Slik får du dekket jodbehovet ditt

Mange nordmenn får i seg for lite jod. Mangel på det viktige næringsstoffet kan føre til nedsatt utvikling hos barn og forstyrrelser i skjoldkjertelens hormoner. Her får du tips til hvordan du kan dekke jodbehovet ditt.



– Jod er et essensielt sporstoff. Det vil si at kroppen ikke kan lage stoffet selv, og vi er avhengig av å få det tilført gjennom mat og drikke. Jodmangel er et veldig aktuelt tema, siden mild til moderat jodmangel er på̊ fremmarsj både i Norge og i Europa, sier Inger Aakre.



Hun har doktorgrad i ernæring og jobber som forsker ved Havforskningsinstituttet. Der er hun involvert i flere prosjekter som omhandler jodstatus og stoffskiftehormoner.

For å få i seg nok jod er det viktig å spise variert kost, inkludert melk, meieriprodukter og fisk. Voksne kvinner og menn bør ha et inntak på̊ 150 mikrogram jod per dag.



– Dette sikrer du deg ved for eksempel ved å drikke 4 dl melk daglig, ha mager fisk eller fiskeprodukter til middag minst en gang i uken, og la fiskepålegg og egg være en del av det daglige kostholdet, sier Aakre. Det kan likevel være vanskelig å vite nøyaktig hva du bør spise for å dekke dagsbehovet på 150 mikrogram jod.


Her er noen eksempler på̊ hva en del vanlige og jod-rike matvarer inneholder:


Jodinnhold i mikrogram pr. porsjon
Torsk, én porsjon (200 gram): 380

Fiskekaker, én porsjon (150 gram): 86

Lettmelk, ett glass (2 dl): 32
Yoghurt, én porsjon (2 dl): 27

Brødskive med brunost, 2 osteskiver (16 gram): 32

Brødskive med gulost, 2 osteskiver (20 gram): 5

Makrell i tomat, én boks (110 gram): 15

Egg, ett stk. (55 gram): 24


Jodtilskudd før graviditet

Gravide og ammende har et økt behov for jod. Helsedirektoratet anbefaler derfor et tilskudd på̊ 150 mikrogram per dag til gravide som har lavt inntak av melk og fisk. Kvinner som planlegger å bli gravide, og som har lavt inntak av melk, meieriprodukter og hvit fisk, anbefales å ta et tilskudd på 100 mikrogram jod per dag.


– Man er ikke helt sikker på konsekvensene av mild til moderat jodmangel ennå, men flere studier viser at mild til moderat jodmangel i svangerskapet kan ha sammenheng med redusert kognitiv utvikling hos barnet. I tillegg har man sett at det ikke er noen positive effekter ved å starte med jodtilskudd i svangerskapet, men at man må̊ sikre seg optimal jodstatus allerede før man blir gravid, sier Aakre.


Vegetarianere og veganere utsatt


Forskeren forteller at det har vært gjennomført flere jod-studier av gravide, ammende og unge kvinner de siste årene.


– Alle studiene viste at disse gruppene får i seg for lite jod fra kostholdet. Når vi har målt jodstatus i disse gruppene, har vi funnet at de har mild til moderat jodmangel. Et par studier som også̊ har sett på̊ jodstatus hos vegetarianere og veganere, fant ut at disse gruppene har spesielt lav jodstatus.


Hvorfor har jodmangel blitt et så utbredt problem?


– I Norge bidrar drikkevannet med lite jod. Det samme gjelder salt, ettersom mengden jod i bordsalt er så lav at det har liten innvirkning på̊ inntaket. Jodmangel var vanlig i Norge, og spesielt i innlandsområder, tidlig på̊ 1900-tallet. Fra 1950 ble dyrefôret beriket med jod, og jodmangelproblematikken ble borte, siden jodinnholdet i melk og egg økte betydelig.


De siste 30-40 årene har inntaket av melk gått ned. Samtidig kan det se ut som at inntaket av fisk er på vei ned, ifølge ernæringsforsker Aakre.



– De fleste spiser for lite fisk i forhold til anbefalt inntak, og det meste av fisken som spises, er laks eller ørret fra oppdrett. Denne fisken inneholder lite jod sammenliknet med hvit mager fisk. Siden jod finnes i få matvarer, og inntaket av disse matvarene er på̊ vei ned, kan dette forklare hvorfor jodmangel har begynt å forekomme igjen i her til lands.


Advarer


For høyt inntak av jod kan også ha negative helseeffekter. Inger Aakre ser at en del produkter og kosttilskudd med tang og tare nå̊ er på̊ vei inn i markedet. Disse produktene kan inneholde svært mye jod, og produsentene er ikke pålagt å merke jodinnholdet på pakningen.


– Inntil vi har mer kunnskap, advarer Mattilsynet mot bruk av slike produkter. Vi vet at et for høyt inntak av jod også̊ kan være skadelig og bør unngås. Gravide og ammende bør i særskilt grad holde seg unna slike produkter som kan være høye på jod, råder forskeren.


Andre innlegg

Ny forskning på Graves:

Av Lasse Jangaas • 6. oktober 2026
Tarmfloraen kan spille en rolle

Sov bedre på 28 dager

Av Kristine Lone • 29. september 2026
Et digitalt kurs for deg med stoffskiftesykdom som strever med søvn, uro eller en kropp som ikke helt finner hvile.

Ny norsk forskning: Fant tegn på at blodprøven ikke forteller alt

Av Lasse Jangaas • 29. september 2026
En ny norsk studie finner tydelige forskjeller i biomarkører hos pasienter som får T4, T3 eller en kombinasjon av hormonene. Funnene kan gi ny kunnskap om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen – og om hvorfor blodprøver alene kanskje ikke alltid gir hele bildet. Tekst: Lasse Jangås Ved behandling av hypotyreose er TSH en av de viktigste blodprøvene. Sammen med fritt T4 og eventuelt fritt T3 brukes prøvesvarene til å vurdere om behandlingen gir riktig nivå av stoffskiftehormoner. Men hva om det ikke bare er mengden hormon i blodet som er interessant? Det er utgangspunktet for en ny norsk studie fra forskere ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Betty Ann Bjerkreim, Sara Salehi Hammerstad, Sindre Lee-Ødegård og Erik Fink Eriksen har undersøkt ulike biomarkører som kan si noe om hvordan stoffskiftehormonene faktisk virker i kroppen hos personer som behandles for hypotyreose. Da vi intervjuet Betty Ann Bjerkreim i 2025, sa hun at hun ønsker å forstå hvorfor noen får det bedre med T3 , og at hun vil finne biomarkører som kan bidra til å identifisere hvem som kan ha nytte av det. Den nye studien undersøker nettopp noen av disse biologiske sammenhengene. Les intervjuet med Betty Ann Bjerkreim her. Fra blodprøve til biologisk effekt Stoffskiftehormonene påvirker en lang rekke prosesser i kroppen. T4, som er virkestoffet i levotyroksin (Levaxin), omdannes blant annet til det mer biologisk aktive hormonet T3. Hormonenes virkning skjer deretter ute i kroppens vev og celler. Det betyr at det finnes flere trinn mellom det som måles i en blodprøve, og den faktiske virkningen av hormonene i kroppen. Forskerne ønsket derfor å undersøke om såkalte biomarkører kan gi informasjon om denne virkningen. Biomarkører er målbare stoffer eller biologiske kjennetegn som kan gi informasjon om hva som foregår i kroppen. I denne studien undersøkte forskerne blant annet SHBG, LDL-kolesterol og to markører som kan si noe om påvirkning på hjerte og skjelett. Hva er SHBG? SHBG står for sex hormone-binding globulin, eller kjønnshormonbindende globulin på norsk. Dette er et protein som produseres hovedsakelig i leveren og som binder kjønnshormoner i blodet, blant annet testosteron og østrogen. Nivået av SHBG påvirkes av flere forhold, og stoffskiftehormonene er blant faktorene som kan påvirke hvor mye SHBG kroppen produserer. Derfor kan SHBG også brukes som en indirekte markør for biologisk effekt av stoffskiftehormon, og det er nettopp dette som gjør SHBG interessant i denne sammenhengen: I stedet for bare å måle hvor mye T3 eller T4 som finnes i blodet, kan forskerne undersøke et stoff som påvirkes av hormonets virkning i kroppen. LDL-kolesterol er også en markør som påvirkes av stoffskiftehormonene og kan gi informasjon om hormonenes virkning i kroppen. Tre ulike behandlingsformer Forskerne sammenlignet pasienter som fikk tre ulike behandlingsregimer: T4-behandling T3-behandling kombinasjon av T4 og T3 Studien var ikke en randomisert behandlingsstudie, og forskerne undersøkte biomarkører hos pasienter som allerede var under behandling. Likevel fant de flere interessante forskjeller. Hos pasientene som fikk T3 alene, var nivået av SHBG signifikant høyere enn hos pasientene i de øvrige behandlingsgruppene. T3-gruppen hadde også lavere LDL-kolesterol. Vi har derfor spurt forskningsartikkelens førsteforfatter Betty Ann Bjerkreim om SHBG kan brukes som en mulig markør for hvor sterkt T3 virker ute i vevene? – Siden SHBG i all hovedsak produseres i leveren, vil nivå av SHBG reflektere levervevet sin respons på T3. SHBG vil derfor ikke direkte gjenspeile effekt av T3 i vev som ikke produserer SHBG. I tillegg er det andre faktorer som kjønn, alder, BMI, kjønnshormoner som påvirker SHBG nivå utover T3. Derfor blir det mer korrekt å si at SHBG kan sees på som en indirekte markør for effekten til T3 i perifere vev. – Men kan SHBG på sikt brukes til å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3? – Siden SHBG, som nevnt, påvirkes av flere parametere enn T3, vil SHBG alene sannsynligvis ikke kunne brukes som eneste markør for å identifisere pasienter som kan ha nytte av T3, men heller i kombinasjon med andre markører, sier Bjerkreim. Forskerne fant derimot ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene når det gjaldt NT-proBNP og PINP. NT-proBNP brukes blant annet som en markør for belastning på hjertet, mens PINP sier noe om beinomsetning. Kan biomarkører gi et bedre bilde? Et aktuelt og viktig spørsmål i forskningen på hypotyreose er hvorfor noen pasienter fortsatt opplever symptomer selv om blodprøvene ligger innenfor referanseområdet. Forskerne bak denne studien undersøker ikke dette direkte gjennom pasientenes symptomer eller livskvalitet, men har i stedet konsentrert seg om det mer grunnleggende som kan være svært interessant for utviklingen av mer individuelt tilpasset behandling: Kan vi finne målbare biologiske signaler som forteller mer om hvordan stoffskiftehormonene virker i kroppen? En brikke i puslespillet Forskerne skriver at en utfordring ved dagens behandling er at blodprøver ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av stoffskiftehormonenes virkning i alle kroppens vev. TSH er en nyttig prøve for diagnostikk og oppfølging av hypotyreose, men det biologiske systemet som regulerer stoffskiftehormonene er komplekst, og virkningen av hormonene skjer gjennom flere trinn fra blodet og inn i cellene. Spesielt interessant er det at SHBG viste tydelige forskjeller mellom behandlingsgruppene. Forskerne peker samtidig på at det fortsatt er behov for mer forskning før slike biomarkører eventuelt kan brukes klinisk for å styre behandlingen. Forskerne har altså funnet målbare forskjeller i kroppen hos pasienter som får ulike former for behandling, noe som kan gi ny kunnskap om hva som skjer etter at hormonene er tilført, og kanskje etter hvert bidra til å forklare hvorfor noen pasienter responderer annerledes på behandlingen enn andre. For alle de som fortsatt har symptomer til tross for behandling, og for deres behandlende leger, er nettopp dette et svært viktig spørsmål: Hva skjer i kroppen når blodprøvene ligger innenfor referanseområdet, men pasienten fortsatt ikke føler seg bra?
Se flere innlegg