Oda ble kritisk stoffskiftesyk etter barnefødsel

– Jeg lå i senga og lette etter grunner til å stå opp eller fortsette livet. Det eneste som greide å få meg opp, var at jeg ikke kunne etterlate samboeren min alene.

 

Tekst og foto: Lasse Jangås

 

Oda Amalie Bakkalia havnet på et mørkt og fryktelig sted etter å ha født sitt første barn i 2024. Først etter seks måneder i mørket var det en psykolog som spurte:

– Du har sjekket stoffskiftet ditt?

 

Det hadde hun ikke. Alle trodde det dreide seg om en fødselsdepresjon, og ingen fortalte Oda at den dype depresjonen kunne skyldes stoffskiftesykdom.

– Fødselen var i seg selv ganske krevende, både for datteren min og meg. Hun ble forløst med vakuum, 5-6 drag, og fikk en smertefull skade på nakken sin, forteller Oda.

– Skaden oppdaget vi egentlig ved at ammingen ble problematisk og at jeg fikk store, åpne sår på brystet.

Oda oppsøkte derfor helsestasjonen for å få undersøkt hva som var galt i datterens nakke.

– Da fikk vi vite at hun i forbindelse med forløsningen hadde fått avrevne muskelfibre i den skrå halsmuskelen, som hadde resultert i tilstanden muskulær torticollis.

Torticollis er en feilstilling av nakken, som vises ved at hodet er vridd eller bøyd til den ene siden, mens haken ofte peker mot motsatt side.

 

– Vi måtte trille ned til helsestasjonen minst tre ganger i uka for behandling, og hun skrek mye i denne perioden, både fordi hun hadde vondt og fordi hun var sulten. Det var veldig krevende for meg å stå i det at hun hadde det så vondt, minnes Oda.

Samtidig ble hun omhyllet av et mørke hun aldri hadde opplevd tidligere.

– Jeg merket jo helt siden fra fødselen at ting ikke var helt som det skulle psykisk, for min del. Det var en kaotisk periode, alt føltes veldig tomt, jeg var fryktelig sliten og hadde mange mørke tanker, sier hun.

Det var da hun lurte på om det var noen vits i å fortsette livet.


(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Hun snakket mye med samboeren, og var veldig klar på at hun måtte ha hjelp.

– Jeg visste at det fantes en psykologtjeneste på helsestasjonen, og at helsesykepleieren kunne henvise dit for å få hjelp mot fødselsdepresjon, som vi tenkte at dette måtte være. Men etter at alle var veldig enige om at jeg trengte hjelp, fikk jeg beskjed om at man ikke blir vurdert til time hos psykolog før det har gått ti uker etter fødsel.

Oda måtte dermed stå i det, og først ti uker etter fødselen fikk hun omsider time hos psykologen.

– Jeg merket at det hjalp mye å lufte og sortere tanker og følelser. Det gjorde meg også veldig bevisst på hvilket tiltak som var viktige å gjøre når man ikke har det bra. Vi fikk mye skryt av psykologen for at vi gjorde alle de riktige tingene, sier 31-åringen.

– Samboeren min var en helt som tok seg av datteren vår på nettene, så jeg fikk sove. Vi fikk også mye hjelp av familien, og jeg ble bevisst på hva som ga meg energi og hva som tok energi.

 

Da ble hun oppmerksom på en annen ting:

– At det var veldig lite som ga meg energi. De tingene jeg visste hadde gitt meg energi før, var på dette tidspunktet også tappende. Jeg opplevde i tillegg at hukommelsen min ikke fungerte som den hadde gjort før. Jeg glemte ordene på ting og gestikulerte mer enn jeg greide å forklare ting med ord.

Psykologen var godt fornøyd med tiltakene Oda og samboeren hadde satt i gang og gjennomført, men følte ikke at bedringen i Odas mentale helse fulgte etter. Psykologen mistenkte da at Oda kunne være rammet av noe annet enn fødselsdepresjon.

– Hun ville forsikre seg om at jeg hadde sjekket stoffskiftet, men det hadde jeg jo ikke.

Oda sendte dermed en melding til fastlegen sin – som hun er full av lovord om – og ber om å få tatt blodprøver. Dagen etterpå tar hun prøvene, og det går ikke lang tid før hun får svar:

– Da har jeg TSH på 188 og T4 på under 5, altså ikke målbart.

Fastlegen kan ikke klandres for manglende oppfølging, fordi Oda ikke var hos ham etter at datteren hennes ble født. Oda forholdt seg til helsestasjonen i denne perioden.

 

– Jeg husker jeg begynte å gråte av lettelse over at nå kunne jeg begynne med medisiner, nå ville jeg få det bedre. Og at det ikke var meningen at det skulle være som det hadde vært, sier hun.

Likevel:

– Følelsen jeg satt med var veldig todelt. Det var ikke meg det var noe galt med. Samtidig føltes det også veldig trist. Det å få vite det seks måneder etter fødsel, og etter en tid hvor man følte litt på at det bare er flaks at man sitter her i dag, sier hun.

– At det var noe så enkelt som en blodprøve. Og medisiner som skulle til for at man kunne ha det bedre og ikke måtte kjempe den kampen hvert sekund, hvert minutt av hver dag. Jeg tenker en del på det, at de første månedene som mor er en tid som betyr så mye, og stoffskiftesykdommen ødela så mye av den tiden. Det er brutalt å ikke føle på noe glede i den småbarnsfasen.

 

I dag er hun på et helt annet sted, hun har det veldig mye bedre etter at hun har fått medisiner.

– Det har også vært en prosess fra jeg fikk begynt med medisiner til i dag. Det har fortsatt vært en del psykologtimer hvor jeg har fått hjelp til å prosessere og bearbeide alle følelsene jeg hadde i de første månedene; all skammen man har følt på, skyld, følelsen av aldri å være god nok å få til noe som helst. Det er også veldig mye dårlig samvittighet. Dette forsvinner ikke av seg selv om man får en diagnose og medisiner. Jeg føler fortsatt at jeg feilet så mye.

Men nå kan hun – med all mulig rett – også føle på stolthet over å ha kommet seg igjennom en uhyre tøff periode.

– Jeg har hatt veldig mye hjelp til å snu en klandrende følelse til at det er noe jeg skal være stolt over å ha overlevd. Jeg blir også fulgt tett opp om dagen, av fastlege, psykolog, jordmor og fødselsleger. Jeg er nemlig gravid igjen, smiler hun.

– Alle vil at jeg skal få en bedre opplevelse denne gangen, og det er en veldig god følelse.

Andre innlegg

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle
Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.
Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg