– Legen gjorde meg stoffskiftesyk

Mange med stoffskiftesykdom har slitt med at fastlegen ikke fant diagnosen. For Karen Lucy Spangen var det omvendt: - Jeg fikk sykdommen av legen, sier hun.


Mandag i Østfold, men rundt bordet er stemningen god, tross alt. I kveld skinner sola på vakre Sellebakk øst i Fredrikstad. Den sniker seg også inn gjennom vinduene i Frivilligsentralens lokaler og treffer buketten kvinner som sitter her med pensler, maling, glitter og fjær – og sine egne, unike historier.

Her har Østfold lokallag i Stoffskifteforbundet likepersonstreff, med innlagt workshop foran den internasjonale Stoffskiftedagen 25. mai.

De frammøtte har sommerfugler å dekorere, venner å treffe og historier å dele.

– Å være med her har gitt meg så mye glede og fyll, sier én av dem, før alle bryter ut i latter.

– ÅNEI!! Jeg mente PÅfyll!!!!


Nedslående møte med legen

Allerede ved møtets begynnelse har fire meldt seg til tjeneste på stand under Stoffskiftedagen. Og alle bidrar etter beste evne for å skape blest om stoffskiftesykdom ved hjelp av sommerfuglene som både skal pynte opp og gi noen svar til de som ikke vet så mye.

– Det er mange som ikke vet noe særlig om stoffskiftesykdom.

Det fikk Unni Forsberg merke da hun oppsøkte sin daværende lege for mange år siden. Hun var svært aktiv i hverdagen, men begynte plutselig å legge på seg. Unni hadde også stoffskiftesykdom i familien.

– Men legen avfeide det med å si at jeg «nok var glad i feite sauser», sier hun.

– Og han fulgte opp med å hevde at jeg vel var klar over at de fine fruene på vestkanten i Oslo brukte Levaxin som slankemiddel.



Medlemmer i Østfold lokallag på sommerfugl-workshop i Fredrikstad.


Hadde ingen problemer

Bedre gikk det ikke for Karen Lucy Spangen.

– Jeg var hos legen på en «helsjekk» i år 2000, uten at det var noe galt med meg. Jeg følte meg i god form, men vikarlegen mente noe annet. Jeg fikk et brev etter legebesøket med beskjed om at jeg hadde lavt stoffskifte og måtte begynne med medisiner, sier hun.

– Men du hadde ingen problemer?

– Nei, det var det tydeligvis legen som hadde.

Bivirkningene av medisinen var sterke, og hun gikk i mange år med mye smerte og plager som følge av Levaxinen.

– I tillegg til smertene, ble jeg helt utmattet av medisinene, men da jeg kom til legen med plagene, fikk jeg beskjed om at «gamle mennesker har vondter».

 

Kostet dyrt

Først etter 16 år ble hun hørt. Da fikk hun prøve Armour Thyroid.

– Det endret alt for meg. Jeg fikk et nytt liv, sier Lucy, som ufattelig nok er 82.

I august 2023 fikk hun en ny overraskende beskjed. Et prosjekt ble satt i gang, og gamle prøver ble gjennomgått på nytt.

– To endokrinologer, uavhengig av hverandre, så på prøvesvarene fra den gangen, og begge sier at jeg ikke hadde lavt stoffskifte. Men medisinene jeg har tatt i alle disse årene har tørket inn skjoldbruskkjertelen min og gjort den bitte-bitteliten.

Like etter at hun fikk beskjeden, begynte hun nedtrappingen av medisinene.

– Men siden kjertelen min nå er så skadet, kunne jeg ikke trappe så langt ned. Jeg må fortsatt ta medisiner, sier hun.

Feilbehandlingen har kostet henne dyrt, på flere måter.

– Jeg har kjøpt Armour for over 70.000 kroner. Og livskvaliteten min har vært sterkt redusert siden år 2000.



Feirer 25-årsjubileum

På den andre siden av bordet sitter Jorunn Holmen Olsen. Hun startet dette lokallaget for 25 år siden, og hun sitter fortsatt i styret, nå som kasserer. Jorunn har hørt mange vonde historier i løpet av de siste 25 årene.

– For eksempel kom det en dame innom på et møte for noen år siden som hadde blitt veldig stoffskiftesyk. Hun ble sykere og sykere, men fikk ingen hjelp, og til slutt ble hun lagt inn på et psykiatrisk sykehus. Da flyttet mannen hennes til utlandet med barna og hun satt igjen alene. En fryktelig historie, sier Jorunn Holmen Olsen.

Men det finnes også et hav av gode historier. Fine møter med flotte mennesker, spennende arrangementer, turer, varige vennskap og et lokallag som har vokst kraftig.

I dag har lokallaget over 450 medlemmer.

 

Håper noen kan bidra

Etter 25 år i styret håper hun nå at yngre krefter kan overta.

– Vi er flere som har ønsket avløsning en god stund nå, men foreløpig har vi ikke fått noen til å overta for oss. Og vi kan jo ikke legge ned, sier 75-åringen.

– Vi har jobbet så mye for dette – det er jo veldig givende å kunne hjelpe andre, og disse årene har gitt meg så mye.

– Hvordan startet dette for deg?

– For min egen del begynte det med at jeg ble mer og mer sliten, og til slutt utmattet. Jeg orket ikke noen ting lenger. Jeg er bondejente og har alltid vært ganske sterk, men så døde moren min av kreft og samtidig fikk sønnen min diabetes i en alder av 6-7 år. Det ble ganske mye for meg, og i starten tenkte jeg at dette sikkert var grunnen til at jeg var utmattet, sier hun.


Syk i mange år

Men tiden gikk og Jorunn ble ikke bedre. Til slutt oppsøkte hun fastlegen.

– Legen min mente at jeg ikke var syk, bare sliten og lei meg. Så da gikk jeg med dette i årevis, tunge år, mens jeg skulle ta vare på en kronisk syk sønn og samtidig ikke var frisk selv. Diabetesbehandlingen var jo ikke som i dag; det var gammeldagse sprøyter som måtte trekkes opp med insulin fra flaske og sprøytene måtte kokes etter bruk. Til å begynne med hadde vi heller ikke apparat til å måle blodsukkerverdi, det måtte gjøres på sykehus eller legekontor. Og vi måtte være veldig påpasselig med maten. Min mann og jeg sov ikke en hel natt på mange år, for ved føling og for lavt blodsukker kan man dø, og for høyt er heller ikke bra på sikt. Selvfølgelig var jeg bekymret.

Etter mange tøffe år der hun stadig ble dårligere, tok hun mot til seg og bestilte time på Volvat Medisinske Senter.

- Der tok de prøver og jeg fant omsider ut at jeg hadde lavt stoffskifte.

 

Hva i all verden er dette?

Jorunn visste ingenting om sykdommen hun hadde fått, og prøvde å skaffe seg kunnskap. Heldigvis hadde hun fått medisiner, og et års tid etter at hun startet med Levaxin hørte hun tilfeldigvis på radioen.

– Der ble en fra Stoffskifteforbundet intervjuet, og det var jo veldig interessant. Så jeg ringte til forbundet for å høre om det kanskje kunne være flere i Fredrikstad-området som hadde stoffskifteproblemer. Jeg visste jo ikke hvor mange som har dette, smiler hun.

– Forbundet kunne jo ikke gi meg noen telefonnumre, men de lovte å ringe de medlemmene som bodde i mitt område for å høre om det var greit at jeg tok kontakt. Så ringte de tilbake og ga meg kontaktinformasjon til noen andre stoffskiftesyke i nærheten. Jeg ringte dem, og raskt var vi tre som møttes jevnlig. Vi ville invitere flere til å møtes, og hengte opp lapper på kjøpesentre og lyktestolper i området, husker hun.

– Til det første møtet kom det 15-16 stykker, og da var vi i gang. Det viste seg å være et lokallag i Indre Østfold, et godt stykke unna her, så vi fikk navnet «Fredrikstad og omegn lokallag». Det var virkelig gull verdt for oss å kunne møte likesinnede. Og bare det å få en endokrinolog til å holde et foredrag var ren lykke for oss.



Skrev til Per Egil Hegge

– Dette var også på den tiden Per Egil Hegge skrev boka si om stoffskiftesykdom, så jeg skrev til ham for å høre om han kunne komme til oss og si noen ord. Og han var fantastisk hyggelig! Han kom for å holde et foredrag for oss, uten å ta seg betalt. Vi hadde akkurat fått penger fra forbundet i Oslo – 2000 kroner – og kunne dermed annonsere i avisa. Det endte med fullt hus i en gymsal i Lisleby, minnes Jorunn.

 

Jubileum til høsten

Hegge, som gikk bort i vinter, kom flere ganger tilbake til Østfold og deres arrangementer.

– Etter hvert ble Indre Østfold lokallag lagt ned, og vi fikk da navnet Østfold lokallag, som vi fortsatt har. Og vi har hatt stormøter med massevis av folk, vi har vært på turer og vi arrangerer ofte likepersonsmøter og møter med interessante foredrag.

I år er det 25 år siden oppstarten, og jubileet til høsten skal markeres med møte, foredragsholder og en middag. Jorunn er nå den eneste av de tre initiativtakerne som fortsatt er med.

– Under tidligere jubileer har det kommet mange mennesker, og vi håper på det denne gangen også, sier hun.


Godt for selvfølelsen

De fleste av de frammøtte her i kveld har stilt opp og gjort en stor innsats i lokallaget over mange år. De har vært styremedlemmer, hjulpet til med arrangementer og engasjert seg for saken og de stoffskiftesyke i regionen sin.

– Det har vært så givende å være med, og det er det fortsatt, sier alle.

– Det å møte andre i samme situasjon betyr så mye, og da vi begynte, kunne jo legene så veldig lite om stoffskiftesykdom. I tillegg er det jo også så hyggelige folk her!

Jorunn Holmen Olsen beskriver betydningen slik:

– Jeg husker godt da sønnen min ble konfirmert, og jeg var helt utslitt. Jeg satte meg på et rom hjemme og lurte på om gjestene ikke skulle gå snart. Dette er ting du ikke så lett kan forklare ei venninne som ikke har denne sykdommen. Med det å kunne møte noen her, som vet hva du snakker om og som forstår, det betyr mye. Det at du ikke er alene om det, det gjør noe med selvfølelsen.


Strålende resultat

Kvelden nærmer seg natt nå. Sola har lagt seg allerede, kaffe, twist og pizza er fortært, latteren har sittet løst og deltakerne er sånn passe fornøyd med hva de har fått til med sommerfuglene.

For de fleste er det en stund siden de klipte og malte, og limet klistrer fortsatt fingrene sammen, litt maling har smittet over på hendene, men alle har med seg en hyggelig kveld i bagasjen på vei hjem. Pluss litt glitter som har festet seg i ansikt og i hår.

I kveld skinner disse damene litt ekstra.


Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle
Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.
Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg