Hva vet du om stoffskiftesykdom?

Visste du at flere hundre tusen nordmenn har en stoffskiftesykdom?

Vi snakker altså om en folkesykdom. En «glemt» folkesykdom, fordi mange av de som er rammet ikke har kapasitet til å gi lyd fra seg og fordi så få bryr seg om å forske på sykdommen deres.

Og fordi så mange ikke får tilgang på annet enn standardbehandlingen, som slett ikke hjelper alle.


Men mange har ikke engang kommet så langt at de har fått diagnosen. Altfor mange går fortsatt i årevis med plagene sine uten at det oppdages at de er stoffskiftesyke, fordi symptomene forveksles med andre lidelser.

Sakte går det nedover med formen, de orker mindre og mindre, får ofte hjernetåke og sterkere plager, mange mister venner og en del forsvinner ut av arbeidslivet fordi ingen har tatt seg bryet med å undersøke hva som faktisk feiler dem.

På Stoffskifteforbundets kontor får vi telefoner fra fortvilte mennesker som tidligere har blitt lagt inn på psykiatriske sykehus fordi de ikke lenger er seg selv, og så har det vist seg at årsaken var en stoffskiftesykdom.

Vi har snakket med – og skrevet om – urovekkende mange kvinner som har født barn, og som har klappet fullstendig sammen etterpå. Men i stedet for å sjekke stoffskiftet deres, har legene deres slått seg til ro med «fødselsdepresjon».

Resultatet for de fleste av dem er en ødelagt barselstid, en av de viktigste i livet og en de aldri får tilbake.

Noen har vært så langt nede at de har vurdert å avslutte livet.


Det trengs altså mer og oppdatert kunnskap om stoffskiftesykdom hos fastleger. Vi jobber hardt for å hjelpe dem med det, og vi møter heldigvis velvilje hos de vi når ut til. Men vi har et godt stykke vei å gå.


Svært mange med stoffskiftesykdom har god effekt av standardbehandling. Men det er en utbredt misforståelse at bare pasienten får Levaxin, vil alt ordne seg.

Så enkelt er det nemlig ikke. 10-20 prosent av de med lavt stoffskifte oppnår ingen, eller liten, effekt av standardbehandlingen som gis.

Da snakker vi om 25.000-50.000 nordmenn, de fleste av dem kvinner (ca. 80 prosent).

I tillegg kommer det en gruppe pasienter som oppnår en viss effekt med standardmedisinen, men som er ganske langt unna sitt «vanlige jeg».

Da får de ofte beskjed om at det må være «noe annet» som feiler dem. For noen er dette riktig, men langt fra alle. Det viktige er å huske at alle pasienter er forskjellige, kroppene deres er ikke like og fungerer ikke likt. De responderer heller ikke likt på medisin.

Derfor er vårt mantra at stoffskiftesyke må vurderes og behandles individuelt.


For alle som ikke kommer i mål med standardbehandling er veien unødvendig bratt og lang. Etter at de syntetiske standardmedisinene gjorde sitt inntog på 1960- og 70-tallet, har det knapt skjedd noen utvikling på medisinfronten.

Det finnes andre medisiner som enten kan kombineres med standardmedisin eller tas alene, og en stadig økende mengde internasjonal forskning viser at slik kombinasjonsbehandling er både trygg og effektiv. Vi har mange medlemmer som rapporterer om stor bedring med slik behandling.

Men for dem er alt gjort vanskelig.

Mange fastleger, som er de som behandler pasienter med lavt stoffskifte, er enten skeptiske til kombinasjonsbehandling eller har for liten kunnskap om det. Pasientene deres står da i praksis igjen med to valg:

Enten akseptere at de ikke blir bedre eller oppsøke en privatpraktiserende lege med nok kunnskap. Det siste kan bare de mest ressurssterke.

Dette er altså Forskjells-Norge i all sin glans.


Norske helsemyndigheter hjelper ikke til. Tvert imot, de strammer inn, gjør alt vanskeligere.

Det nyeste er at fastlegene ikke lenger får skrive ut tilleggsmedisinen veldig mange trenger i de dosene de faktisk skal ha. De får nå bare lov til å skrive ut tabletter med så høy dose at tusenvis av mennesker sitter hjemme ved kjøkkenbordet og forsøker å dele opp de små tablettene sine i fire eller åtte temmelig omtrentlig like deler. Fordi Helsedirektoratet mener at det nok er best slik.


Det trengs mer oppmerksomhet rundt stoffskiftesykdom, både for at mennesker som rammes får diagnosen raskest mulig og dermed kommer i gang med behandling, og for at de skal kunne behandles riktig og individuelt.


Vi tror bestemt at fastlegene gjør så godt de kan. De har mange sykdommer å forholde seg til, og symptomene på stoffskiftesykdom kan stemme overens med mye annet. Derfor roper vi ut nå, under Stoffskiftemåneden i mai, fordi stoffskiftesykdom skal være på radaren. Ved mistanke er det altså bare snakk om en blodprøve. Og hvis pasienten ikke kommer i mål med behandlingen, er det lov å søke kunnskap hos spesialister.


Vi trenger så sårt at flere har mer kunnskap om dette, at helsemyndighetene vil bidra til å hjelpe, og at venner, familie, arbeidsgivere og samfunnet ellers forstår hvorfor mange tusen nordmenn sliter tungt i hverdagen.


Så takk for at du leste dette, takk for oppmerksomheten. Vi er glade for at du nå vet mer.



Andre innlegg

Sov bedre på 28 dager

Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.

Ny norsk forskning: Fant tegn på at blodprøven ikke forteller alt

Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?

Overgangsalder og stoffskifteutfordringer

Av Kristine Lone • 24. september 2026
Medlemswebinar 
Se flere innlegg