– Stoffskiftesykdom øker risikoen for type 2-diabetes

Ny, stor studie viser sammenheng mellom hypotyreose/hypertyreose og diabetes 2, særlig blant yngre personer.

Tidligere studier har vist sammenheng mellom stoffskiftesykdom (høyt/lavt stoffskifte) og diabetes 1.

Nå viser ny forskning fra universitetet i Düsseldorf i Tyskland at stoffskiftesyke også har en høyere risiko for å utvikle diabetes 2 – spesielt blant yngre.

Oppfølgingsperiode på 10 år

I den retrospektive kohortstudien har forskerne brukt helsedata fra 158.674 pasienter med høyt eller lavt stoffskifte og matchet dem med like mange personer uten stoffskiftesykdom.

I forskningsartikkelen som ble publisert i januar i år, skriver forskerne:

– Forholdet mellom forstyrrelser i skjoldbruskkjertelen og type 2-diabetes (T2D) har fått økende oppmerksomhet de siste årene. Selv om en rekke epidemiologiske studier har antydet en sammenheng mellom både forhøyede og reduserte nivåer av skjoldbruskhormoner og T2D, har resultatene vært inkonsekvente for jodfattige land, og de fleste langtidsdata stammer fra jodrike områder i Asia. Videre har tidligere studier vanligvis fokusert på kun én type skjoldbruskkjertelforstyrrelse (enten hypotyreose eller hypertyreose) og ofte benyttet kortere observasjonsperioder. Derfor er målet med denne store retrospektive kohortstudien å undersøke den kumulative forekomsten av T2D hos personer med hypotyreose og hypertyreose over en utvidet oppfølgingsperiode på 10 år i jodfattige Tyskland.

Likt for kvinner og menn

Studien bekrefter tesen om sammenheng mellom stoffskiftesykdom og T2D også i jodfattige land.

– Våre resultater viste at personer med skjoldbruskkjertelforstyrrelser, inkludert hypotyreose og hypertyreose, hadde en høyere forekomst av T2D enn de uten slike forstyrrelser. Den kumulative forekomsten av T2D økte ved begge skjoldbruskkjertelforstyrrelsene gjennom oppfølgingsperioden på 10 år, med høyest forekomst blant yngre personer med både hypotyreose og hypertyreose. Menn og kvinner var like påvirket, og sammenhengen mellom skjoldbruskkjertelforstyrrelser og T2D var til stede både hos overvektige og ikke-overvektige individer.

Tallenes tale

Over en oppfølgingsperiode på 10 år altså var den kumulative forekomsten av T2D signifikant høyere i gruppen med skjoldbruskkjertelforstyrrelser enn i gruppen uten slike forstyrrelser.

Blant pasienter med hypotyreose utviklet 9,6 prosent T2D i løpet av 10 år, sammenlignet med 7,2 prosent i den matchede gruppen uten hypotyreose. I gruppen med hypertyreose fikk 11,2 prosent av pasientene nydiagnostisert T2D, sammenlignet med 9,1 prosent i den matchede gruppen uten hypertyreose.

Yngre stoffskiftesyke

Et interessant funn i studien er at yngre mennesker med stoffskiftesykdom oftere rammes av T2D enn andre.

– Yngre personer (18–40 år) med hypotyreose og hypertyreose har en høyere forekomst av T2D. Denne aldersgruppen ser ut til å være spesielt sårbar for de metabolske endringene forårsaket av skjoldbruskkjerteldysfunksjon, slik som insulinresistens og hyperglykemi, skriver forskerne.

– Disse funnene understreker den avgjørende rollen alder spiller i forståelsen av sammenhengen mellom skjoldbruskkjerteldysfunksjon og forekomsten av T2D. Aldersspesifikk screening og forebyggende strategier kan være nødvendige for å forhindre T2D i disse høyrisikogruppene.

– Overvåkning viktig

Forskerne understreker at nettopp monitorering er viktig etter funnene i prosjektet.

– Våre funn viser at skjoldbruskkjertelforstyrrelser er assosiert med utviklingen av T2D og

understreker viktigheten av metabolsk overvåking, aldersspesifikk screening og forebyggende strategier hos pasienter med skjoldbruskkjertelforstyrrelser for å redusere forekomsten av T2D.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 4. september 2025
En ny studie fra England viser at behandlingsmetode kan være avgjørende for hvor stor vektoppgang pasienter med Graves´ opplever. Studien, som ble presentert under det årlige møtet i British Thyroid Assosiation i sommer, er basert på en befolkningsundersøkelse og selvrapporterte data fra 816 Graves´-pasienter fra Gateshead i Storbritannia. Pasientenes vekt ble målt fire ganger; før de fikk diagnosen, på diagnosetidspunktet, da de var ferdige med behandlingen og på en langtidsoppfølging. Funnene ble justert for regionale variasjoner og sammenliknet med befolkningen ellers, og flere lineære regresjonsanalyser ble gjort for å identifisere prognoser for vektendring. Tydelig mønster Det viste seg at vekten for pasienter med Graves´ fulgte et tydelig mønster: Først gikk pasienten ned i vekt (i gjennomsnitt 3,9 kg) ved diagnose, som ble fulgt av en vektoppgang (gjennomsnittlig 6,2 kg) under behandling og i tillegg 1 kg vektoppgang etter at behandlingen var ferdig. I gjennomsnitt gikk de opp 3,3 kg fra før de ble diagnostisert til etter at behandlingen var ferdig. Alder, vekt før behandling og røykestatus ble funnet å være signifikante med tanke på prognosene for vektendringer. Også nivået av FT4 ved diagnosetidspunktet hadde innvirkning på vektendring da, men ikke på tiden etter behandling. Forskjell på behandlingsmetoder Det viste seg at behandlingsmetode hadde stor betydning for vektendring på de pasientene som var med i studien. Fjerning av skjoldbruskkjertelen ble koblet til største vektøkning (+14 kg), fulgt av radioaktivt jod (+5,2 kg) og tyrostatika/antityroidika (medisiner som Neo-Mercazole og PTU). Sammenliknet med den øvrige befolkningen opplevde Graves´-rammede høyere vektøkning og variasjoner, med en gjennomsnittlig vektøkning på 5,4 kg over 7,5 år, sammenliknet med 1,1 kg i den øvrige befolkningen. – Disse funnene viser behovet for personlige vektkontrollstrategier og mer forskning på inngrep for å dempe vektøkning for pasienter med Graves´, skriver forskerne ved universitetet i Newcastle.
1. september 2025
Skrap og vinn flotte premier!
27. august 2025
Noen søvnlidelser ser ut til å ha sammenheng med stoffskiftesykdom, ifølge ekspert. Avspenningsøvelser kan hjelpe.
Se flere innlegg