Mosjonsløperen Thea har høyt stoffskifte: «En evig treningsøkt, bare uten endorfiner»

LØPEDILLA: Den helfrelste mosjonsløperen beveger seg sakte men sikkert mot det store målet: Berlin-maraton i 2021. Men denne gangen er terrenget mer utfordrende, med høyt stoffskifte som en del av hennes nye hverdag. Foto: Privat.

Etter en periode med typiske symptomer på høyt stoffskifte, fikk løpeglade Thea Foss Bækkevold (40) en tung start på 2020 da hun fikk påvist Graves’ sykdom. Med favorittsangen «For evigt» av Volbeat på øret, beveger den helfrelste mosjonsløperen seg nå mot det store målet: Berlin-maraton i 2021.


Januar 2020 måtte nemlig Thea legge fra seg de fremtidige planene om å delta på lengre maratondistanser. Da måtte kroppen forholde seg til en annen følelse av å være på høygir. En følelse Thea beskriver som en evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

Ved høyt stoffskifte dannes det for høy produksjon av hormonet tyroksin i skjoldbruskkjertelen. For Thea var de typiske symptomene tilstedeværende. Makspuls og hjertebank selv på rolige turer, konstant tretthet, skjelvinger og varme. Selv i januar gikk hun rundt og svettet i tynn dongerijakke. Den magiske frihetsfølelsen hun fikk av å ta på seg løpeskoene og løpe hvor som helst ble satt på en lang pause. Nå er hun åpen om sin erfaring, slik at hun kan hjelpe de løpeglade som er i en liknende situasjon.

Helfrelst mosjonsløper

Vi beveger oss tilbake til 2012, da Thea mislikte løping, men hadde et mål om å komme seg gjennom en 5 kilometers etappe i Ringeriksmaraton. Før dette kunne hun aldri se for seg å utvikle en interesse for å løpe i fritiden.

– Jeg hatet egentlig løping, men ville gjøre det for svigerforeldrene mine som hvert år arrangerer familielag under stafetten.

Sakte men sikkert fikk Thea mestringsfølelsen på plass. Hun fikk, til sin store overraskelse, sansen for å løpe og ryddet plass til flere maratondistanser på timeplanen, både store og små lokale løp. Etter hvert satte hun seg flere mål samtidig som hun brukte Instagram som treningsdagbok. Hun beskriver følelsen hun får når hun løper som magisk:

– Det er en form for frihetsfølelse. Det å vite at jeg kan ta med meg løpeskoene mine og løpe hvor som helst er magisk. Når jeg løper, lader jeg opp og henter ny energi. Gjennom løpingen har jeg oppdaget hvor fint det faktisk er å være ute om vinteren også. Jeg har fått en ny forkjærlighet for årstidene rett og slett.

Hun husker særlig to arrangementer som skiller seg ut i løpearkivet. Halvmaraton under Oslomaraton i 2014 og Berlin Maraton året etter.

– Det at «lille» meg som hatet løping, nå løp disse distansene var ganske stort. Når jeg løp under Brandenburger Tor i Berlin og hadde kun 200 meter igjen av maraton distansen på 42195 meter, da trillet tårene.

Kræsjstart på 2020: – Kroppen sa stopp!
Fra å ha satt seg et mål til at 2020 skulle bli hennes beste løpeår, til at kroppen plutselig sa stopp, forstod Thea at slett ikke alt kan planlegges. I sitt blogginnlegg på «Runners World Norge», skriver hun blant annet at den største utfordringen var å tilrettelegge den nye hverdagen fra januar, som hun omtaler som en «kræsjstart på 2020». Da måtte kroppen forholde seg til en konstant følelse av å være på høygir. En evig treningsøkt, bare uten endorfiner.

I januar ble nemlig planene snudd opp ned, da hun fikk prøveresultatene fra fastlegen. Hun fikk påvist Graves’ sykdom. Tap av muskelstyrke, skjelvinger, tretthet og hjertebank preget den nye hverdagen og svekket kondisjonen. Thea følte ikke hun kunne være den firebarnsmoren, kona, venninnen eller kollegaen hun ville være. Fra å ha masse energi og nyte frihetsfølelsen med rask bevegelse i kroppen til å bruke mer ufrivillig tid i sofaen, følte Thea seg fanget i sin egen kropp. Hverdagen ble dyster.

– Endokrinologen min frarådet all fysisk aktivitet fordi kroppen måtte hente seg inn, det var som den konstant var på treningstur, uten ønsket effekt. Det var ganske tungt. Etter jobb orket jeg dessuten ingenting. Hverdagene gikk med til å ligge på sofaen. Følte ikke jeg klarte å være den mammaen, kona, eller venninnen jeg normalt er og det skapte en relativ svart hverdag.

 Over halvveis ut i 2020, går Thea nå på faste symptomdempende medisiner og følger legens råd. Mosjonsløperen legger ikke skjul på at hun fremdeles står overfor daglige utfordringer med sykdommen og at hun har et stykke igjen å gå, men at hverdagen er enklere enn før. Nok energi til dans og glede med barna hjemme er blant annet det hun setter særlig pris på. Hun har fremdeles ikke funnet riktig medisinering, så mye faller mulig på plass når stoffskiftet er stabilt. Velviljen og pågangsmotet er likevel tilstedeværende, og Thea opplyser om at hun har tatt rolige steg fremover siden Norge stengte ned i mars.

– Jeg startet rolig med gåturer, og etterhvert som kroppen orket mer la jeg forsiktig ut på løpeturer og begynte smått med hjemmestyrke. Dette skjedde samtidig som Norge stengte ned. Jeg ble permittert fra min daværende jobb, så mulig det gjorde underverker for en sliten kropp. Nå jobber jeg hundre prosent og løper mindre enn før jeg fikk Graves, men jeg løper tross alt.

Nå forsøker hun å finne balansen mellom jobb, hverdag og trening. Det er særlig fokus kosthold og søvn i tillegg, som forhåpentligvis skal få henne opp i velfungerende form igjen.

Viktig med økt kunnskap og åpenhet: – Senk forventningene og gled deg over det du får til etter hvert.

Thea innrømmer at hun slet med å finne informasjon og åpne historier som hadde fokus på positivitet rundt Graves’ sykdom og stoffskifteproblematikk generelt. Selv mener hun at hun fant lite informasjon om høyt stoffskifte og trening etter at hun fikk påvist sykdommen i januar. Hun kjente også mange som slet med stoffskiftet, men det ble oppdaget sent. Derfor ønsker hun å spre kunnskap og håp til andre. Hennes råd til andre løpeglade i en tilsvarende situasjon er klar;

– Snakk med legen/ endokrinologen din og hør når det er anbefalt å starte opptreningen igjen. Høy puls skal man ikke kimse av. Fokuser på å få stoffskiftet under kontroll og ta det gradvis. Senk forventingene og gled deg over det du får til etterhvert. Nå skal jeg innrømme at dette ikke alltid er så lett, men det skader aldri å prøve.

Selv har Thea ingen planer om å legge de neste løpeeventyrene permanent på hylla. Her har hun satt seg konkrete mål for å komme på rett kjøl, men er bevisst på at motgang vil være en del av prosessen.

– Jeg drømmer om både 6 timers-løp og Berlin maraton neste år. Synes dog det er litt vanskelig. Som det har vært frem til nå har det vært litt ett steg frem, to tilbake. Når jeg trapper ned medisin, spretter stoffskiftet opp og jeg må roe litt ned. Er redd for at jeg ikke skal tåle belastningen det er å trene for så lange løp, men jeg gir meg ikke.

Stoffskifteforbundet heier på deg, Thea, og håper vi får se deg løpe til målstreken i neste års Berlin maraton.

