Annas lange medisinreise

Anna Strand har prøvd det aller meste. Standardbehandling og ulike former for kombinasjonsbehandling, uten særlig god effekt mot det lave stoffskiftet. Etter mange år har hun omsider funnet det som fungerer best for henne.

 

Tekst og foto: Lasse Jangås

 

– Først fikk jeg Levaxin, men da ble jeg virkelig dårlig, begynner hun.

 

Meldte seg etter barnefødsel

Følelsen av sykdom kom etter at hun fødte sitt andre barn i 2001.

– Jeg fikk anfall av slitenhet etter den fødselen. Jeg tror det var snakk om subklinisk hypotyreose den gangen. Hver høst etter 2001 fikk jeg perioder på noen uker med veldig slitenhet, hvor jeg ble sykmeldt. Legen trodde det var virus eller noe «som gikk», men når jeg ser tilbake på blodprøveresultatene fra den tiden, ser jeg at TSH er på vei opp, mens T4 er på vei ned i en ganske jevn kurve, sier hun. T3 ble ikke målt, ei heller anti -TPO

– Men jeg var innenfor referanseområdene, så det ble ikke tatt tak i.

 

Helt utkjørt

Først i 2017 fikk hun diagnosen.

– Jeg hadde ikke helt åpenbare tegn på sykdom, men husker godt at jeg begynte å trene styrke den våren, og at jeg utpå høsten begynte å oppleve melkesyre i muskulaturen og kort pust med én gang jeg satte i gang. Blodprøvene viste høy anti-TPO, og jeg fikk også astma – en annen sykdom som er en kronisk betennelse – på den tiden.

Formen var ellers grei, Anna var ikke veldig syk.

– Men jeg jeg ble uforholdsmessig sliten av mer enn normal belastning, som for eksempel lange fjell- eller sykkelturer.

 

Sykere av Levaxin

Det var da hun ble satt på Levaxin. Og opplevde å bli dårligere enn noen gang.

– Jeg ble sykmeldt fra lærerjobben i 50 prosent resten av det skoleåret. Legen justerte dosene, både på grunnlag av blodprøveresultatene og hvordan jeg hadde det, men det hjalp lite. Jeg fikk også verk i musklene og var ofte så sliten at jeg måtte legge meg etter jobb. Jeg hvilte veldig mye på den tiden, sier 54-åringen.

– Jeg er veldig kunnskapstørst som person, og leste meg opp. Jeg vet jo at vi responderer ulikt på behandlinger, at det som passer for noen ikke nødvendigvis passer for andre, og spurte derfor legen om jeg kunne få prøve kombinasjonsbehandling. Det var legen min imot, men aller nådigst fikk jeg prøve.

 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Fastlegen ga opp

Heller ikke det gjorde henne noe særlig bedre. Fastlegen trodde derfor det var noe annet, i tillegg, som plaget Anna.

– Så hun sendte meg på stressmestringskurs og til psykomotorisk fysioterapi. Det var ikke noe galt med kurset eller behandlingen, men jeg følte ikke at jeg var i målgruppa, det var ikke stress som skapte problemer for meg.

Hun opplevde at legen hennes ga litt opp på det tidspunktet.

– Hun sa at «dette har jeg ikke lært om på doktorskolen, så du får heller gå hjem og spise noe godt til middag». Det var nok med litt glimt i øyet, men det var tydelig at hun ikke hadde mer å tilby da.

Anna ba derfor om en henvisning til endokrinolog.

– Fastlegen ga meg også en fibromyalgi-diagnose fordi jeg hadde verk i musklene etter at jeg begynte med Levaxin. Så fikk jeg time hos en endokrinolog. Han ville at jeg skulle gå tilbake til bare Levaxin, uten hell. Det hadde jeg jo prøvd før. Så ble det kombinasjon med Liotyronin igjen, som heller ikke fungerte. Han sa at verdiene mine var «greie», og konkluderte da med at det måtte være noe annet som plaget meg. Jeg følte meg så liten da, sier hun.

– Så liten og ubetydelig følte jeg meg at jeg begynte å grue meg voldsomt til timene med ham. Til den siste timen gruet jeg meg så veldig og hadde så høy puls, at han foretok EKG-måling på meg...

 

Prøvde tyroider

I denne perioden – i 2018 – var Anna i kontakt med en bekjent som opplevde god effekt av tyroider (NDT). Hun oppsøkte derfor legen som hadde gitt sin bekjente tyroid-behandling.

– Jeg gikk da en kort periode på kombinasjonen Levaxin og tyroider, som ikke fungerte, og gikk så over til bare tyroider. Jeg ble noe bedre, men var langt fra bra. Jeg har ført symptomdagbok siden 2018, og ser at det var en berg-og-dalbanetilværelse gjennom de fire årene jeg gikk på bare tyroider, sier hun.

Legen hun brukte da måtte av ulike årsaker kutte ned på pasientlistene sine, og plutselig sto hun uten behandlende lege. Tilfeldigvis leste hun i Thyra-magasinet om studien Betty Ann Bjerkreim og Erik Fink Eriksen hadde gjennomført på behandling med bare Liotyronin for pasienter som ikke kom i mål med Levaxin.

– Jeg fikk henvisning til spesialistsenteret hvor Fink Eriksen jobbet, men han var da i ferd med å gå av med pensjon, og jeg fikk en annen endokrinolog. Jeg fikk inntrykk av at hun var noe tilbakeholden med å behandle hypotyreose med bare Liotyronin, men jeg fikk lov til å sette i gang. Det var også viktig for denne legen at jeg var innforstått med at behandlingen er eksperimentell.

 

Bare Liotyronin

I januar 2024 begynte hun den nye behandlingen – bare Liotyronin.

– Det tok litt tid før det gikk seg til, men dette er det beste jeg har prøvd, sier Anna Strand.

– Jeg er ikke 100 prosent bra, men bedre enn jeg har vært på veldig mange år. Og jeg blir stadig klokere på hvordan medisinen fungerer og hvordan jeg fungerer.

– Ikke 100 prosent, sier du, men hvor bra er du?

– Kanskje 70 prosent nå, hvis jeg skal anslå. Jeg har jo også hatt plager i forbindelse med overgangsalder, og det kan hende at noe av det jeg har opplevd kan knyttes til det også. Overgangsalderen er jo enda en sånn kvinnegreie som det ikke har vært snakket så mye om, og det er vanskelig å vite hva som er hva når gjelder symptomer.

– Og nå har jeg faktisk et liv ved siden av jobben også.

– Men det er trist at du ikke blir helt frisk, da?

– Det kan du si. Men jeg har nå hatt dette så lenge, at jeg har slått meg til ro med at det er slik. Det går fint, sier hun.

– Og det er så mange andre som har det mye verre enn meg.


Andre innlegg

Søvn og hukommelse kan påvirkes

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi

Kirurgi er ikke eneste alternativ mot knuter

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.

Oda ble kritisk stoffskiftesyk etter barnefødsel

Av Lasse Jangaas • 12. oktober 2026
– Jeg lå i senga og lette etter grunner til å stå opp eller fortsette livet. Det eneste som greide å få meg opp, var at jeg ikke kunne etterlate samboeren min alene. Tekst og foto: Lasse Jangås Oda Amalie Bakkalia havnet på et mørkt og fryktelig sted etter å ha født sitt første barn i 2024. Først etter seks måneder i mørket var det en psykolog som spurte: – Du har sjekket stoffskiftet ditt? Det hadde hun ikke. Alle trodde det dreide seg om en fødselsdepresjon, og ingen fortalte Oda at den dype depresjonen kunne skyldes stoffskiftesykdom. – Fødselen var i seg selv ganske krevende, både for datteren min og meg. Hun ble forløst med vakuum, 5-6 drag, og fikk en smertefull skade på nakken sin, forteller Oda. – Skaden oppdaget vi egentlig ved at ammingen ble problematisk og at jeg fikk store, åpne sår på brystet. Oda oppsøkte derfor helsestasjonen for å få undersøkt hva som var galt i datterens nakke. – Da fikk vi vite at hun i forbindelse med forløsningen hadde fått avrevne muskelfibre i den skrå halsmuskelen, som hadde resultert i tilstanden muskulær torticollis. Torticollis er en feilstilling av nakken, som vises ved at hodet er vridd eller bøyd til den ene siden, mens haken ofte peker mot motsatt side. – Vi måtte trille ned til helsestasjonen minst tre ganger i uka for behandling, og hun skrek mye i denne perioden, både fordi hun hadde vondt og fordi hun var sulten. Det var veldig krevende for meg å stå i det at hun hadde det så vondt, minnes Oda. Samtidig ble hun omhyllet av et mørke hun aldri hadde opplevd tidligere. – Jeg merket jo helt siden fra fødselen at ting ikke var helt som det skulle psykisk, for min del. Det var en kaotisk periode, alt føltes veldig tomt, jeg var fryktelig sliten og hadde mange mørke tanker, sier hun. Det var da hun lurte på om det var noen vits i å fortsette livet. (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Se flere innlegg