan skal vi benytte dine ressurser?» Og vi fastleger bør ta selvkritikk, for vi jobber ikke så arbeidsrettet som vi burde. Vi jobber for at du skal få bedre helse, men det er ikke nødvendigvis det samme som å jobbe for å få deg i arbeid, det er to ulike spor. Og vi er nok flinkest på, og utdannet til, kroppen og cellene og ikke så mye til den overgangen; hva er det du må gjøre på mandag når du kommer på jobb, hvordan kan vi hjelpe deg så du fungerer i samfunnet? Og når vi ikke er gode på det, så er vi dårligere leger, for man blir ofte sykere av ikke å gå på jobb. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

FORSKER: Ivar Lima viste til biologiske forskjeller mellom kvinner og menn som viktig å huske på når vi snakker om høyere sykefravær blant kvinner enn menn. (Foto: Lasse Jangås) 

FORSKER IVAR LIMA bekreftet at kvinner har et større sykefravær enn menn – 70 prosent høyere – og hadde med seg tall som viser hvilke diagnoser som bidrar til at det er slik. 

– Diagnosegruppene som bidrar til høyere sykefravær blant kvinner er depresjon og angstlidelser, nakke- og skulderlidelser, fibromyalgi, tretthet/utmattelse og migrene/hodepine. 

Han understrekte at det finnes mye forskning som peker på at biologiske forskjeller mellom kjønnene er en viktig faktor for at kvinner har et høyere sykefravær. 

– Nesten dobbelt så mange kvinner som menn får depresjon, og slik er det over hele verden, uavhengig av kultur og grad av likestilling, sa han. 

– Dette styrker hypotesen om at det kan være biologiske forskjeller som gjør at kvinner har høyere risiko for å få depresjon. Det er også internasjonal konsensus blant forskere om at kvinner rammes oftere enn menn av migrene, og at de får lengre og mer hemmende anfall. Statistikken viser at migrene rammer kvinner særlig fra pubertet til de er ferdige med overgangsalderen, altså når det produseres mest kvinnelige hormoner. Dette er også tegn på at de biologiske forskjellene har mye å si. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

TYDELIG: Allmennlege Lars Omdal har klare tanker om hvordan kvinners helse skal få den plassen den fortjener i samfunnet. Han mener vi må tenke nytt og annerledes i møtet med kronisk syke kvinner. (Foto: Lasse Jangås) 

LARS OMDAL har behandlet stoffskiftesyke i mer enn 20 år, og i løpet av disse årene utviklet sin egen metode for å forstå hva de sliter med. 

– Jeg går inn med en helhetlig tilnærming, og forsøker å kartlegge den slitne kvinnen. Jeg har forsøkt å finne ut hva det er som gjør at kvinnene blir så slitne, hvorfor de faller ut av arbeidslivet og hva som skal til for å få det bedre, innledet han. 

– Det er jo bokstavelig talt syke tall når vi ser at nesten 1 av 4 kvinner enten er på AAP (5,4%), uføretrygd (12,6%) eller har annet sykefravær (8,2%). Dette er dramatisk, det har vært sånn lenge, og det øker. 

Men hva er driverne bak kvinners høye sykefravær? Omdal har reflektert mye rundt dette. 

– De er slitne, ofte utmattet fordi totalbelastningen de utsettes for er for stor. Et generelt inntrykk jeg har av kvinner er at de holder utrolig lenge. Men i det moderne samfunnet blir det ofte for stor totalbelastning der kvinnen kommer i et økt kravpress, dobbeltrolle hjemme med omsorg og ansvar pluss full jobb, og med grunnleggende biologiske premisser som gir dem sykdommer som rammer dem oftere enn menn. Dette er en ofring av kvinnens helse, hvis vi skal sette det litt på spissen, sa han. 

– Og vi kan ikke komme bort fra disse biologiske premissene, for da skader vi kvinnehelse. Det som kan hjelpe på dette store problemet er stressresponsdynamikk og regulering av stress. Strekker du en strikk for langt og for lenge, vil den ikke gå tilbake til sin opprinnelige form og funksjon. Kjønnsforskjeller i stressrespons er underutforsket og undervurdert i biologien og medisinen. Mye av stressforskningen og stressfysiologien er basert på hannmus eller menn, og ikke kvinner. 

