Oda ble kritisk stoffskiftesyk etter barnefødsel
– Jeg lå i senga og lette etter grunner til å stå opp eller fortsette livet. Det eneste som greide å få meg opp, var at jeg ikke kunne etterlate samboeren min alene.
Tekst og foto: Lasse Jangås
Oda Amalie Bakkalia havnet på et mørkt og fryktelig sted etter å ha født sitt første barn i 2024. Først etter seks måneder i mørket var det en psykolog som spurte:
– Du har sjekket stoffskiftet ditt?
Det hadde hun ikke. Alle trodde det dreide seg om en fødselsdepresjon, og ingen fortalte Oda at den dype depresjonen kunne skyldes stoffskiftesykdom.
– Fødselen var i seg selv ganske krevende, både for datteren min og meg. Hun ble forløst med vakuum, 5-6 drag, og fikk en smertefull skade på nakken sin, forteller Oda.
– Skaden oppdaget vi egentlig ved at ammingen ble problematisk og at jeg fikk store, åpne sår på brystet.
Oda oppsøkte derfor helsestasjonen for å få undersøkt hva som var galt i datterens nakke.
– Da fikk vi vite at hun i forbindelse med forløsningen hadde fått avrevne muskelfibre i den skrå halsmuskelen, som hadde resultert i tilstanden muskulær torticollis.
Torticollis er en feilstilling av nakken, som vises ved at hodet er vridd eller bøyd til den ene siden, mens haken ofte peker mot motsatt side.
– Vi måtte trille ned til helsestasjonen minst tre ganger i uka for behandling, og hun skrek mye i denne perioden, både fordi hun hadde vondt og fordi hun var sulten. Det var veldig krevende for meg å stå i det at hun hadde det så vondt, minnes Oda.
Samtidig ble hun omhyllet av et mørke hun aldri hadde opplevd tidligere.
– Jeg merket jo helt siden fra fødselen at ting ikke var helt som det skulle psykisk, for min del. Det var en kaotisk periode, alt føltes veldig tomt, jeg var fryktelig sliten og hadde mange mørke tanker, sier hun.
Det var da hun lurte på om det var noen vits i å fortsette livet.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Hun snakket mye med samboeren, og var veldig klar på at hun måtte ha hjelp.
– Jeg visste at det fantes en psykologtjeneste på helsestasjonen, og at helsesykepleieren kunne henvise dit for å få hjelp mot fødselsdepresjon, som vi tenkte at dette måtte være. Men etter at alle var veldig enige om at jeg trengte hjelp, fikk jeg beskjed om at man ikke blir vurdert til time hos psykolog før det har gått ti uker etter fødsel.
Oda måtte dermed stå i det, og først ti uker etter fødselen fikk hun omsider time hos psykologen.
– Jeg merket at det hjalp mye å lufte og sortere tanker og følelser. Det gjorde meg også veldig bevisst på hvilket tiltak som var viktige å gjøre når man ikke har det bra. Vi fikk mye skryt av psykologen for at vi gjorde alle de riktige tingene, sier 31-åringen.
– Samboeren min var en helt som tok seg av datteren vår på nettene, så jeg fikk sove. Vi fikk også mye hjelp av familien, og jeg ble bevisst på hva som ga meg energi og hva som tok energi.
Da ble hun oppmerksom på en annen ting:
– At det var veldig lite som ga meg energi. De tingene jeg visste hadde gitt meg energi før, var på dette tidspunktet også tappende. Jeg opplevde i tillegg at hukommelsen min ikke fungerte som den hadde gjort før. Jeg glemte ordene på ting og gestikulerte mer enn jeg greide å forklare ting med ord.
Psykologen var godt fornøyd med tiltakene Oda og samboeren hadde satt i gang og gjennomført, men følte ikke at bedringen i Odas mentale helse fulgte etter. Psykologen mistenkte da at Oda kunne være rammet av noe annet enn fødselsdepresjon.
– Hun ville forsikre seg om at jeg hadde sjekket stoffskiftet, men det hadde jeg jo ikke.
Oda sendte dermed en melding til fastlegen sin – som hun er full av lovord om – og ber om å få tatt blodprøver. Dagen etterpå tar hun prøvene, og det går ikke lang tid før hun får svar:
– Da har jeg TSH på 188 og T4 på under 5, altså ikke målbart.
Fastlegen kan ikke klandres for manglende oppfølging, fordi Oda ikke var hos ham etter at datteren hennes ble født. Oda forholdt seg til helsestasjonen i denne perioden.
– Jeg husker jeg begynte å gråte av lettelse over at nå kunne jeg begynne med medisiner, nå ville jeg få det bedre. Og at det ikke var meningen at det skulle være som det hadde vært, sier hun.
Likevel:
– Følelsen jeg satt med var veldig todelt. Det var ikke meg det var noe galt med. Samtidig føltes det også veldig trist. Det å få vite det seks måneder etter fødsel, og etter en tid hvor man følte litt på at det bare er flaks at man sitter her i dag, sier hun.
– At det var noe så enkelt som en blodprøve. Og medisiner som skulle til for at man kunne ha det bedre og ikke måtte kjempe den kampen hvert sekund, hvert minutt av hver dag. Jeg tenker en del på det, at de første månedene som mor er en tid som betyr så mye, og stoffskiftesykdommen ødela så mye av den tiden. Det er brutalt å ikke føle på noe glede i den småbarnsfasen.
I dag er hun på et helt annet sted, hun har det veldig mye bedre etter at hun har fått medisiner.
– Det har også vært en prosess fra jeg fikk begynt med medisiner til i dag. Det har fortsatt vært en del psykologtimer hvor jeg har fått hjelp til å prosessere og bearbeide alle følelsene jeg hadde i de første månedene; all skammen man har følt på, skyld, følelsen av aldri å være god nok å få til noe som helst. Det er også veldig mye dårlig samvittighet. Dette forsvinner ikke av seg selv om man får en diagnose og medisiner. Jeg føler fortsatt at jeg feilet så mye.
Men nå kan hun – med all mulig rett – også føle på stolthet over å ha kommet seg igjennom en uhyre tøff periode.
– Jeg har hatt veldig mye hjelp til å snu en klandrende følelse til at det er noe jeg skal være stolt over å ha overlevd. Jeg blir også fulgt tett opp om dagen, av fastlege, psykolog, jordmor og fødselsleger. Jeg er nemlig gravid igjen, smiler hun.
– Alle vil at jeg skal få en bedre opplevelse denne gangen, og det er en veldig god følelse.
Andre innlegg
