Måtte dele pillene i fire – og ble overdosert

Slik fikk Hilde kontrollen tilbake

Riktig dose finnes, men ikke som standard i Norge. Dermed må pasienter selv justere medisinen – med små marginer og store konsekvenser, ifølge stoffskiftelege.


– Jeg begynte å gråte uten at jeg skjønte hvorfor. Jeg skalv, fikk hjertebank og var konstant urolig. Det var som om kroppen gikk på høygir uten at jeg hadde kontroll, sier Hilde Birgitte Rønningsen (52).

I ettertid peker alt tilbake på ett konkret problem: en medisin hun trengte, men som hun ikke fikk i riktig styrke. Det kommer vi tilbake til.

Rønningsens stoffskiftehistorie startet for over 25 år siden.


En kropp som forsvant

Høsten 1998 gikk hun fra å være butikksjef til å begynne på et krevende IT-studium, samtidig som hun hadde to små barn hjemme. Så døde svigermoren, som hun hadde et svært nært forhold til.

– Det var et stort tap, og jeg tror det var et sjokk for kroppen. Men jeg koblet det ikke da. Jeg tenkte bare at jeg var sliten fordi livet var travelt.

Kroppen begynte likevel å endre seg.

– Jeg følte meg litt kobla fra meg selv. Jeg ble trøttere og trøttere. Jeg prøvde ginseng, men det gjorde det bare verre.

Hun la på seg uten å forstå det.

– På to år gikk jeg opp 22 kilo. Klærne passet ikke.

Rønningsen opplevde å sovne i møter. Når hun kom hjem, falt hun om på sofaen. Moren hennes mente hun burde sjekke stoffskiftet.

Stoffskiftesykdom går nemlig igjen i familien. Mormoren hadde lavt stoffskifte. Det samme med moren og søsteren. Siden har også en niese og en av sønnene hennes fått påvist diagnosen.

Rønningsen avfeide det moren sa.

– Jeg tenkte at det ikke kunne gjelde meg.

Først i 2003 kom svaret. Hun hadde blødd i seks uker sammenhengende og var bekymret. Kunne det være kreft? Stresset ble ikke mindre av at legen plutselig ringte henne på en søndag.

– Legen ringte mens jeg sto ute og jobbet med ved. Han sa at stoffskiftet mitt er veldig lavt.

Hun startet på Levaxin. Blodprøvene ble normale etter en stund.

– Livet ble fint, og Levaxin fungerte i mange år – inntil for cirka ti år siden, forteller hun.

Stoffskiftet var fortsatt fint «på papiret». Men Rønningsen begynte å kjenne at noe ikke stemte.

– Jeg var fortsatt sliten og følte meg ikke som meg selv.

Venninner spurte om hun hadde fått målt flere verdier. Rønningsen ba fastlegen om henvisning, men det skjedde ikke. Til slutt tok hun grep selv og oppsøkte en privat endokrinolog i Oslo.


«Som om noen dro opp gardina»

Våren 2024 ble hun satt på kombinasjonsbehandling: Levaxin og Liothyronin. Hun husker hva hun tenkte da hun gikk ut fra den første timen:

– Jeg gråt en skvett. Jeg tenkte på hvor heldig jeg er som lever nå, og har råd til dette. Og på mormoren min, som levde i en tid uten denne kunnskapen.

Effekten var raskt merkbar.

– Etter to døgn var det som om noen dro opp gardina. Jeg kjente på en glede jeg ikke hadde hatt på lenge.


Medisinen som må deles

Så kom neste problem. I Norge finnes i praksis bare én godkjent tablettstyrke av Liothyronin: 20 mikrogram. Rønningsen trenger 5.

Ved hjelp av en tablettkutter delte hun hver dag tabletten i fire. Men – verken tabletten eller kutteren har krysspor. Tabletten kan sprekke.

– Du sitter der og myser: Er dette omtrent en kvart? Eller er det litt mer? Litt mindre? Det blir ren skjønnsvurdering.


Lege: Tragikomisk

Allmennlege og stoffskifteekspert Lars Omdal beskriver det som tragikomisk situasjon.

– Når man selv knekker en liten 20 mikrogramtablett i fire, ender man opp med biter som sikkert ofte ikke er helt 5 mikrogram. Noe smuldrer opp, noen biter blir litt større enn 5 mikrogram, og noen blir mindre.

Likevel er dette hverdagen for mange pasienter, mener han.

– Dette er altså praksisen fastleger og privatpraktiserende allmennleger som meg må ty til, sier han.


Da det gikk galt

For Rønningsen fikk det konsekvenser. Høsten 2024 var travel på jobb. Hun hadde ikke tid til å reise til endokrinologen i Oslo. Kollegene merket også at noe var galt.

– Jeg har alltid hatt høy arbeidskapasitet. Men plutselig rant tårene, jeg skalv og hadde hjertebank.

Blodprøvene ga svaret: Hun var kraftig overdosert.


En medisin som ikke tåler slurv

Liothyronin virker raskt og kraftig, i motsetning til Levaxin, forklarer Rønningsen. Hun beskriver det slik.

– Levaxin er et tankskip. Liothyronin er en hare.

Presisjon er avgjørende, noe også allmennlege Omdal peker på:

– Riktig T3-dosering er ofte små doser, typisk rundt 5 mikrogram én til to ganger daglig. Dosering av T3 må ikke være for høy. Det vil skape bølger av høyt
stoffskifte. 20 mikrogram er vanligvis for høy dose. 10 mikrogram dagsdose er passe for mange og sannsynligvis det vanligste. Å overlate pasienter til en firedobbel tablettstyrke er ikke akkurat førende for en forsiktig og forsvarlig behandling, sier han.


Myndighetene: Gjelder få

Hos myndighetene er bildet et annet.

Ifølge Helsedirektoratet er det rundt 12 000 nordmenn som bruker liotyronin, men bare rundt 1000 får de lavere dosene på 2,5 og 5 mikrogram gjennom uregistrerte preparater.

– Dette innebærer at de aller fleste bruker markedsført liotyronin, altså 20 mikrogram, og at svært få betaler for slike legemidler av egen lomme, uttalte avdelingsdirektør Fredrik A.S.R. Hanssen til Stoffskifteforbundet høsten 2025.

Direktoratet mener derfor at problemstillingen gjelder relativt få pasienter.

Samtidig har de strammet inn reglene. Fra 2024 må søknader om lavdosepreparater komme fra spesialist, ikke fastlege.

– Dette har vi gjort for at praksis skal være i tråd med regelverket, sier Hanssen.

Han peker også på to forhold:

  • Usikker dokumentasjon for uregistrerte preparater.
  • Høyere kostnader ved behandlingen.


Omdal reagerer

Lars Omdal mener innstrammingen kan slå feil.

– Regelen som er ment for å øke sikkerhet og forsvarlighet, fører heller til det motsatte i dette spesielle tablettstyrketilfellet, sier han.

– Med andre ord er den eneste T3-medisinen som har markedsføringstillatelse, for høyt dosert og er misvisende både for lege og pasient. Risikoen blir større for overmedisinering. Og T3-dosene blir mer unøyaktige med tablettknekking, spesielt kvarte biter av 20-mikrogramtabletten, slik denne saken viser. Vi burde hatt 2,5, 5 og 10 mikrogramtabletter som vanlige registrerte preparater i Norge, på vanlig blåreseptordning, sier han.

Hilde Rønningsen fant til slutt en løsning. Endokrinologen søkte om unntak, noe altså kun spesialister som endokrinologer kan gjøre nå. Rønningsen fikk 5 mikrogramtabletter.

– Når jeg tar femmere, går det bra, sier hun.

Medisinene koster henne rundt 350 kroner i måneden frem til frikortgrensen er nådd.

– Jeg har råd. Men det er ikke alle som har det.

Hun reagerer på at løsningen finnes, men ikke er standard.

– Vi er kronikere. Dette er medisiner vi skal ta resten av livet. Da burde det være mulig å få riktig dose uten å måtte dele tabletter og håpe på det beste.


Viser til produsentene

Overlege Ingrid Aas i Direktoratet for medisinske produkter (DMP) viser til at det finnes flere legemidler med lavere doser av liotyronin, for eksempel Liothyronin Glostrup, Liothyronin Sigmapharm og Cytomel, og at disse leveres i 5 mikrogramtabletter. Hun påpeker at uregistrerte legemidler likevel kan være tilgjengelig via ordningen for godkjenningsfritak.

Aas opplyser at DMP mottok nærmere 1600 søknader om bruk av uregistrert liotyronin i fjor.

– Det er produsentene selv som velger hvor de vil selge sine legemidler, gitt at de har tilstrekkelig dokumentasjon til å få legemiddelet godkjent. Hvorfor det ikke finnes andre styrker av liotyronin på markedet i Norge, er derfor ikke noe DMP kan ikke svare på. Det må eventuelt produsentene selv svare på. Ofte handler dette blant annet om at det norske markedet er lite, skriver overlegen i en e-post til Thyra.


– Deling i mer enn to kan gi unøyaktig dosering

Hun er klar på at standardtabletten på 20 mikrogram kun skal deles i to.

– Den godkjente liotyronintabletten kan deles i to like doser. Deling av tabletten utover det kan gi unøyaktig dosering, skriver Aas.

– Er det aktuelt å endre praksis eller regelverk for å gjøre lavere doser lettere tilgjengelig?

– Vi mener at tilgangen til legemidler med lavere doser av liotyronin er relativt god, fordi vi har ordningen med godkjenningsfritak, skriver Aas.

– Blir det ikke en barriere for pasientene at de må innom endokrinolog for å få tak i de lave dosene?

– Fastlege kan fortsatt søke om godkjenningsfritak, men for å få behandlingen dekket på blå resept må man koble på en spesialist. Det er ikke regler som gjelder denne pasientgruppen spesifikt, men er alltid krav dersom man skal få blå resept på et uregistrert legemiddel, sier Aas.

Pasienter kan altså få lavere doser gjennom godkjenningsordningen, men det krever at legen søker, og uten blå resept må pasientene betale fullpris selv.

I 2024 ble det skrevet vel 250 000 søknader om godkjenningsfritak fra norske leger, opplyser hun.

– Basert på dette store antallet anser vi ordningen for relativt godt kjent blant norske leger.



Prisspenn for lavdose liotyronin uten blå resept

Uten blå resept må pasienter i Norge som ønsker lavdose liotyronin (Liothyronin Glostrup, Liothyronine sodium Sigmapharm og Cytomel), betale full apotekpris av egen lomme, siden disse preparatene for det meste er uregistrerte og ikke prisregulerte i Norge. Prisene varierer sterkt mellom apotek og pakningsstørrelser.


Basert på prisdata fra flere norske nettapoteker og prissammenligningstjenester per april 2026 ligger prisspennet for typiske lavdosepakninger grovt regnet:

  • Liothyronin Glostrup 5 mikrogram, 100 tabletter: cirka 850–950 kr per pakke.
  • Liothyronine sodium Sigmapharm 5 mikrogram, 90 stk: cirka 500–600 kr per pakke.
  • Cytomel 5 mikrogram, 30 stk: cirka 1300–1800 kr per pakke.

Prisintervallet er basert på sammenligning av prisoppføringene hentet fra flere onlinetjenester som Apotekpriser.no og Apotekpris.no samt enkeltoppføringer i større nettapoteker som Farmasiet, Vitusapotek og Apotek 1. Sammenlagt gir disse kildene et bredt bilde av markedsprisnivået, men de har også begrensninger:

  • Prisene er ikke nasjonalt harmoniserte og kan variere mellom regioner og over tid.
  • Mange av legemidlene er bestilt fra utlandet og selges som «reseptbelagte/uregistrerte», noe som medfører at prisene kan endres avhengig av forsyningsstrategi og kapasitetsbegrensninger hos enkelte apotek.
  • Pristjenestene oppdaterer seg ikke i realtid, så det kan forekomme avvik mellom oppført pris og aktuell apotekpris ved kjøpstidspunktet.

I praksis betyr dette at intervallet gir en representativ, men ikke absolutt eksakt oversikt over kostnaden. Lesere bør derfor oppfordres til å sjekke opp mot sitt lokale apotek eller nettapotek for den mest oppdaterte prisen.

Kilder:

  • Prisdata Liothyronin‑preparater: Apotekpriser.no, Apotekpris.no, Farmasiet.no, Vitusapotek.no og Apotek1.no (priser og prisoppføringer fra 2025–2026).
  • Generell kontekst om tilgang og prisregulering for liotyronin: Stoffskifteforbundets oppsummeringer og offentlige hørings- og høringsdokumenter knyttet til tilgang til T3‑preparater i Norge.


Andre innlegg

Vikariat som journalist innen helse og stoffskifteproblematikk

Av Kristine Lone • 14. september 2026
Engasjementet frem til 12. oktober

Annas lange medisinreise

Av Lasse Jangaas • 11. september 2026
Anna Strand har prøvd det aller meste. Standardbehandling og ulike former for kombinasjonsbehandling, uten særlig god effekt mot det lave stoffskiftet. Etter mange år har hun omsider funnet det som fungerer best for henne. Tekst og foto: Lasse Jangås – Først fikk jeg Levaxin, men da ble jeg virkelig dårlig, begynner hun. Meldte seg etter barnefødsel Følelsen av sykdom kom etter at hun fødte sitt andre barn i 2001. – Jeg fikk anfall av slitenhet etter den fødselen. Jeg tror det var snakk om subklinisk hypotyreose den gangen. Hver høst etter 2001 fikk jeg perioder på noen uker med veldig slitenhet, hvor jeg ble sykmeldt. Legen trodde det var virus eller noe «som gikk», men når jeg ser tilbake på blodprøveresultatene fra den tiden, ser jeg at TSH er på vei opp, mens T4 er på vei ned i en ganske jevn kurve, sier hun. T3 ble ikke målt, ei heller anti -TPO – Men jeg var innenfor referanseområdene, så det ble ikke tatt tak i. Helt utkjørt Først i 2017 fikk hun diagnosen. – Jeg hadde ikke helt åpenbare tegn på sykdom, men husker godt at jeg begynte å trene styrke den våren, og at jeg utpå høsten begynte å oppleve melkesyre i muskulaturen og kort pust med én gang jeg satte i gang. Blodprøvene viste høy anti-TPO, og jeg fikk også astma – en annen sykdom som er en kronisk betennelse – på den tiden. Formen var ellers grei, Anna var ikke veldig syk. – Men jeg jeg ble uforholdsmessig sliten av mer enn normal belastning, som for eksempel lange fjell- eller sykkelturer. Sykere av Levaxin Det var da hun ble satt på Levaxin. Og opplevde å bli dårligere enn noen gang. – Jeg ble sykmeldt fra lærerjobben i 50 prosent resten av det skoleåret. Legen justerte dosene, både på grunnlag av blodprøveresultatene og hvordan jeg hadde det, men det hjalp lite. Jeg fikk også verk i musklene og var ofte så sliten at jeg måtte legge meg etter jobb. Jeg hvilte veldig mye på den tiden, sier 54-åringen. – Jeg er veldig kunnskapstørst som person, og leste meg opp. Jeg vet jo at vi responderer ulikt på behandlinger, at det som passer for noen ikke nødvendigvis passer for andre, og spurte derfor legen om jeg kunne få prøve kombinasjonsbehandling. Det var legen min imot, men aller nådigst fikk jeg prøve. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Løft en lege!

Av Mette Kaaby • 7. september 2026
Husker du komikeren Shabana Rehman som skapte nasjonal furore da hun løftet mulla Krekar? Da hun satte ham pent ned igjen på scenegulvet i Oslo, hadde hun forandret Norge. Jeg kommer tilbake til henne. Det er mange slags løft. Vi trenger et skikkelig kunnskapsløft blant fastleger på områdene diagnostisering og alternativer til standardbehandling, og bruk av flere biomarkører enn TSH. Slik det er nå er variasjonene i kunnskap for store, og konsekvensene for den enkelte pasient ikke akseptable. Selv om standardbehandling med levotyroksin på hypotyreose kan normalisere hormonnivåene, fortsetter mange pasienter å ha symptomer. Vi vet at samme behandling ikke fungerer på alle! Derfor bør legen heller ikke se seg blind på blodprøveresultatene alene, men lytte til hva pasienten selv opplever. Og disse pasientene bør få tilbud om en kompetent utredning og alternative behandlinger. De trenger å kunne fortsette livet sitt. Mange opplever å gå lenge uten diagnose. De får symptomer bagatellisert eller feilforklart av sin lege. Symptomer som søvnplager, nedstemthet, tretthet og hjernetåke forveksles med overgangsplager, livsendringer og depresjon. Kvinner som nettopp har født, får feilforklart dette som fødselsdepresjon. Muskel- og leddsmerter er vanlige årsaker til sykefravær. Hvor mange av disse skyldes stoffskiftsymptomer? Å stå alene i møtet med sin lege med de samme symptomene som gang etter gang blir bagatellisert, bortforklart eller møtt med en tom verktøykasse, er hardt og det er nedbrytende. Når dette foregår over år, opplever mange å miste arbeidsevne, og det gjør noe med ens livskvalitet, selvfølelse og trygghet. Med mer kunnskap kan fastleger legge opp standardiserte forløp for behandlingsalternativer. Kunnskap om kombinasjonsbehandling med både T4 og T3 eller T3 alene, bør være noe alle leger har. Ikke slik det er nå, hvor dette varierer enormt. Vi har tilstrekkelig forskning som viser at kombinasjonsbehandling både er trygt, og at det fungerer veldig effektivt for noen. Dette er altså ikke behandlinger som passer for alle, og vi vet ikke hvorfor det er slik. Men vi vet at det ikke er skadelig å forsøke. En god sideeffekt av kombinasjonsbehandling er at det kan redusere risiko for demens. Likevel vegrer mange fastleger seg. Alternativet for pasienten en høyst usikker jakt på en kompetent second opinion fra en annen lege, eller å åpne lommeboka for en privatlege med erfaring på feltet. Vi trenger fastleger som kan gjøre en vurdering av pasientens helhetlige situasjon, og som kan tilby en individuelt tilpasset behandling. Som har forståelse for mer sammensatte lidelser og for eksempel kan vurdere utmattelsestilstander. Utmattelse er blant de symptomene som ligger på topp når det gjelder sykefravær. Vi trenger fastleger som kan betrakte hypotyreose som en multisystemisk tilstand og vurderer den i forhold til andre sykdommer og symptomer (psykiske sykdommer, autoimmune og kardiologiske tilstander, mage/tarmsykdommer). Vi krever at alle allmennpraktikere skal ha en bred og oppdatert kompetanse på diagnostisering og behandling. Dette er ikke et ønske, men et krav. For sykefraværet er for høyt, og de personlige omkostningene for store, og mye av dette skyldes plager som er stoffskifterelatert. Hvorfor går kunnskapshevinga så tregt og hvor ligger motstanden? Vi er innforstått med at vitenskapelige, regulatoriske og helseøkonomiske prosesser tar tid. Men vi kan vanskelig beskyldes for å være utålmodige! Stoffskifteforbundet har i tiår etter tiår banket på Legeforeningens, Endokrinologisk forenings og Helsedirektoratets dør, og Skil (Senter for kvalitet i legetjenester), NEL (Norsk Elektronisk Legehåndbok), helseforetakene og utdanningsansvarlige. Vi har invitert oss selv inn til møter om behovet for mer kompetanse og anerkjennelse av behandlingsalternativer, men de store gjennomslagene lar vente på seg. Selv om vi viser til resultater fra kliniske studier, store studier og erfaringer fra andre nordiske land som kan underbygge pasientenes behov. Det er ikke nok. Vi har ennå ikke lykkes i å stå sammen om hva fastlegene skal tilby alle dem som fremdeles har symptomer. Og vi møter heller ingen iver etter å justere de faglige anbefalingene eller å gjøre medisin som kan virke for en mindre gruppe pasienter, lettere tilgjengelig. Hvis man er så uheldig at man fortsatt har symptomer når standardmedisin kommer til kort, så blir kunnskapen om andre behandlingsalternativer likevel ikke anerkjent og delt i tilstrekkelig grad. Dette skyldes at helsemyndighetens kriterier står i veien, og pasientenes individuelle erfaringer skyves bort. Uten at kriteriene tar høyde for kompleksiteten som hormonene setter i spill og de individuelle variasjonene, og man lytter til pasientene selv, så mister vi store helsegevinster. Symptomene vinner. Tilbake til Shabana Rehman. Da hun som kvinne løftet mulla Krekar i 2004, løftet hun ikke bare en selvhøytidelig mann, men hun utfordret makt og autoritet og skapte debatt om frihet og kultur.  Kanskje er det ikke bare et kunnskapsløft for fastleger vi trenger? Kanskje er det nødvendig at vi pirker i den faglige kulturen, makten og autoriteten som har etablert seg blant faglig ekspertise og beslutningstakere, og som lammer fastlegenes behov for økt kompetanse?
Se flere innlegg