I mål etter sykdoms-MARATON

Langdistanseløperen Thea Foss Bækkevold ble diagnostisert med Graves´ i 2020. Etter flere år med stoffskiftesykdom, tap av venner, knuste løpedrømmer og store begrensninger i hverdagen, smiler livet endelig igjen.

 

Tekst: Lasse Jangås



Kontrasten fra intervjuet Stoffskifteforbundet gjorde med henne i 2020 kan knapt bli større. Den gangen fortalte hun om følelsen av at ett skritt fram resulterte i to skritt tilbake når hun forsøkte å trene, om sofatilværelse og at hun ikke klarte å være den mammaen, kona eller venninnen hun normalt var. Om en ganske svart hverdag.


I DAG – ETTER fire år med store mengder tålmodighet, vilje og mental styrke – er status:



  • Fullførte bachelor-studier på BI like før sommeren.
  • Hadde to ekstrajobber den siste tiden hun studerte/tok eksamener.
  • Har skrevet en rekke motivasjonsinnlegg på bloggen til runnersworld.no.
  • Jobber nå 100 prosent hos ny arbeidsgiver.
  • Løper i snitt endelig over 50 kilometer i uka.


Legger vi til at hun også er firebarnsmor, blir det ganske åpenbart at hun er over kneika – og vel så det.


(Artikkelen fortsetter under bildet)

DEN GANG: Thyra-magasinet i 2020..

– AKKURAT NÅ er jeg frisk, og veldig, veldig takknemlig for det. Og så er målet å holde seg frisk. Jeg vet at det ikke er en selvfølge og at mange får tilbakeslag, og jeg gjør det jeg kan for å holde meg frisk. Jeg er bevisst kostholdet mitt, sørger for å få nok søvn, trener og lytter til kroppen, sier Thea.

Men det har kostet en god del å komme hit. Ikke minst har det kostet venner.

– Det har vært det verste egentlig. Å ikke bli forstått og miste venner på veien.

– De forsvant?

– Ja, dessverre gjorde noen av dem det. Da jeg var syk orket jeg veldig mye mindre, og sov nesten hver ettermiddag på sofaen. Det var jo et ork bare å være med på fritidsaktiviteter med barna mine – ting jeg egentlig elsker å være med på. Jeg prøvde å forklare at jeg måtte legge meg tidlig for å hente meg inn, og at jeg ikke klarte å være med på så mye som før. Tidligere ble jeg ladet av å ha aktiv og full timeplan, nå kunne et kafébesøk eller deltakelse på et arrangement tappe meg helt. Jeg måtte derfor prioritere aktiviteter og gjøremål for å ha ork til jobbhverdagen. Men ikke alle forsto, sier hun.

– Så det har vært litt ensomt.

 

– HELDIGVIS ER DET også mange som har vist forståelse; den nærmeste familien og de beste vennene har forstått hvor sliten man blir med en slik sykdom, og de har støttet meg fantastisk bra. De har jo skjønt at jeg ikke har vært meg selv i denne perioden.

– Det er kanskje da man forstår hvem det er verdt å ha med seg videre i livet?

– Ja, hundre prosent. Mannen min og jeg inviterte til bryllupsfest i fjor sommer, og da jeg så på de som var der, ble jeg rørt. Det gjorde så godt å vite at man sitter igjen med virkelig gull.


(Artikkelen fortsetter under bildet)

INSTA: Theas beskrivelse av tilstanden sin på Instagram under de tunge årene.




FØR SYKDOMMEN rammet henne, var Thea Foss Bækkevold over gjennomsnittlig opptatt av løping. Men det var ikke selvsagt at hun skulle bli hekta.

– Nei, jeg likte overhodet ikke løping. For meg var trening fotball og zumba, men så traff jeg Anders, mannen min, og han har foreldre som hvert år arrangerer en maratonstafett på hjemstedet. Og da jeg ble kjent med dem, sa svigerfar «Du stiller vel her neste år?». Jeg svarte at «det kan jeg love deg at jeg ikke gjør!». Og da sa han litt resignert at «det gjorde ikke eks-kona til Anders heller...», ler hun.


DET VAR TYDELIGVIS motivasjonen hun trengte, for året etter – i 2012 – var hun klar til å løpe en etappe på fem kilometer.

– Men så ble det litt sykdom i laget og de måtte stokke om, så noen måneder før start fikk jeg beskjed om å løpe 10,5 kilometer. Det ble egentlig startskuddet, og et veddemål om halvmaraton under Oslo maraton 2013 ble inngått, sier hun.

– Men så ble jeg gravid og hadde termin noen uker før arrangementet i 2013 i Oslo.

Hun deltok likevel på Ringeriksmaraton i august 2013, og løp en 5-kilometersetappe ti dager før hun fødte sitt yngste barn.

– Ludvik, som lå i magen den gangen, er veldig glad i å løpe, både med og uten fotball. Han har vært med på flere løp, og flere blir det, smiler hun.


THEA HADDE FÅTT smaken på løping, og det ene tok det andre. I 2014 løp hun halvmaraton i Oslo, og doblet til maraton i Berlin 2015. Treningsdosene økte i takt med gleden ved å løpe, og i 2019 løp hun sin foreløpig siste helmaraton i London.

– Da var jeg i fyr og flamme, jeg ville løpe alle de store maratonløpene; i New York, Tokyo, Chicago, Boston og andre steder i verden, sier hun.

Men høsten 2019 skjedde det noe.

– Jeg følte meg ikke bra, og trodde det var fordi arbeidsmiljøet på min daværende arbeidsplass var blitt ganske dårlig. Jeg gikk til fastlegen og vi mistenkte utbrenthet/depresjon. Jeg hadde personlig trener på den tida og ville holde meg i form, så jeg trente så mye jeg klarte, husker hun.

– Men jeg ble veldig fort sliten og fikk konstant melkesyre og stinne bein. Kroppen føltes alt annet enn bra.


(Artikkelen fortsetter under bildet)

OSLO MARATON: Thea er endelig tilbake i god form.



ETTER SYKMELDINGEN byttet Thea jobb – uten at det hjalp stort.

– Jeg ble tatt veldig godt imot og arbeidsmiljøet var flott, men det gikk ikke likevel. Jeg hadde 110 i puls om natta, raste ned i vekt og var fryktelig varm. Jeg gikk i ei tynn dongerijakke i januarkulda og jeg klarte ikke å henge med på tredemølla lenger. Jeg måtte også ta av vekter jeg tidligere hadde klart fint når jeg trente styrke, og trodde fortsatt at alt skyldtes utbrenthet.

Til slutt var det en kollega som sa at hun burde oppsøke lege.

– Jeg hadde ingen andre tanker enn at alt var psykisk betinget, og sa til legen at «jeg tror jeg har blitt gal».

Heldigvis møtte hun en lege som heller ville sjekke hjertet og stoffskiftet enn hodet hennes.

– Og da fikk jeg kjapt konstatert høyt stoffskifte og Graves´sykdom. Et par dager senere var jeg på St. Olavs i Trondheim, og allerede før jeg kom dit hadde jeg fått medisiner jeg kunne starte med.

 

– I BEGYNNELSEN tok vi nye prøver én gang i uka, mens vi prøvde ut doser på medisinen. Så ble det annenhver uke, én gang i måneden og hvert halvår. Men hver gang jeg følte meg litt bedre og vi reduserte medisindosene, spratt jeg opp igjen i verdier og måtte øke dosen igjen. Det var ganske frustrerende, husker hun.

Likevel – sakte, men sikkert gikk det framover med formen. De små seirene ble flere og flere og kom oftere og oftere. Og i mars 2023 kunne hun slutte med medisinene.

– Etter det følte jeg meg ok, men ikke helt meg selv. Det er først i år, etter jul, at jeg har følt meg frisk, at jeg kjenner meg som meg selv igjen.


ALLEREDE FØR hun var ferdig med studiene i vår, hadde hun kapret en ettertraktet jobb.

– Ja, jeg fikk jobb som senior HR-rådgiver hos AIDER, og er så utrolig glad for å ha fått denne sjansen.

Også innenfor løpingen er hun snart tilbake til gamle høyder. Også takket være Anders, som hennes ektemann og beste treningskamerat – han har vært en solid støtte, både med hensyn til sykdomsperioden og i opptreningen underveis.

– I år er det ti år siden jeg løp min første maraton under Oslo Maraton, og jeg skal feire «jubileet» med å delta i årets løp. Og neste år er det ti år siden jeg var med i Berlin. Deltakelse der er neste mål.

– Du er endelig tilbake på 2019-nivå?

– Jeg er i hvert fall godt på vei. Det føles veldig bra nå, jeg kjenner på overskudd, livsglede og løpeglede. Og det er mye viktigere enn tidene jeg løper på, smiler hun.


Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle
Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.
Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg