Når stresset tar overhånd

Permanent høygir skaper en ubalanse som kan virke inn på stoffskiftet, sier lege Lars Omdal.

Stressresponsen er viktig for å overleve. Det er en sunn reaksjon som gjør at vi klarer å mobilisere krefter når det trengs. Men ofte klarer vi ikke å slå av stressradaren når situasjonen er over. Vi er «på» hele tiden, og da kan stresset bli farlig.

For enkelte stoffskiftepasienter, som kan være spesielt sårbare overfor stress, er det viktig å forstå både hva som utløser responsen, og hva som bidrar til å skru den av. Slik kan man finne den best mulige balansen mellom på og av.

Lars Omdal er allmennlege ved Balderklinikken, stoffskifteekspert og medlem av faglig råd i Stoffskifteforbundet. Han har holdt flere foredrag om stress.

Omdal mener stress kan være en av de «indre» miljøfaktorene som gjør at en genetisk disponert person kan få stoffskiftesykdommer.

Hva er egentlig stress?

– Stress handler faktisk mer om hva som skjer i hjernen enn om ytre faktorer. Vi kan ha masse å gjøre, stramme tidsfrister og mange baller i luften, men så lenge vi har kontroll, en følelse av mestring og en reell mulighet til å spa unna det som kreves av oss, behøver det ikke å skape negativt, helseskadelig stress, forteller Omdal.

Han sier negativt stress oppstår når vi for eksempel føler at vi mister kontrollen, blir gående og kverne på problemstillinger, forblir i negative relasjoner eller er så overlesset at det blir umulig å komme i mål.

– Er vi i denne situasjonen for lenge, blir stresset permanent og dermed farlig. Det er sunt å mobilisere krefter i en gitt situasjon, men farlig når vi ikke klarer å skru av etterpå. En permanent tilstand av høygir skaper ubalanse i immunsystemet og energiomsetningen i kroppen, som igjen kan virke inn på stoffskiftet.

Hvor stor innvirkning har stress på at stoffskifteproblemer oppstår?

– Forskning viser at stress sannsynligvis er en faktor som kan være med på å utløse Graves’ sykdom, altså høyt stoffskifte. Mange av disse pasientene kan fortelle om stor stressbelastning i forkant av at de fikk det høye stoffskiftet. Stress kan trigge ubalansen i immunsystemet som får kjertelen til å overprodusere stoffskiftehormoner, og sykdommen oppstår ofte ganske raskt, opplyser Omdal.

Påfallende nok skaper det høye stoffskiftet enda mer stress i kroppen, påpeker han. Kroppen gires opp, man ikke får ikke landet og blir totalt utslitt. Når det gjelder lavt stoffskifte, vet vi mindre om hvilken betydning stress har som utløsende faktor, ifølge Omdal.

– Her kommer symptomene gjerne snikende over en lang periode, kanskje flere år, og det er vanskeligere å identifisere hva som ligger bak. Generelt kan vi si at kronisk stress kan destabilisere immunsystemet, slik at det ikke klarer å skille venn fra fiende. Det kan oppstå en autoimmun ubalanse i kroppen. Da fyrer immunsystemet løs på «venner», for eksempel skjoldkjertelen, og dermed oppstår en betennelse der. Stress forrykker balansen og skaper mer immunrelaterte problemer. Da er man inne i en ond sirkel.

I de fleste tilfellene av høyt og lavt stoffskifte ligger en autoimmun ubalanse i bunnen, sier Omdal. Han understreker samtidig at autoimmunitet er komplekst. Gener og en rekke miljøfaktorer spiller inn.

– En drøy stressperiode eller belastning kan for noen være det som bikker immunsystemet ut av balanse. Etter min erfaring virker det som mange pasienter med Graves’ som har fått permanent lavt stoffskifte eller behandling av det høye, fortsetter å ha en spesiell følsomhet for overgiring av stress- systemene. De kan bli ganske satt ut om det blir for mye.

Noen tåler tilsynelatende mye og andre lite – hvorfor det?

– Vi har helt klart forskjellig terskel for stress. Tenk deg at to mennesker blir vitne til en bilulykke. Den ene får en voldsom reaksjon som sitter i kroppen i flere dager. Den andre får en støkk, men rister det av seg og tenker at det gikk da tross alt bra.

For å prøve å forstå hvorfor vi reagerer så forskjellig, må vi helt tilbake til barnet i magen, sier Omdal.

– Et barn påvirkes av mors psyke under svangerskapet. Hvis mor er veldig stresset, kan fosteret til en viss grad fange det opp. Det «lærer» at livet utenfor er krevende, noe som former det senere stressresponsmønsteret. Barnets nervesystem får en lavere terskel for å reagere på stress. Men selv om man har med seg vonde opplevelser fra barndom og oppvekst, kan man klare seg veldig bra likevel, påpeker legen.

Å føle på trygghet og kjærlighet, ha gode mennesker rundt seg, feie bort skyldfølelse og få en emosjonell avstand til vonde opplevelser kan virke helende, sier han. Samtidig peker Omdal på kjønnsforskjeller i stressresponssystemene.

– Det ser ut til at kvinner er biologisk programmert til å være naturlig mer følsomme. Som mor skal hun ivareta barnets behov og må se mulige farer med en gang de dukker opp. For eksempel er kvinner bedre til å fange opp små bevegelser i sidesynet, mens menn er flinkere til å se målet som ligger 100 meter lenger fremme. Kvinnene tar altså inn mer enn menn fordi de er biologisk programmert til å reagere på farer for barnet. Kjønnshormonet østrogen virker trolig inn.

Omdal minner om at alle blir formet av opplevelser i livet.

– Et viktig poeng er sensitivisering.

Den faktoren som på et punkt i livet har utfordret stress-systemene våre for hardt, vil vi senere kunne reagere ekstra kraftig på om vi møter det igjen. Det kan være alt fra umenneskelig tidspress til psykisk vold fra en partner.

Kan man snu sykdomsutviklingen ved tidlig diagnostisering av autoimmun stoffskiftesykdom?

– Det finnes ikke så mye forskning på dette, så her finnes det ikke noe entydig svar. Skal man kunne påvirke forløpet, må man være svært tidlig ute, allerede når anti-TPO-verdiene begynner å stige ved Hashimotos tyreoiditt. Cellene i skjoldbruskkjertelen endrer seg og er selv med på å skape betennelse på et tidlig stadium.

Da har immunsystemet allerede fått blod på tann, som Omdal beskriver det.

– Betennelsen blir som en selvgående prosess som ruller videre. Du kan kanskje roe ned faktorene som destabiliserte immunsystemet i utgangspunktet, men snøballen kan fortsette å rulle likevel. Men du skal ikke se bort fra at hos noen pasienter kan det være mulig å snu utviklingen.

Kan stress påvirke effekten av stoffskiftemedisin?

– Kanskje noe. Levaxin inneholder T4, som må omdannes til T3 i kroppen for å bli aktivt. Omdannelsen kan blant annet bli påvirket av stressresponshormonet kortisol. Stresser man mye og ligger konstant i overkant på kortisol-nivåene sammenliknet med hva som er sunn balanse i kroppen, kan kroppen tendere til å slå på av-knappen mer.

I slike tilfeller dannes mer rT3, som står for revers T3.

– Det er en overlevelsesmekanisme evolusjonært sett. Når en organisme er under massivt stress, er det lurt å «spare» og skru ned stoffskiftet noen hakk for å komme seg gjennom de harde tidene.

Hvordan finner vi stressbalansen i en hektisk hverdag og med de ulike forutsetningene hver enkelt stoffskiftepasient har?

– Stoffskiftesykdom kan gjøre en person mer følsom for stress, så det er viktig å sortere ut hvordan livssituasjonen er. For oss leger, som skal prøve å finne ut årsaken til symptomer som for eksempel unormal tretthet, er det viktigste å ta seg tid til å snakke med og lytte til pasienten. Vi må se på livshistorien og hva som har formet stressrespons-systemene, avdekke mønstre, finne ut hva som utløser stresset, og hvordan han eller hun reagerer.

Omdal sier et typisk reaksjonsmønster er å være «tired, but wired», altså sliten, men urolig og i høygir.

– Pasienten føler at strikken er tøyd, men den trekker seg ikke sammen igjen og kan heller ikke tøyes. Det er som om strikken har mistet noe av elastisiteten sin. Vi prøver sammen å finne ut hva som er primærfaktoren bak energityveriet. Hvordan har stressbelastningen vært, og hvor lett skrur pasienten på og av stressradaren? Når vi har identifisert hva som er hva, kan vi begynne å jobbe med problemene.

Omdal sier målet er å gjenvinne stressrespons-elastisitet ved å rydde opp i indre og ytre faktorer etter beste evne. Stress spiller også en rolle når det gjelder medisinering for lavt stoffskifte.

– Spesielt vil for høy dosering føre til økt stressbelastning i kroppen. Over tid vil det være et bidrag til å overbelaste og utmatte stressrespons-systemene, på toppen av alt annet av stress som en pasient har i livet sitt.

Kan vi lære å endre stressresponsmønsteret?

– Ja, hjernen kan omprogrammeres, men det er et møysommelig arbeid, avhengig av hvor dypt det stikker. Går problemene helt tilbake til barndommen, kan det være vanskeligere å endre mønstre helt, men det er likevel mulig å påvirke i vesentlig grad. Man kan lære seg ulike kognitive teknikker for å finne av-knappen lettere.

Omdal sier avslapningsresponsen er essensiell for god hvile, søvn og restitusjon.

– Husk at dyp og rolig pust er en nøkkel til å nå inn til stressresponsen i hjernen og roe den ned. Yoga og meditasjon er veldig nyttig for mange. En teknikk som er mye forsket på, er mindfulness: oppmerksomhetstrening på norsk. Der øver man på å la tankene komme og deretter forsvinne igjen, og man er bevisst på pusten. Alt dette kan virke bra ved søvnproblemer.

For personer med vanskelige livs erfaringer fra barndom og oppvekst kan det være vanskelig å slappe ordentlig av og nesten umulig å komme skikkelig på plussiden energimessig, sier Omdal.

– Det vil være nødvendig å få hjelp til å bearbeide ting og prøve å få en viss avstand til de vonde tingene rent emosjonelt. For noen er psykologhjelp veldig nyttig, men noen ganger føler pasienten at det bare reaktiverer de vonde tingene uten at man kommer videre. Det finnes forskjellige tilnærminger og teknikker for traumebehandling, og pasienter er ulike når det gjelder hva som kan fungere. Det finnes ingen sikre fasiter, sier Omdal.

For pasienten er det essensielt å bli møtt med respekt av en empatisk og omsorgsfull terapeut, legger han til.

– Det burde etter min mening vært mye bedre utbygde tilbud i helsevesenet på dette viktige punktet, som faktisk gjelder så mange mennesker – både med og uten stoffskiftesykdom.

Omdal sier mange kvinner sliter med «flink pike»-syndromet og er svært utsatt for stress av den grunn.

– For all del: Liknende mekanismer gjelder for mange menn også. De stiller opp, sliter med å si nei, tøyer strikken og føler likevel at de aldri strekker til. De må lære seg en bedre prioritering av egne behov og skaffe seg egentid så godt det lar seg gjøre. Det innebærer blant annet å se på hvilke krav man stiller til seg selv: Hvor mye er det egentlig rimelig at man skal klare?

Slikt må jobbes aktivt med, understreker legen.

– Man kan prøve å slappe av så mye man orker, men det hjelper ikke hvis stresset blir sittende. Da fortsetter det å gjøre vondt. Og husk at et liv uten stress finnes ikke. Det er neppe ønskelig heller. Stress er en naturlig del av den menneskelige tilværelsen. Det handler om en sunn på-og-av balanse, og at vi prøver så godt vi kan å unngå kronisk oppregulerte stressresponser.