– Legen gjorde meg stoffskiftesyk

26. april 2024

Mange med stoffskiftesykdom har slitt med at fastlegen ikke fant diagnosen. For Karen Lucy Spangen var det omvendt: - Jeg fikk sykdommen av legen, sier hun.


Mandag i Østfold, men rundt bordet er stemningen god, tross alt. I kveld skinner sola på vakre Sellebakk øst i Fredrikstad. Den sniker seg også inn gjennom vinduene i Frivilligsentralens lokaler og treffer buketten kvinner som sitter her med pensler, maling, glitter og fjær – og sine egne, unike historier.

Her har Østfold lokallag i Stoffskifteforbundet likepersonstreff, med innlagt workshop foran den internasjonale Stoffskiftedagen 25. mai.

De frammøtte har sommerfugler å dekorere, venner å treffe og historier å dele.

– Å være med her har gitt meg så mye glede og fyll, sier én av dem, før alle bryter ut i latter.

– ÅNEI!! Jeg mente PÅfyll!!!!


Nedslående møte med legen

Allerede ved møtets begynnelse har fire meldt seg til tjeneste på stand under Stoffskiftedagen. Og alle bidrar etter beste evne for å skape blest om stoffskiftesykdom ved hjelp av sommerfuglene som både skal pynte opp og gi noen svar til de som ikke vet så mye.

– Det er mange som ikke vet noe særlig om stoffskiftesykdom.

Det fikk Unni Forsberg merke da hun oppsøkte sin daværende lege for mange år siden. Hun var svært aktiv i hverdagen, men begynte plutselig å legge på seg. Unni hadde også stoffskiftesykdom i familien.

– Men legen avfeide det med å si at jeg «nok var glad i feite sauser», sier hun.

– Og han fulgte opp med å hevde at jeg vel var klar over at de fine fruene på vestkanten i Oslo brukte Levaxin som slankemiddel.



Medlemmer i Østfold lokallag på sommerfugl-workshop i Fredrikstad.


Hadde ingen problemer

Bedre gikk det ikke for Karen Lucy Spangen.

– Jeg var hos legen på en «helsjekk» i år 2000, uten at det var noe galt med meg. Jeg følte meg i god form, men vikarlegen mente noe annet. Jeg fikk et brev etter legebesøket med beskjed om at jeg hadde lavt stoffskifte og måtte begynne med medisiner, sier hun.

– Men du hadde ingen problemer?

– Nei, det var det tydeligvis legen som hadde.

Bivirkningene av medisinen var sterke, og hun gikk i mange år med mye smerte og plager som følge av Levaxinen.

– I tillegg til smertene, ble jeg helt utmattet av medisinene, men da jeg kom til legen med plagene, fikk jeg beskjed om at «gamle mennesker har vondter».

 

Kostet dyrt

Først etter 16 år ble hun hørt. Da fikk hun prøve Armour Thyroid.

– Det endret alt for meg. Jeg fikk et nytt liv, sier Lucy, som ufattelig nok er 82.

I august 2023 fikk hun en ny overraskende beskjed. Et prosjekt ble satt i gang, og gamle prøver ble gjennomgått på nytt.

– To endokrinologer, uavhengig av hverandre, så på prøvesvarene fra den gangen, og begge sier at jeg ikke hadde lavt stoffskifte. Men medisinene jeg har tatt i alle disse årene har tørket inn skjoldbruskkjertelen min og gjort den bitte-bitteliten.

Like etter at hun fikk beskjeden, begynte hun nedtrappingen av medisinene.

– Men siden kjertelen min nå er så skadet, kunne jeg ikke trappe så langt ned. Jeg må fortsatt ta medisiner, sier hun.

Feilbehandlingen har kostet henne dyrt, på flere måter.

– Jeg har kjøpt Armour for over 70.000 kroner. Og livskvaliteten min har vært sterkt redusert siden år 2000.



