Knuste egg

Skrevet av Lasse Jangås, først publisert på hans Facebook-side. 

Kanskje var det en slags forfengelighet, et behov for å være ordentlig og flink, som hun jo alltid hadde vært, helt siden skoletida, når hun rakk opp hånda oftest av alle.

Nei forresten, ikke forfengelighet. Verdighet. Hun skulle beholde verdigheten, som noe av det siste hun hadde igjen.

Så hun kjempet seg opp av senga, ganske tidlig – i hvert fall de dagene det var mulig. Det sa hun stadig vekk, at hun ikke var i den gruppa hun hørte politikerne snakke om stadig oftere; unnasluntrerne. De late.

Det skulle hun ikke ha på seg, at hun utnyttet systemet.

Kanskje var det litt underlig at hun reagerte så sterkt på meldingene fra myndighetene, med tanke på alle politikerne som blir tatt for å lure til seg fordeler gjennom falske reiseregninger, dobbelt etterlønn, fiktive pendlerboliger og inhabilitetssaker. Hvorfor da bry seg så mye om kravene fra det samme holdet om at folk må «komme seg opp om morran»?

Det var nok selvrespekten. Og kanskje at trusselen om flere krav og enda mindre å leve for føltes høyst reell. Hun hadde ikke stort å gå på.

Berit hadde en sykdom som rammer 250.000 nordmenn, deriblant 80 prosent kvinner. Og hun var blant de over 50.000 med stoffskiftesykdom som ikke har effekt av de ytterst få medisinene som finnes.

Hun mistet kreftene, omtrent alle. Og hun la på seg en del, mistet hår, huden tørket ut, hun utviklet en alvorlig depresjon og måtte ta opp nytt lån etter at ekteskapet til slutt sprakk.

Det var ikke noe brev, ingen kan vite sikkert hva det var.

Ikke om det var sykdommen eller følelsen av å være minimalt verdt eller til bry. Om det var oppfatningen om at hun var en snylter eller vissheten om at uføretrygda ikke strakk til for julegaver i år, at hun ikke hadde råd til å invitere familien til julemiddag. Eller om hun faktisk sultet selv.

Kanskje var det helt andre ting, eller alt til sammen, ingen vet. Det var ikke noe brev.

Det vi vet er at den iskalde retorikken fra oven gjorde inntrykk. Det Berit hørte var «ta deg sammen!». Og det kan godt være at det ikke var sånn ment, men det er nok viktig for alle å tenke over hvordan de ordlegger seg overfor folk i en ytterst sårbar fase.

For det var jo ikke sånn hun så på seg selv, ikke sånn hun så for seg at livet skulle bli eller ville at noen skulle se på henne. Lat og snyltende. Det hadde hun aldri vært.

Vi vet også at kvinners helse er så underprioritert at det burde ryste alle, særlig oss menn.

Mens du leser dette har hundretusener av kvinner i dette landet det helt fryktelig. Med vulva-lidelser, lipødem, fibromyalgi, bekkenleddsyndrom, stoffskiftesykdom og/eller mange andre sykdommer som ikke nødvendigvis bare rammer kvinner, men som rammer overlegent flest kvinner. Lista er lang som et veldig vondt år.

De lever med smerter, utmattelse og dårlig livskvalitet. Ydmykelse og skam. Så mange tusen, fordi sykdommene har lav status blant leger og forskere og politikere, og fordi kvinner ikke blir hørt. De lider i det stille.

For 24 år siden slapp et offentlig utvalg en sjokkrapport om hvor lite likestilte menn og kvinner er innenfor helse. Oppstandelsen var enorm, men det ble fort stille, og omtrent ingenting skjedde etterpå.

I år kom en ny rapport fra Kvinnehelseutvalget, en som var enda sterkere. Men skjer det noe denne gangen?

Utvalget slår fast at vi er LANGT unna likestilling innenfor helse. Og at for å nå målet om likeverdige helsetjenester, må vi anerkjenne kjønns betydning for helse.

Jeg føler meg ikke trygg på at dette kommer til å ordne seg av seg selv. Så da kommer til å være opp til oss. Oss menn. Kvinner har sagt fra lenge, uten særlig hell, de blir ikke hørt.

Og jeg er ganske sikker på at det ikke blir noe greie på det før vi står sammen med dem.

I dag er dessverre en av de 364 dagene dette året som ikke er en kvinnedag, men det blir jo litt meningsløst å vente til 8. mars mens politikerne kappes om å være kaldest i retorikken mot de som ikke fortjener å bli tråkket på.

For slik oppfatter jeg strategien fra skuffende mange politiske partier i dag:

Beskjeden om å «komme seg opp om morran» må være så klar til de som ikke gidder at det også må gå utover alle som ikke kan, dessverre.

Altså: For å lage omelett må man knuse noen egg.

Selv om de som knuses er i situasjonen sin fordi det har manglet politisk vilje til å hjelpe dem. Med andre ord kaster politikere ut nedlatende krav til sjuke folk – som i mange tilfeller er sjuke fordi politikerne ikke har gjort sin del av jobben?

Det var ikke noe brev. Så får man jo lyst til å spørre:

Smaker omeletten?