Mosjonsløperen Thea har høyt stoffskifte: «En evig treningsøkt, bare uten endorfiner»

LØPEDILLA: Den helfrelste mosjonsløperen beveger seg sakte men sikkert mot det store målet: Berlin-maraton i 2021. Men denne gangen er terrenget mer utfordrende, med høyt stoffskifte som en del av hennes nye hverdag. Foto: Privat.

Etter en periode med typiske symptomer på høyt stoffskifte, fikk løpeglade Thea Foss Bækkevold (40) en tung start på 2020 da hun fikk påvist Graves’ sykdom. Med favorittsangen «For evigt» av Volbeat på øret, beveger den helfrelste mosjonsløperen seg nå mot det store målet: Berlin-maraton i 2021.


Januar 2020 måtte nemlig Thea legge fra seg de fremtidige planene om å delta på lengre maratondistanser. Da måtte kroppen forholde seg til en annen følelse av å være på høygir. En følelse Thea beskriver som en evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

Ved høyt stoffskifte dannes det for høy produksjon av hormonet tyroksin i skjoldbruskkjertelen. For Thea var de typiske symptomene tilstedeværende. Makspuls og hjertebank selv på rolige turer, konstant tretthet, skjelvinger og varme. Selv i januar gikk hun rundt og svettet i tynn dongerijakke. Den magiske frihetsfølelsen hun fikk av å ta på seg løpeskoene og løpe hvor som helst ble satt på en lang pause. Nå er hun åpen om sin erfaring, slik at hun kan hjelpe de løpeglade som er i en liknende situasjon.

Helfrelst mosjonsløper

Vi beveger oss tilbake til 2012, da Thea mislikte løping, men hadde et mål om å komme seg gjennom en 5 kilometers etappe i Ringeriksmaraton. Før dette kunne hun aldri se for seg å utvikle en interesse for å løpe i fritiden.

– Jeg hatet egentlig løping, men ville gjøre det for svigerforeldrene mine som hvert år arrangerer familielag under stafetten.

Sakte men sikkert fikk Thea mestringsfølelsen på plass. Hun fikk, til sin store overraskelse, sansen for å løpe og ryddet plass til flere maratondistanser på timeplanen, både store og små lokale løp. Etter hvert satte hun seg flere mål samtidig som hun brukte Instagram som treningsdagbok. Hun beskriver følelsen hun får når hun løper som magisk:

– Det er en form for frihetsfølelse. Det å vite at jeg kan ta med meg løpeskoene mine og løpe hvor som helst er magisk. Når jeg løper, lader jeg opp og henter ny energi. Gjennom løpingen har jeg oppdaget hvor fint det faktisk er å være ute om vinteren også. Jeg har fått en ny forkjærlighet for årstidene rett og slett.

Hun husker særlig to arrangementer som skiller seg ut i løpearkivet. Halvmaraton under Oslomaraton i 2014 og Berlin Maraton året etter.

– Det at «lille» meg som hatet løping, nå løp disse distansene var ganske stort. Når jeg løp under Brandenburger Tor i Berlin og hadde kun 200 meter igjen av maraton distansen på 42195 meter, da trillet tårene.

Kræsjstart på 2020: – Kroppen sa stopp!
Fra å ha satt seg et mål til at 2020 skulle bli hennes beste løpeår, til at kroppen plutselig sa stopp, forstod Thea at slett ikke alt kan planlegges. I sitt blogginnlegg på «Runners World Norge», skriver hun blant annet at den største utfordringen var å tilrettelegge den nye hverdagen fra januar, som hun omtaler som en «kræsjstart på 2020». Da måtte kroppen forholde seg til en konstant følelse av å være på høygir. En evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

I januar ble nemlig planene snudd opp ned, da hun fikk prøveresultatene fra fastlegen. Hun fikk påvist Graves’ sykdom. Tap av muskelstyrke, skjelvinger, tretthet og hjertebank preget den nye hverdagen og svekket kondisjonen. Thea følte ikke hun kunne være den firebarnsmoren, kona, venninnen eller kollegaen hun ville være. Fra å ha masse energi og nyte frihetsfølelsen med rask bevegelse i kroppen til å bruke mer ufrivillig tid i sofaen, følte Thea seg fanget i sin egen kropp. Hverdagen ble dyster.