– KVINNER HAR EN ANNEN biologi, det er andre ting som utløser stress hos kvinner enn hos menn. Det er også store kjønnsforskjeller på autoimmunitet og «nevroimmunitet», og på hormonsystemet, noe som i høyeste grad er gjeldende på stoffskiftefeltet, som jeg jobber i. I tillegg skjer det store endringer i samfunnet, med miljøgifter, på kostholdsfronten, med overvekt, økt stress, skjermer og høyere tempo, og her kommer altså kvinner dårligere ut enn menn. 

Lars Omdal mener det er på tide å tenke annerledes på hvordan pasienter med kroniske lidelser møtes. 

– Den konvensjonelle tankegangen i medisinen er lineær: Vi har et symptom, vi utreder, diagnostiserer og behandler. Dette er viktig, og ikke noe vi skal bort fra. Det fungerer godt på en god del ting, som hjerte- og karsykdom. Men hva med dette sammensatte, moderne helselandskapet, hvorfor er kvinnen sliten, hva er diagnosen? Slitenhet er egentlig ingen diagnose, men de havner bare der, og så er sannheten at det er mye mer komplekst. Da blir diagnosen en delvis abstraksjon fra en individuell kompleksitet. Hvis vi som leger da fastslår at diagnosen depresjon forklarer hvorfor hun ikke kan arbeide, så er vi ute på litt tynn is. 

– JEG JOBBER DERFOR heller med det jeg kaller «kompleks individualisert medisin». Mennesket er et komplekst, dynamisk system som hele tiden påvirkes av faktorer og grunnleggende reguleringssystemer i kroppen. De spiller på hverandre; hormoner, immunsystem, nervesystem, psyke og så videre. Jeg prøver å forstå dette og komme med en helhetlig, tilpasset behandling. 

Men hvilke tiltak bør vi da sette i verk for å redusere kvinners sykefravær og bedre kvinnehelsen i befolkningen, utover hvordan man tenker innenfor medisinen? 

– For individet selv handler mye om stressregulering, grensesetting, søvn, kosthold, fysisk aktivitet og egenomsorg. Når det gjelder arbeidsplassene er det viktig med gode strukturer for mulighet til graderte sykmeldinger og at de har utarbeidede rutiner for tilpasning når det butter imot for en ansatt. Jeg tror også på dette med fleksibilitet; mulighet for hjemmekontor og hvilemuligheter, og at ledelse handler om empati, god kommunikasjon og grunnleggende kunnskap om stress og slitenhet. Og et godt arbeidsmiljø, naturligvis. 

OMDAL MENER OGSÅ at NAV og samfunnet for øvrig kan gjøre mer og riktigere grep framover. 

– NAV må ha essensiell innsikt i stressdynamikk, om slitenhet og utmattelse, slik at de kan gi råd og hjelp til arbeidsplasser. NAV må også erkjenne begrensningene i diagnosesystemet i møte med de mange slitne kvinnene, altså forstå at det er sammensatte faktorer hos hvert individ. De bør i tillegg forstå hvordan krav, tiltak, arbeidsutprøving og nye belastninger kan forsterke symptomene hos en utmattet pasient med nedsatt stressrespons og komplekse helseplager, sa han. 

– Og samfunnet for øvrig må erkjenne de grunnleggende biologiske premissene: Det er forskjell på kvinner og menn. Vi må også forstå skvisen spesielt kvinner har kommet i i et moderne høytemposamfunn, og at det er naturlig og helsemessig nødvendig for mange kvinner å kunne velge deltidsarbeid eller redusert stilling i faser av livet. Jeg vil i tillegg ta til orde for et milliardløft til forskning på kvinnehelse. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

POLITIKER: Ragnhild Bergheim (Ap) sitter i Stortingets Helse- og omsorgskomité, og mener vi trenger en holdningsendring hos arbeidsgivere når det gjelder å legge til rette for at folk kan jobbe. (Foto: Lasse Jangås) 

UNDER PANELSAMTALEN var også stortingsrepresentant Ragnhild Bergheim inne på dette. 

– Hvordan kan vi legge bedre til rette for at man skal klare det krysspresset mange kvinner er utsatt for, i perioder med barn, foreldre og jobb samtidig? 

Hun fortalte om sine tidligere sykepleierkollegaer i helsevesenet, som nå går av med pensjon. 

– Veldig få av dem går av fra full stilling. De har plager med skuldre, knær og andre ting, og har gått ned i stilling «på egen kappe». Dermed taper de både lønn under arbeid og pensjon. Ei venninne som er operasjonssykepleier ble selv operert, og ble anbefalt å ta full sykmelding fordi de ikke hadde anledning til å ha henne på jobb i delvis sykmelding, selv om hun var kapabel til å jobbe. Dette er også situasjonen i mange kvinnedominerte yrker. Dette er noe jeg tror vi må legge bedre til rette for, altså en større plikt for arbeidsgiver til å legge til rette for at du kan være på jobb med den arbeidsevnen du har, sa Bergheim og mente at flere burde kunne uføretrygdes i en mindre prosent for at de ikke skulle tape så mye økonomisk på å jobbe mindre. 

Dette utfordret Kaveh Rashidi henne på: 

– Her er i hvert fall ett område politikerne kan gjøre noe med, for du beskriver dette med 20 prosent uføretrygd, men det er jo ikke lov. Du må være minst 50 prosent arbeidsufør for å ha rett på uføretrygd. Hvis du er syk bare inntil 50 prosent, så er beskjeden til deg på slutten av året med sykepenger at «du er bare 40 prosent syk; gå ned 40 prosent i stilling. Vi har ikke noe trygdesystem for dette.» Så Folketrygdloven definerer veldig mye av hvordan sykdomspanoramaet og arbeidsviljen der ute er. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

MODERATOR: Generalsekretær Mette Kaaby i Stoffskifteforbundet. (Foto: Lasse Jangås)

DELTAKERNE I SAMTALEN ble utfordret av moderator og generalsekretær i Stoffskifteforbundet, Mette Kaaby, på å foreslå tiltak for å få flere av de som ønsker å arbeide inn i arbeidslivet. 

– Hva skal til? Pisk, gulrot eller holdningsendringer? 

– Vi vet at vi kommer til å trenge mange flere i helsevesenet framover, og jeg mener vi trenger en holdningsendring hos arbeidsgivere når det gjelder å legge til rette for at folk kan jobbe, sa Ragnhild Bergheim. 

Ivar Lima ser også flere muligheter, ikke minst teknologisk. 

– Vi kan håpe at den teknologiske utviklingen fører til at flere kronikere kan holde seg i arbeidslivet. For noen grupper er det en liten revolusjon dette med bruk av hjemmekontor, ved at du for eksempel på dårlige dager kan jobbe litt redusert hjemmefra. Så ser vi at det har vært en nedgang i sykefraværet for folk med hjerte- og karsykdommer, og det skyldes bedre folkehelse og bedre medisinsk behandling. Dette er også viktig. 

KAVEH RASHIDI er opptatt av det overordnede, at vi definerer hva vi vil. 

– Jeg tror vi må finne ut hva målet er. Hvis målet er å få ned sykefraværet, så er pisk kjempefint, for eksempel ved å slutte å gi folk sykepenger og arbeidsgiverne sanksjoner. Du kan godt sette inn en karensdag, så får du ned korttidsfraværet. Men det gjør jo ikke folk friskere. Jeg tenker at målet må være å hjelpe folk i arbeid, og da er jeg gulrottilhengeren. Jeg har aldri møtt en person som har blitt uføretrygdet og som ikke har lyst til å fungere i samfunnet. Folk flest, enten de er kronisk eller akutt syke, har lyst til å være friske, de har lyst til å fungere og kunne bidra, men så er det et systemproblem at det ikke er den enkleste løsningen for den enkelte. Akkurat nå kan det være at den enkleste løsningen er å ikke være i jobb, for pasienten mangler den gulroten det er å være et sted det føles godt.