– Jeg vil bare være som de andre

Mia (15) er stoffskiftesyk

Etter fire år med lavt stoffskifte, må Mia (15) fortsatt hvile ut etter en vanlig skoledag.

– Hun må rett og slett planlegge hva hun skal bruke energien sin på, sier mamma Vibeke Østerfeldt Henriksen.


Tekst og foto: Lasse Jangås

 

Stoffskiftesykdommen ble oppdaget ved en tilfeldighet. Mia hadde i flere år hatt problemer med magen, og var langt mindre energisk enn sine to brødre hjemme.

– Jeg husker at hun måtte pushes for å bli med på skiturer, og at hun ble veldig sliten på de turene. Hun trengte også mer hvile enn guttene. Samtidig kan det jo være vanskelig å sammenlikne, ettersom hun var eneste jente i flokken, sier Vibeke.

 

Hjernetåke og lav energi

På dette tidspunktet trodde de at Mia slet med irritabel tarm (IBS), og mistanken ble fulgt opp med en blodprøve.

Den viste at hun hadde lavt stoffskifte, på grunn av Hashimotos tyreoiditt.

Ettersom verdiene ikke var så høye, ville legene se an utviklingen før de startet behandling, men halvannet år etter at hun fikk diagnosen, startet hun på Levaxin.

– Vi foreldre føler at hun fortsatt ikke er i mål med behandlingen, for hun opplever mye slitenhet og hjernetåke i hverdagen, sier Vibeke.

Hittil har Mia gått til halvårlige kontroller på Haukeland sykehus hjemme i Bergen, og stoffskiftesykdommen har utviklet seg gradvis.

– Og vi har sett på henne at hun blir dårligere når det nærmer seg kontrollene. Da er det tydeligvis på tide å øke medisindosene noe. Det er gjort gradvis oppjusteringer av Levaxin i løpet av disse fire årene.

 

– Jeg vil være som de andre

Nylig var hun på kontroll, men legene ville ikke øke dosen ettersom hun nå er i puberteten, noe som også endrer hormonbalansen.

– Referanseområdet for ønskelige verdier for stoffskifte for ungdom er også i endring, sier Vibeke.

I tillegg har Mia lave verdier på noen vitaminer og mineraler, og alt dette gjør symptombildet mer komplekst.

– Jeg tror hun ble litt skuffet da de ikke ville øke dosen, for på vei ut av legekontoret sa Mia: «Mamma, jeg vil ikke ha det slik som dette. Jeg vil være som de andre».

– Og det er akkurat det som er viktig for ei jente på 15 år; å være som de andre. Hennes måte å leve med sin stoffskiftesykdom er derfor å bruke energien sin på å være som alle andre i skoletiden, og heller hvile ut og ta seg igjen på ettermiddags- og kveldstid. Og hvis hun er med på noen aktiviteter, som fellesaktiviteter med konfirmantene eller et skoleball, da må hun ofte hente seg inn dagen etterpå.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

OSLOTUR: Mia og mamma Vibeke Østerfeldt Henriksen på besøk i hovedstaden tidligere i år. (Foto: Lasse Jangås)


Tar ansvar selv

Vibeke berømmer datteren for ansvaret hun tar selv.

– Hun er mer kjent med kroppen nå og hvordan den reagerer, og tilpasser seg veldig i de ulike situasjonene hun er i. Hun har heller ikke lyst til å bare ligge i senga og hvile, og gjør derfor mange kloke valg, sier hun.

Foreldre til barn og unge med stoffskiftesykdom står overfor flere utfordringer, og kan naturligvis ikke kjenne selv på kroppen hvordan barna har det.

– Det kanskje vanskeligste med å være mamma til ei som er stoffskiftesyk har vært å vite hvor mye vi skal kunne kreve av henne. På den ene siden skal vi naturligvis ta hensyn til og respektere sykdommen, men hun skal jo heller ikke «slippe unna». Hvor mye skal man pushe for at hun skal få det bedre med seg selv? sier hun.

– Men heldigvis er Mia flink til å gjøre det hun kan, og hvile når hun må. Hun vil ikke bare ligge i sengen heller, det gir henne ingen god følelse, så hun prøver det hun kan. Én dag i uka spiller hun padel, mens venninnene hennes spiller to dager i uka og i tillegg driver med annen idrett. For Mia er det nok med én dag i uken, og da har hun litt krefter igjen til sosial aktivitet også.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

MAMMA: Vibeke Østerfeldt Henriksen (Foto: Lasse Jangås)


Vant til sykdom i familien

Samspill med skolen er viktig for barn med kroniske sykdommer og deres pårørende.

– Vi har en god dialog med skolen Mia går på, men jeg er usikker på hvor mye kunnskap de har om stoffskiftesykdom hos barn og unge og muligheten deres til å ha fokus på det og tilrettelegge for det.  De har jo mange barn med ulike diagnoser som de skal følge opp og hjelpe, så det er ikke lett for dem heller.

– Hvilke utfordringer får familier i hverdagen med et stoffskiftesykt barn?

– Vi har ikke opplevd noen store problemer med det. Mias far har diabetes type 1, så vi er vant til å leve med sykdom som ikke synes utad. Vi har også vært veldig heldige med at Mia har tatt et stort ansvar selv, og vi blir jo fulgt opp på Haukeland. Nå skal riktignok fastlegen hennes overta oppfølgingen av dette med vitaminer og mineraler, og jeg kunne kanskje ønske meg en mer helhetlig oppfølging, for alt henger jo sammen. Og før kontrollen vi var på nå nylig, var det nesten et år siden sist, og jeg opplever at det er litt vanskelig å slippe til mellom kontrollene, sier Vibeke Østerfeldt Henriksen, som selv er sykepleier på Haukeland.

– Det hadde også vært fint med et tilbud der Mia kan være med og lære mer om sin diagnose. Et forum der hun kan forstå mer – og bli forstått, der hun kan møte andre i samme situasjon og der en lege eller spesialist kan komme med råd og veiledning for stoffskiftesyke barn og unge.

Andre innlegg

Av Kristine Lone • 6. november 2026
Søknadsfrist: Mandag 23. november
Av Lasse Jangaas • 2. november 2026
En ny internasjonal studie med over 6600 deltakere finner at kvinner oftere enn menn oppgir lang utredningstid og at symptomene deres tidligere er blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske. Forskerne understreker imidlertid at resultatene bygger på pasientenes egne erfaringer. Autoimmune sykdommer kan være vanskelige å oppdage. Symptomene kan utvikle seg gradvis, variere over tid og ligne på symptomer ved andre sykdommer. For mange pasienter kan det derfor gå lang tid fra de første symptomene oppstår, til en diagnose blir stilt. En ny internasjonal studie, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet eClinicalMedicine, har undersøkt hvordan personer med autoimmune sykdommer opplever veien frem til diagnose. Forskerne har særlig sett på om det er forskjeller mellom kvinner og menn. Over 6600 deltakere Studien omfattet 6607 personer med ulike autoimmune sykdommer, og deltakerne ble rekruttert gjennom blant annet sosiale medier, pasientorganisasjoner og andre nettbaserte kanaler. De svarte på et omfattende spørreskjema om hvor lang tid det tok fra symptomene begynte til de fikk diagnosen, hvor mange ganger de hadde oppsøkt helsepersonell, og om de opplevde at symptomene tidligere var blitt forklart med andre tilstander. Forskerne undersøkte blant annet om deltakerne mente at symptomene hadde blitt feiltolket som psykiske helseproblemer eller psykosomatiske plager. Psykosomatiske plager ble i undersøkelsen forklart som fysiske symptomer som skyldes eller forverres av psykiske faktorer. Kvinner rapporterte oftere lang utredningstid Resultatene viste forskjeller mellom kvinner og menn på flere områder. Blant kvinnene oppga 31,8 prosent at det hadde gått minst fire år fra de første symptomene til diagnosen ble stilt. Tilsvarende andel blant mennene var 25,5 prosent. Kvinner rapporterte også oftere at de hadde hatt mange konsultasjoner med helsepersonell før diagnosen ble stilt. Mens 26,2 prosent av kvinnene oppga minst elleve konsultasjoner, gjaldt dette 18,4 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante. Symptomer ble oftere forklart som psykiske Forskerne fant også forskjeller i hvordan deltakerne opplevde at symptomene deres tidligere var blitt vurdert. Blant kvinnene rapporterte 43,3 prosent at symptomer på den autoimmune sykdommen tidligere var blitt feiltolket som psykiske helseproblemer. Blant mennene var andelen 32,7 prosent. Tilsvarende oppga 33,9 prosent av kvinnene at symptomene var blitt forklart som psykosomatiske, mot 21,5 prosent av mennene. Forskjellene var statistisk signifikante også etter at forskerne hadde justert for blant annet alder, sykdomsgruppe, geografisk område og økonomisk situasjon. Forskerne undersøkte dessuten om deltakerne opplevde å ha fått en annen fysisk sykdomsdiagnose før den autoimmune sykdommen ble påvist. Her fant de ingen statistisk signifikant forskjell mellom kvinner og menn. Mange deltakere med stoffskiftesykdom Autoimmune stoffskiftesykdommer utgjorde den største sykdomsgruppen i undersøkelsen. Totalt 1514 deltakere oppga at de hadde en autoimmun stoffskiftesykdom som hoveddiagnose. Det tilsvarer nærmere 23 prosent av deltakerne. Også blant disse rapporterte pasienter at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske, men forskerne presenterer ikke egne statistiske analyser som kan fastslå om forskjellene mellom kvinner og menn i denne sykdomsgruppen er sikre. Av de 1514 deltakerne med autoimmun stoffskiftesykdom var nemlig bare 59 menn, noe som begrenser muligheten til å trekke konklusjoner om kjønnsforskjeller innenfor denne gruppen. Studien gir derfor ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet at kvinner med autoimmune stoffskiftesykdommer oftere blir feildiagnostisert enn menn. Ulike sykdommer – ulike erfaringer Forskerne fant også betydelige forskjeller mellom de autoimmune sykdommene. Deltakere med enkelte sykdommer rapporterte langt oftere at symptomene tidligere var blitt forklart som psykiske eller psykosomatiske enn deltakere med andre sykdommer. Sykdommer med tydelige fysiske kjennetegn eller mer spesifikke biologiske markører var gjennomgående forbundet med færre slike rapporterte feildiagnoser. Forskerne peker på at mange autoimmune sykdommer kan gi diffuse og uspesifikke symptomer, særlig tidlig i sykdomsforløpet. Tretthet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og psykiske symptomer kan ha flere mulige årsaker og kan gjøre det vanskelig å skille mellom autoimmune sykdommer og andre tilstander før sykdomsbildet blir tydeligere. De understreker også at psykiske lidelser og autoimmune sykdommer kan forekomme samtidig, og at en tidligere psykisk diagnose ikke nødvendigvis var feil. Kan ikke fastslå årsakene Selv om studien fant forskjeller mellom kvinner og menn, kan den ikke forklare hvorfor forskjellene oppstår. Forskerne diskuterer flere mulige årsaker, blant annet biologiske forskjeller, ulik sykdomsutvikling og mulige kjønnsrelaterte skjevheter i helsevesenet. Om dette skriver de at undersøkelsen ikke kan avgjøre hvilken betydning de ulike faktorene har hatt. Studien bygger dessuten på deltakernes egne beskrivelser av tidligere erfaringer, og forskerne har ikke gjennomgått pasientjournaler for å undersøke om det faktisk ble stilt feil diagnoser. Viktige begrensninger Forskerne understreker at resultatene må tolkes med forsiktighet, ikke minst fordi deltakerne ble rekruttert gjennom digitale kanaler, blant annet sosiale medier og pasientorganisasjoner. Det kan ha ført til at personer med særlig vanskelige erfaringer fra helsevesenet var overrepresentert. Hele 91,2 prosent av deltakerne var kvinner, og nesten 70 prosent kom fra Storbritannia. Undersøkelsen var også basert på deltakernes hukommelse om tidligere hendelser. I tillegg var det frafall underveis, slik at ikke alle deltakerne besvarte samtlige spørsmål, og resultatene kan derfor ikke uten videre overføres til alle personer med autoimmune sykdommer. Forskerne mener likevel at pasientenes erfaringer kan gi viktig kunnskap om forhold som ikke nødvendigvis kommer frem i medisinske journaler. De konkluderer også med at det trengs mer forskning på området, som også inkluderer helsepersonells perspektiver, for å få bedre forståelse av hvorfor forskjellene oppstår og hvordan utredningen av autoimmune sykdommer kan forbedres. Kilde: Sloan M, Taylor S, Cox B, et al. Sex and disease differences in patients’ diagnostic experiences in autoimmune diseases: an international cross-sectional study. eClinicalMedicine. 202 6.
Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi
Se flere innlegg