– Endokrinologen min frarådet all fysisk aktivitet fordi kroppen måtte hente seg inn, det var som den konstant var på treningstur, uten ønsket effekt. Det var ganske tungt. Etter jobb orket jeg dessuten ingenting. Hverdagene gikk med til å ligge på sofaen. Følte ikke jeg klarte å være den mammaen, kona, eller venninnen jeg normalt er og det skapte en relativ svart hverdag.

 Over halvveis ut i 2020, går Thea nå på faste symptomdempende medisiner og følger legens råd. Mosjonsløperen legger ikke skjul på at hun fremdeles står overfor daglige utfordringer med sykdommen og at hun har et stykke igjen å gå, men at hverdagen er enklere enn før. Nok energi til dans og glede med barna hjemme er blant annet det hun setter særlig pris på. Hun har fremdeles ikke funnet riktig medisinering, så mye faller mulig på plass når stoffskiftet er stabilt. Velviljen og pågangsmotet er likevel tilstedeværende, og Thea opplyser om at hun har tatt rolige steg fremover siden Norge stengte ned i mars.

– Jeg startet rolig med gåturer, og etterhvert som kroppen orket mer la jeg forsiktig ut på løpeturer og begynte smått med hjemmestyrke. Dette skjedde samtidig som Norge stengte ned. Jeg ble permittert fra min daværende jobb, så mulig det gjorde underverker for en sliten kropp. Nå jobber jeg hundre prosent og løper mindre enn før jeg fikk Graves, men jeg løper tross alt.

Nå forsøker hun å finne balansen mellom jobb, hverdag og trening. Det er særlig fokus kosthold og søvn i tillegg, som forhåpentligvis skal få henne opp i velfungerende form igjen.

Viktig med økt kunnskap og åpenhet: – Senk forventningene og gled deg over det du får til etter hvert.

Thea innrømmer at hun slet med å finne informasjon og åpne historier som hadde fokus på positivitet rundt Graves’ sykdom og stoffskifteproblematikk generelt. Selv mener hun at hun fant lite informasjon om høyt stoffskifte og trening etter at hun fikk påvist sykdommen i januar. Hun kjente også mange som slet med stoffskiftet, men det ble oppdaget sent. Derfor ønsker hun å spre kunnskap og håp til andre. Hennes råd til andre løpeglade i en tilsvarende situasjon er klar;

– Snakk med legen/ endokrinologen din og hør når det er anbefalt å starte opptreningen igjen. Høy puls skal man ikke kimse av. Fokuser på å få stoffskiftet under kontroll og ta det gradvis. Senk forventingene og gled deg over det du får til etterhvert. Nå skal jeg innrømme at dette ikke alltid er så lett, men det skader aldri å prøve.

Selv har Thea ingen planer om å legge de neste løpeeventyrene permanent på hylla. Her har hun satt seg konkrete mål for å komme på rett kjøl, men er bevisst på at motgang vil være en del av prosessen.

– Jeg drømmer om både 6 timers-løp og Berlin maraton neste år. Synes dog det er litt vanskelig. Som det har vært frem til nå har det vært litt ett steg frem, to tilbake. Når jeg trapper ned medisin, spretter stoffskiftet opp og jeg må roe litt ned. Er redd for at jeg ikke skal tåle belastningen det er å trene for så lange løp, men jeg gir meg ikke.

Stoffskifteforbundet heier på deg, Thea, og håper vi får se deg løpe til målstreken i neste års Berlin maraton.

Andre innlegg

Vikariat som journalist innen helse og stoffskifteproblematikk

Av Kristine Lone • 14. september 2026
Engasjementet frem til 12. oktober

Annas lange medisinreise

Av Lasse Jangaas • 11. september 2026
Anna Strand har prøvd det aller meste. Standardbehandling og ulike former for kombinasjonsbehandling, uten særlig god effekt mot det lave stoffskiftet. Etter mange år har hun omsider funnet det som fungerer best for henne. Tekst og foto: Lasse Jangås – Først fikk jeg Levaxin, men da ble jeg virkelig dårlig, begynner hun. Meldte seg etter barnefødsel Følelsen av sykdom kom etter at hun fødte sitt andre barn i 2001. – Jeg fikk anfall av slitenhet etter den fødselen. Jeg tror det var snakk om subklinisk hypotyreose den gangen. Hver høst etter 2001 fikk jeg perioder på noen uker med veldig slitenhet, hvor jeg ble sykmeldt. Legen trodde det var virus eller noe «som gikk», men når jeg ser tilbake på blodprøveresultatene fra den tiden, ser jeg at TSH er på vei opp, mens T4 er på vei ned i en ganske jevn kurve, sier hun. T3 ble ikke målt, ei heller anti -TPO – Men jeg var innenfor referanseområdene, så det ble ikke tatt tak i. Helt utkjørt Først i 2017 fikk hun diagnosen. – Jeg hadde ikke helt åpenbare tegn på sykdom, men husker godt at jeg begynte å trene styrke den våren, og at jeg utpå høsten begynte å oppleve melkesyre i muskulaturen og kort pust med én gang jeg satte i gang. Blodprøvene viste høy anti-TPO, og jeg fikk også astma – en annen sykdom som er en kronisk betennelse – på den tiden. Formen var ellers grei, Anna var ikke veldig syk. – Men jeg jeg ble uforholdsmessig sliten av mer enn normal belastning, som for eksempel lange fjell- eller sykkelturer. Sykere av Levaxin Det var da hun ble satt på Levaxin. Og opplevde å bli dårligere enn noen gang. – Jeg ble sykmeldt fra lærerjobben i 50 prosent resten av det skoleåret. Legen justerte dosene, både på grunnlag av blodprøveresultatene og hvordan jeg hadde det, men det hjalp lite. Jeg fikk også verk i musklene og var ofte så sliten at jeg måtte legge meg etter jobb. Jeg hvilte veldig mye på den tiden, sier 54-åringen. – Jeg er veldig kunnskapstørst som person, og leste meg opp. Jeg vet jo at vi responderer ulikt på behandlinger, at det som passer for noen ikke nødvendigvis passer for andre, og spurte derfor legen om jeg kunne få prøve kombinasjonsbehandling. Det var legen min imot, men aller nådigst fikk jeg prøve. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Løft en lege!

Av Mette Kaaby • 7. september 2026
Husker du komikeren Shabana Rehman som skapte nasjonal furore da hun løftet mulla Krekar? Da hun satte ham pent ned igjen på scenegulvet i Oslo, hadde hun forandret Norge. Jeg kommer tilbake til henne. Det er mange slags løft. Vi trenger et skikkelig kunnskapsløft blant fastleger på områdene diagnostisering og alternativer til standardbehandling, og bruk av flere biomarkører enn TSH. Slik det er nå er variasjonene i kunnskap for store, og konsekvensene for den enkelte pasient ikke akseptable. Selv om standardbehandling med levotyroksin på hypotyreose kan normalisere hormonnivåene, fortsetter mange pasienter å ha symptomer. Vi vet at samme behandling ikke fungerer på alle! Derfor bør legen heller ikke se seg blind på blodprøveresultatene alene, men lytte til hva pasienten selv opplever. Og disse pasientene bør få tilbud om en kompetent utredning og alternative behandlinger. De trenger å kunne fortsette livet sitt. Mange opplever å gå lenge uten diagnose. De får symptomer bagatellisert eller feilforklart av sin lege. Symptomer som søvnplager, nedstemthet, tretthet og hjernetåke forveksles med overgangsplager, livsendringer og depresjon. Kvinner som nettopp har født, får feilforklart dette som fødselsdepresjon. Muskel- og leddsmerter er vanlige årsaker til sykefravær. Hvor mange av disse skyldes stoffskiftsymptomer? Å stå alene i møtet med sin lege med de samme symptomene som gang etter gang blir bagatellisert, bortforklart eller møtt med en tom verktøykasse, er hardt og det er nedbrytende. Når dette foregår over år, opplever mange å miste arbeidsevne, og det gjør noe med ens livskvalitet, selvfølelse og trygghet. Med mer kunnskap kan fastleger legge opp standardiserte forløp for behandlingsalternativer. Kunnskap om kombinasjonsbehandling med både T4 og T3 eller T3 alene, bør være noe alle leger har. Ikke slik det er nå, hvor dette varierer enormt. Vi har tilstrekkelig forskning som viser at kombinasjonsbehandling både er trygt, og at det fungerer veldig effektivt for noen. Dette er altså ikke behandlinger som passer for alle, og vi vet ikke hvorfor det er slik. Men vi vet at det ikke er skadelig å forsøke. En god sideeffekt av kombinasjonsbehandling er at det kan redusere risiko for demens. Likevel vegrer mange fastleger seg. Alternativet for pasienten en høyst usikker jakt på en kompetent second opinion fra en annen lege, eller å åpne lommeboka for en privatlege med erfaring på feltet. Vi trenger fastleger som kan gjøre en vurdering av pasientens helhetlige situasjon, og som kan tilby en individuelt tilpasset behandling. Som har forståelse for mer sammensatte lidelser og for eksempel kan vurdere utmattelsestilstander. Utmattelse er blant de symptomene som ligger på topp når det gjelder sykefravær. Vi trenger fastleger som kan betrakte hypotyreose som en multisystemisk tilstand og vurderer den i forhold til andre sykdommer og symptomer (psykiske sykdommer, autoimmune og kardiologiske tilstander, mage/tarmsykdommer). Vi krever at alle allmennpraktikere skal ha en bred og oppdatert kompetanse på diagnostisering og behandling. Dette er ikke et ønske, men et krav. For sykefraværet er for høyt, og de personlige omkostningene for store, og mye av dette skyldes plager som er stoffskifterelatert. Hvorfor går kunnskapshevinga så tregt og hvor ligger motstanden? Vi er innforstått med at vitenskapelige, regulatoriske og helseøkonomiske prosesser tar tid. Men vi kan vanskelig beskyldes for å være utålmodige! Stoffskifteforbundet har i tiår etter tiår banket på Legeforeningens, Endokrinologisk forenings og Helsedirektoratets dør, og Skil (Senter for kvalitet i legetjenester), NEL (Norsk Elektronisk Legehåndbok), helseforetakene og utdanningsansvarlige. Vi har invitert oss selv inn til møter om behovet for mer kompetanse og anerkjennelse av behandlingsalternativer, men de store gjennomslagene lar vente på seg. Selv om vi viser til resultater fra kliniske studier, store studier og erfaringer fra andre nordiske land som kan underbygge pasientenes behov. Det er ikke nok. Vi har ennå ikke lykkes i å stå sammen om hva fastlegene skal tilby alle dem som fremdeles har symptomer. Og vi møter heller ingen iver etter å justere de faglige anbefalingene eller å gjøre medisin som kan virke for en mindre gruppe pasienter, lettere tilgjengelig. Hvis man er så uheldig at man fortsatt har symptomer når standardmedisin kommer til kort, så blir kunnskapen om andre behandlingsalternativer likevel ikke anerkjent og delt i tilstrekkelig grad. Dette skyldes at helsemyndighetens kriterier står i veien, og pasientenes individuelle erfaringer skyves bort. Uten at kriteriene tar høyde for kompleksiteten som hormonene setter i spill og de individuelle variasjonene, og man lytter til pasientene selv, så mister vi store helsegevinster. Symptomene vinner. Tilbake til Shabana Rehman. Da hun som kvinne løftet mulla Krekar i 2004, løftet hun ikke bare en selvhøytidelig mann, men hun utfordret makt og autoritet og skapte debatt om frihet og kultur.  Kanskje er det ikke bare et kunnskapsløft for fastleger vi trenger? Kanskje er det nødvendig at vi pirker i den faglige kulturen, makten og autoriteten som har etablert seg blant faglig ekspertise og beslutningstakere, og som lammer fastlegenes behov for økt kompetanse?
Se flere innlegg