Feirer 25-årsjubileum

På den andre siden av bordet sitter Jorunn Holmen Olsen. Hun startet dette lokallaget for 25 år siden, og hun sitter fortsatt i styret, nå som kasserer. Jorunn har hørt mange vonde historier i løpet av de siste 25 årene.

– For eksempel kom det en dame innom på et møte for noen år siden som hadde blitt veldig stoffskiftesyk. Hun ble sykere og sykere, men fikk ingen hjelp, og til slutt ble hun lagt inn på et psykiatrisk sykehus. Da flyttet mannen hennes til utlandet med barna og hun satt igjen alene. En fryktelig historie, sier Jorunn Holmen Olsen.

Men det finnes også et hav av gode historier. Fine møter med flotte mennesker, spennende arrangementer, turer, varige vennskap og et lokallag som har vokst kraftig.

I dag har lokallaget over 450 medlemmer.

 

Håper noen kan bidra

Etter 25 år i styret håper hun nå at yngre krefter kan overta.

– Vi er flere som har ønsket avløsning en god stund nå, men foreløpig har vi ikke fått noen til å overta for oss. Og vi kan jo ikke legge ned, sier 75-åringen.

– Vi har jobbet så mye for dette – det er jo veldig givende å kunne hjelpe andre, og disse årene har gitt meg så mye.

– Hvordan startet dette for deg?

– For min egen del begynte det med at jeg ble mer og mer sliten, og til slutt utmattet. Jeg orket ikke noen ting lenger. Jeg er bondejente og har alltid vært ganske sterk, men så døde moren min av kreft og samtidig fikk sønnen min diabetes i en alder av 6-7 år. Det ble ganske mye for meg, og i starten tenkte jeg at dette sikkert var grunnen til at jeg var utmattet, sier hun.


Syk i mange år

Men tiden gikk og Jorunn ble ikke bedre. Til slutt oppsøkte hun fastlegen.

– Legen min mente at jeg ikke var syk, bare sliten og lei meg. Så da gikk jeg med dette i årevis, tunge år, mens jeg skulle ta vare på en kronisk syk sønn og samtidig ikke var frisk selv. Diabetesbehandlingen var jo ikke som i dag; det var gammeldagse sprøyter som måtte trekkes opp med insulin fra flaske og sprøytene måtte kokes etter bruk. Til å begynne med hadde vi heller ikke apparat til å måle blodsukkerverdi, det måtte gjøres på sykehus eller legekontor. Og vi måtte være veldig påpasselig med maten. Min mann og jeg sov ikke en hel natt på mange år, for ved føling og for lavt blodsukker kan man dø, og for høyt er heller ikke bra på sikt. Selvfølgelig var jeg bekymret.

Etter mange tøffe år der hun stadig ble dårligere, tok hun mot til seg og bestilte time på Volvat Medisinske Senter.

- Der tok de prøver og jeg fant omsider ut at jeg hadde lavt stoffskifte.

 

Hva i all verden er dette?

Jorunn visste ingenting om sykdommen hun hadde fått, og prøvde å skaffe seg kunnskap. Heldigvis hadde hun fått medisiner, og et års tid etter at hun startet med Levaxin hørte hun tilfeldigvis på radioen.

– Der ble en fra Stoffskifteforbundet intervjuet, og det var jo veldig interessant. Så jeg ringte til forbundet for å høre om det kanskje kunne være flere i Fredrikstad-området som hadde stoffskifteproblemer. Jeg visste jo ikke hvor mange som har dette, smiler hun.

– Forbundet kunne jo ikke gi meg noen telefonnumre, men de lovte å ringe de medlemmene som bodde i mitt område for å høre om det var greit at jeg tok kontakt. Så ringte de tilbake og ga meg kontaktinformasjon til noen andre stoffskiftesyke i nærheten. Jeg ringte dem, og raskt var vi tre som møttes jevnlig. Vi ville invitere flere til å møtes, og hengte opp lapper på kjøpesentre og lyktestolper i området, husker hun.

– Til det første møtet kom det 15-16 stykker, og da var vi i gang. Det viste seg å være et lokallag i Indre Østfold, et godt stykke unna her, så vi fikk navnet «Fredrikstad og omegn lokallag». Det var virkelig gull verdt for oss å kunne møte likesinnede. Og bare det å få en endokrinolog til å holde et foredrag var ren lykke for oss.



Skrev til Per Egil Hegge

– Dette var også på den tiden Per Egil Hegge skrev boka si om stoffskiftesykdom, så jeg skrev til ham for å høre om han kunne komme til oss og si noen ord. Og han var fantastisk hyggelig! Han kom for å holde et foredrag for oss, uten å ta seg betalt. Vi hadde akkurat fått penger fra forbundet i Oslo – 2000 kroner – og kunne dermed annonsere i avisa. Det endte med fullt hus i en gymsal i Lisleby, minnes Jorunn.

 

Jubileum til høsten

Hegge, som gikk bort i vinter, kom flere ganger tilbake til Østfold og deres arrangementer.

– Etter hvert ble Indre Østfold lokallag lagt ned, og vi fikk da navnet Østfold lokallag, som vi fortsatt har. Og vi har hatt stormøter med massevis av folk, vi har vært på turer og vi arrangerer ofte likepersonsmøter og møter med interessante foredrag.

I år er det 25 år siden oppstarten, og jubileet til høsten skal markeres med møte, foredragsholder og en middag. Jorunn er nå den eneste av de tre initiativtakerne som fortsatt er med.

– Under tidligere jubileer har det kommet mange mennesker, og vi håper på det denne gangen også, sier hun.


Godt for selvfølelsen

De fleste av de frammøtte her i kveld har stilt opp og gjort en stor innsats i lokallaget over mange år. De har vært styremedlemmer, hjulpet til med arrangementer og engasjert seg for saken og de stoffskiftesyke i regionen sin.

– Det har vært så givende å være med, og det er det fortsatt, sier alle.

– Det å møte andre i samme situasjon betyr så mye, og da vi begynte, kunne jo legene så veldig lite om stoffskiftesykdom. I tillegg er det jo også så hyggelige folk her!

Jorunn Holmen Olsen beskriver betydningen slik:

– Jeg husker godt da sønnen min ble konfirmert, og jeg var helt utslitt. Jeg satte meg på et rom hjemme og lurte på om gjestene ikke skulle gå snart. Dette er ting du ikke så lett kan forklare ei venninne som ikke har denne sykdommen. Med det å kunne møte noen her, som vet hva du snakker om og som forstår, det betyr mye. Det at du ikke er alene om det, det gjør noe med selvfølelsen.


Strålende resultat

Kvelden nærmer seg natt nå. Sola har lagt seg allerede, kaffe, twist og pizza er fortært, latteren har sittet løst og deltakerne er sånn passe fornøyd med hva de har fått til med sommerfuglene.

For de fleste er det en stund siden de klipte og malte, og limet klistrer fortsatt fingrene sammen, litt maling har smittet over på hendene, men alle har med seg en hyggelig kveld i bagasjen på vei hjem. Pluss litt glitter som har festet seg i ansikt og i hår.

I kveld skinner disse damene litt ekstra.


Andre innlegg

Av Lasse Jangaas 13. april 2026
– Ta deg ei natt på hotell for å sove ut, foreslo fastlegen da Karianne var utkjørt. Så viste det seg at hun hadde en TSH på over 150. Tekst og foto: Lasse Jangås – Jeg var heldig som opplevde en drøm av et svangerskap. Fødselen var riktignok tøff, men jeg hentet meg ganske fort inn etterpå, sier Karianne Andreassen (32) fra Tromsø. Gradvis forverring Hun er profesjonell danser, utdannet ved London Studio Centre i England, og jobbet i England og Skottland i flere år før hun i 2019 flyttet til Oslo. – Albert ble født i juni i 2024, og i løpet av seinsommeren og tidlig på høsten begynte jeg å få energien tilbake. Jeg gledet meg til å reise på turné med en soloforestilling i november, minnes hun. Men slik skulle det ikke gå. – Jeg ble mer og mer sliten utover høsten, og måtte etter hvert sove med Albert hver gang han trengte en lur. Men det utviklet seg så gradvis at det ikke var så lett å merke fra dag til dag. I jula reiste hun hjem til Tromsø, og familien reagerte umiddelbart på hvordan Karianne så ut. – Søsteren min jobber i helsevesenet og spurte med én gang om jeg var syk. Og når jeg ser på bilder av meg fra den jula, kjenner jeg meg nesten ikke igjen. Jeg var veldig pløsete og hoven i ansiktet. Klarte ikke å gå til legen Etter at hun kom tilbake til Oslo på nyåret i fjor ble det bare verre. – Jeg orket omtrent ingenting, ville bare sove. Jeg hadde bestilt legetime, men da dagen kom, ringte jeg for å avbestille. Jeg orket ikke, tenkte det var bedre at jeg brukte den tida på å sove, sier hun. Det skulle dessverre bli enda verre. – Noen uker senere fikk jeg et voldsomt panikkanfall, hvor jeg gråt og hikstet og ikke klarte å snakke. I denne perioden følte hun seg også alene. De andre i barselgruppa hennes sa at det nok kom til å bli bedre. – Men det gjorde det jo ikke. Og jeg følte på en skam over at jeg var den eneste som ikke fikk det til. De andre tok med seg barna på babysvømming og andre aktiviteter, men jeg hadde ikke en sjanse til å delta på sånt. Jeg orket rett og slett ikke. Karianne reiste i stedet tilbake til Tromsø. Familien reagerte igjen på formen hennes og søsteren hennes ga henne et skjema hun kunne fylle ut for å se om hun kanskje led av fødselsdepresjon. – Da var det ganske ille fatt med meg. Jeg var så sliten at jeg måtte bytte hånd mens jeg pusset tennene. Og fødselspermisjonen nærmet meg slutten. Jeg skulle snart begynne å jobbe igjen, med to krevende forestillinger om dagen... (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Av Lasse Jangaas 26. mars 2026
Kunstig intelligens (KI) har allerede gjort sitt inntog i helsesektoren. En ny studie viser at KI-assistert ultralyd også kan øke presisjonen ved diagnostisering og skille mellom god- og ondartede knuter på skjoldbruskkjertelen. Forskerne analyserte data fra 28 studier med til sammen over 130.000 pasienter og mer enn 150.000 skjoldbruskkjertelknuter, og resultatene viser at KI-systemer har høy diagnostisk nøyaktighet når det gjelder å skille mellom godartede og ondartede knuter. Sensitivitet (evne til å oppdage sykdom): ca. 89 % Spesifisitet (evne til å utelukke sykdom): ca. 84 % Dette betyr at teknologien i stor grad klarer å identifisere både de som faktisk har kreft og de som ikke har det. Bedre analyse av medisinske bilder KI-systemene analyserer ultralydbilder av skjoldbruskkjertelen, og særlig såkalte dyp-læringsmodeller (deep learning) utmerker seg, fordi de kan oppdage komplekse mønstre i bildene som kan være vanskelige å se for det menneskelige øyet. I motsetning til tradisjonelle metoder, som er avhengige av forhåndsdefinerte kriterier og subjektive vurderinger, lærer disse modellene direkte fra store datamengder. Dette gjør dem bedre egnet til å håndtere komplekse og nyanserte medisinske data. Studien tyder på at KI-verktøyene fungerer spesielt godt for pasienter over 50 år, kvinner og på knuter som er under 20 mm i diameter. Kan redusere unødvendige inngrep Denne forbedringen i diagnostikk også kan bidra til å redusere overbehandling. Oppdagelse av knuter på skjoldbruskkjertelen øker i omfang med bedre verktøy, og i dag oppdages mange små knuter som kanskje aldri ville utviklet seg til alvorlig sykdom. Ved hjelp av KI kan leger i større grad unngå unødvendige biopsier og operasjoner, og følge enkelte pasienter med aktiv overvåking i stedet for behandling. Fortsatt utfordringer Selv om resultatene er lovende, peker forskerne på flere store utfordringer: Studiene varierer mye i kvalitet og metode. De ulike KI-modellene varierer i presisjonsnivå. KI-systemer må fortsatt kvalitetssikres og brukes sammen med leger. I tillegg reiser teknologien spørsmål om personvern, ansvar og etikk som må avklares før bred implementering. Forskerne understreker også i sin artikkel at kunstig intelligens foreløpig bør brukes som et støtteverktøy, ikke som en erstatning for klinisk vurdering. Legens kompetanse vil fortsatt være avgjørende i diagnostikk og behandling. Veien videre, uttaler forskerne, bør være at forskningen fokuserer på å utvikle mer avanserte og presise modeller, kombinerer ulike typer data (bilder, genetikk, kliniske opplysninger) og tester teknologien i større og mer varierte pasientgrupper. Etterlyser tolkningsmodeller – I tillegg er tolkningsmodeller fortsatt en betydelig forskningsutfordring. Per i dag er mange forskere usikre på hvor pålitelige KI-modeller er. Som såkalte «black box»-systemer mangler de innsyn i hvordan diagnoser og beslutninger tas, noe som skaper et forståelsesgap mellom leger og modeller og svekker tilliten i klinisk praksis, skriver forskerne i artikkelen. – «Forklarbar kunstig intelligens» (interpretable AI) er en samlebetegnelse for verktøy og metoder som hjelper mennesker med å forstå og tolke prediksjonene fra maskinlæringsalgoritmer. Dette omfatter både forklarbare modeller og brukervennlige grensesnitt. Slike løsninger kan bidra til økt nøyaktighet, rettferdighet og åpenhet i diagnostiske modeller, og til bedre forståelse av beslutninger basert på kunstig intelligens.
Av Lasse Jangaas 25. mars 2026
Mia Årebru har vært med på å utvikle en app som gir personer med stoffskiftesykdom bedre oversikt over egen helse. Årebru er fra Øvre Årdal og studerer energi og miljø på sivilingeniørstudiet ved NTNU i Trondheim. Sammen med medstudent Birk Jonathan Ramstad har hun utviklet et digitalt verktøy for å følge med på symptomer, søvn, energinivå og prøvesvar hos personer med stoffskiftesykdom. Bedre innsikt i egen helse – Jeg opplevde selv hvor vanskelig det kan være å forstå egen helse når symptomer, prøvesvar og råd fra ulike steder aldri settes i sammenheng. Selv når man gjør «alt riktig» kan det fortsatt være krevende å forstå hva som faktisk påvirker deg og hva man kan gjøre med det. Jeg savner et sted der all informasjon kunne samles og gi reell innsikt, sier hun. – Der ble ideen om Thylo Insight født – en sykdomsspesifikk plattform som gjør helsedata mer forståelig og nyttig slik at man kan få bedre innsikt i egen helse og hva som faktisk gjør en forskjell. Duoen bak appen begynte med å kartlegge behovet. En spørreundersøkelse de la ut, fikk over 900 svar. Dermed skjøt prosjektet fart, og nå er appen Thylo Insight snart klar for lansering. – Interesserte kan melde seg på venteliste via nettsiden for å kunne være de første til å teste den, sier Mia Årebru. (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Se flere innlegg