Andre innlegg

Søvn og hukommelse kan påvirkes

Av Lasse Jangaas • 21. oktober 2026
etter omfattende skjoldbruskkjertelkirurgi

Kirurgi er ikke eneste alternativ mot knuter

Av Lasse Jangaas • 15. oktober 2026
Radiofrekvensablasjon kan redusere godartede knuter i skjoldbruskkjertelen betydelig – uten at selve kjertelen må opereres bort. En ny studie føyer seg inn i en stadig større mengde forskning som viser at metoden kan være et trygt alternativ for utvalgte pasienter. For mange som får påvist en godartet knute i skjoldbruskkjertelen, er ikke knuten i seg selv et problem. Men noen knuter vokser og gir trykkfølelse, svelgvansker eller kosmetiske plager. Da blir det aktuelt med behandling. Tradisjonelt har kirurgi vært den viktigste behandlingen dersom knuten skulle fjernes. I dag finnes det imidlertid et annet alternativ for enkelte pasienter: Radiofrekvensablasjon (RFA). Metoden innebærer at en tynn elektrode føres inn i knuten under ultralydveiledning. Radiofrekvensenergi varmer opp vevet, slik at cellene i knuten ødelegges. Kroppen bryter deretter gradvis ned det behandlede vevet, og knuten blir mindre. Stadig mer dokumentasjon RFA er ikke lenger en eksperimentell metode, og internasjonale retningslinjer og konsensusdokumenter beskriver behandlingen som et alternativ for utvalgte pasienter med knuter som gir symptomer eller kosmetiske plager. Nyere internasjonal konsensus har også lagt vekt på hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvilke pasienter som er aktuelle og hvordan kvalitet og sikkerhet kan ivaretas. Studier gjennom flere år har vist at RFA kan gi betydelig reduksjon av knutevolumet. Så sent som i juni 2026 skrev vi om en studie fra Kina som viser tilsvarende funn. Samtidig er alvorlige og permanente komplikasjoner sjeldne, og metoden har en viktig fordel sammenlignet med kirurgi: Selve skjoldbruskkjertelen blir ikke fjernet. Det betyr blant annet at risikoen for permanent lavt stoffskifte er lavere enn etter kirurgisk fjerning av kjertelen. RFA gir heller ikke et operasjonssår på halsen. En ny studie En ny prospektiv studie fra Spania, publisert i tidsskriftet Endocrine i september 2026, undersøkte minimalt invasive behandlinger av godartede thyreoideaknuter. Totalt 120 knuter ble behandlet, hvorav 75 med RFA og 45 med perkutan etanolbehandling. Pasientene ble fulgt i ett år. Etter 12 måneder var det gjennomsnittlige volumet redusert med 77,4 prosent blant knutene som var behandlet med RFA. For hele gruppen var reduksjonen 84,2 prosent. Forskerne rapporterte også bedring i symptomer og kosmetiske plager. Blant pasientene med såkalte autonome knuter – knuter som produserer thyreoideahormon uavhengig av kroppens regulering – steg TSH-nivået mot normalområdet, og alle som brukte tyreostatisk behandling før inngrepet kunne avslutte denne etter behandlingen. Et viktig funn var sikkerheten. De registrerte bivirkningene var milde og forbigående. Lokale smerter ble rapportert hos 27,5 prosent og forbigående heshet hos 6,7 prosent. Forskerne registrerte ingen permanente komplikasjoner i dette materialet. Hvem kan være aktuell? En typisk kandidat er en pasient med en godartet, symptomgivende knute som gir trykkplager, svelgvansker eller kosmetiske problemer. Det er avgjørende at knuten er tilstrekkelig undersøkt og vurdert som godartet før behandling. Retningslinjer legger blant annet vekt på ultralyd og cytologisk undersøkelse for å sikre at knuten er godartet før RFA. Det finnes også forskning på RFA ved autonome knuter og ved enkelte former for thyreoideakreft. Bruksområdet er dermed større enn bare godartede knuter. En behandling i utvikling Utviklingen innen thyreoideabehandling går derfor i retning av flere behandlingsalternativer. For pasienten kan det bety at valget i noen tilfeller ikke lenger står mellom «operasjon eller ingen behandling». RFA og andre ablasjonsmetoder kan være aktuelle for enkelte – forutsatt riktig diagnose, riktig pasientutvelgelse og behandling utført av personell med nødvendig kompetanse. I Norge er termoablasjon fortsatt ikke etablert som et behandlingstilbud for godartede knuter i skjoldbruskkjertelen.

Oda ble kritisk stoffskiftesyk etter barnefødsel

Av Lasse Jangaas • 12. oktober 2026
– Jeg lå i senga og lette etter grunner til å stå opp eller fortsette livet. Det eneste som greide å få meg opp, var at jeg ikke kunne etterlate samboeren min alene. Tekst og foto: Lasse Jangås Oda Amalie Bakkalia havnet på et mørkt og fryktelig sted etter å ha født sitt første barn i 2024. Først etter seks måneder i mørket var det en psykolog som spurte: – Du har sjekket stoffskiftet ditt? Det hadde hun ikke. Alle trodde det dreide seg om en fødselsdepresjon, og ingen fortalte Oda at den dype depresjonen kunne skyldes stoffskiftesykdom. – Fødselen var i seg selv ganske krevende, både for datteren min og meg. Hun ble forløst med vakuum, 5-6 drag, og fikk en smertefull skade på nakken sin, forteller Oda. – Skaden oppdaget vi egentlig ved at ammingen ble problematisk og at jeg fikk store, åpne sår på brystet. Oda oppsøkte derfor helsestasjonen for å få undersøkt hva som var galt i datterens nakke. – Da fikk vi vite at hun i forbindelse med forløsningen hadde fått avrevne muskelfibre i den skrå halsmuskelen, som hadde resultert i tilstanden muskulær torticollis. Torticollis er en feilstilling av nakken, som vises ved at hodet er vridd eller bøyd til den ene siden, mens haken ofte peker mot motsatt side. – Vi måtte trille ned til helsestasjonen minst tre ganger i uka for behandling, og hun skrek mye i denne perioden, både fordi hun hadde vondt og fordi hun var sulten. Det var veldig krevende for meg å stå i det at hun hadde det så vondt, minnes Oda. Samtidig ble hun omhyllet av et mørke hun aldri hadde opplevd tidligere. – Jeg merket jo helt siden fra fødselen at ting ikke var helt som det skulle psykisk, for min del. Det var en kaotisk periode, alt føltes veldig tomt, jeg var fryktelig sliten og hadde mange mørke tanker, sier hun. Det var da hun lurte på om det var noen vits i å fortsette livet. (Artikkelen fortsetter under bildet.)
Se flere innlegg