Knuste egg

Skrevet av Lasse Jangås, først publisert på hans Facebook-side. 

Kanskje var det en slags forfengelighet, et behov for å være ordentlig og flink, som hun jo alltid hadde vært, helt siden skoletida, når hun rakk opp hånda oftest av alle.

Nei forresten, ikke forfengelighet. Verdighet. Hun skulle beholde verdigheten, som noe av det siste hun hadde igjen.

Så hun kjempet seg opp av senga, ganske tidlig – i hvert fall de dagene det var mulig. Det sa hun stadig vekk, at hun ikke var i den gruppa hun hørte politikerne snakke om stadig oftere; unnasluntrerne. De late.

Det skulle hun ikke ha på seg, at hun utnyttet systemet.

Kanskje var det litt underlig at hun reagerte så sterkt på meldingene fra myndighetene, med tanke på alle politikerne som blir tatt for å lure til seg fordeler gjennom falske reiseregninger, dobbelt etterlønn, fiktive pendlerboliger og inhabilitetssaker. Hvorfor da bry seg så mye om kravene fra det samme holdet om at folk må «komme seg opp om morran»?

Det var nok selvrespekten. Og kanskje at trusselen om flere krav og enda mindre å leve for føltes høyst reell. Hun hadde ikke stort å gå på.

Berit hadde en sykdom som rammer 250.000 nordmenn, deriblant 80 prosent kvinner. Og hun var blant de over 50.000 med stoffskiftesykdom som ikke har effekt av de ytterst få medisinene som finnes.

Hun mistet kreftene, omtrent alle. Og hun la på seg en del, mistet hår, huden tørket ut, hun utviklet en alvorlig depresjon og måtte ta opp nytt lån etter at ekteskapet til slutt sprakk.

Det var ikke noe brev, ingen kan vite sikkert hva det var.

Ikke om det var sykdommen eller følelsen av å være minimalt verdt eller til bry. Om det var oppfatningen om at hun var en snylter eller vissheten om at uføretrygda ikke strakk til for julegaver i år, at hun ikke hadde råd til å invitere familien til julemiddag. Eller om hun faktisk sultet selv.

Kanskje var det helt andre ting, eller alt til sammen, ingen vet. Det var ikke noe brev.

Det vi vet er at den iskalde retorikken fra oven gjorde inntrykk. Det Berit hørte var «ta deg sammen!». Og det kan godt være at det ikke var sånn ment, men det er nok viktig for alle å tenke over hvordan de ordlegger seg overfor folk i en ytterst sårbar fase.

For det var jo ikke sånn hun så på seg selv, ikke sånn hun så for seg at livet skulle bli eller ville at noen skulle se på henne. Lat og snyltende. Det hadde hun aldri vært.

Vi vet også at kvinners helse er så underprioritert at det burde ryste alle, særlig oss menn.

Mens du leser dette har hundretusener av kvinner i dette landet det helt fryktelig. Med vulva-lidelser, lipødem, fibromyalgi, bekkenleddsyndrom, stoffskiftesykdom og/eller mange andre sykdommer som ikke nødvendigvis bare rammer kvinner, men som rammer overlegent flest kvinner. Lista er lang som et veldig vondt år.

De lever med smerter, utmattelse og dårlig livskvalitet. Ydmykelse og skam. Så mange tusen, fordi sykdommene har lav status blant leger og forskere og politikere, og fordi kvinner ikke blir hørt. De lider i det stille.

For 24 år siden slapp et offentlig utvalg en sjokkrapport om hvor lite likestilte menn og kvinner er innenfor helse. Oppstandelsen var enorm, men det ble fort stille, og omtrent ingenting skjedde etterpå.

I år kom en ny rapport fra Kvinnehelseutvalget, en som var enda sterkere. Men skjer det noe denne gangen?

Utvalget slår fast at vi er LANGT unna likestilling innenfor helse. Og at for å nå målet om likeverdige helsetjenester, må vi anerkjenne kjønns betydning for helse.

Jeg føler meg ikke trygg på at dette kommer til å ordne seg av seg selv. Så da kommer til å være opp til oss. Oss menn. Kvinner har sagt fra lenge, uten særlig hell, de blir ikke hørt.

Og jeg er ganske sikker på at det ikke blir noe greie på det før vi står sammen med dem.

I dag er dessverre en av de 364 dagene dette året som ikke er en kvinnedag, men det blir jo litt meningsløst å vente til 8. mars mens politikerne kappes om å være kaldest i retorikken mot de som ikke fortjener å bli tråkket på.

For slik oppfatter jeg strategien fra skuffende mange politiske partier i dag:

Beskjeden om å «komme seg opp om morran» må være så klar til de som ikke gidder at det også må gå utover alle som ikke kan, dessverre.

Altså: For å lage omelett må man knuse noen egg.

Selv om de som knuses er i situasjonen sin fordi det har manglet politisk vilje til å hjelpe dem. Med andre ord kaster politikere ut nedlatende krav til sjuke folk – som i mange tilfeller er sjuke fordi politikerne ikke har gjort sin del av jobben?

Det var ikke noe brev. Så får man jo lyst til å spørre:

Smaker omeletten?

 

Andre innlegg

Ny forskning på Graves:

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle

Sov bedre på 28 dager

Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.

Ny norsk forskning: Fant tegn på at blodprøven ikke forteller alt

Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg